Storbyguiden.net

El Obeid – regionsenteret i Nord-Kordofan

El Obeid er hovedbyen i Nord-Kordofan i Sudan. Krigen har gjort byen til et viktig punkt i nødhjelpsrapporter om fordrivelse og matforsyning.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 659 964 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Al-Ubayyid» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Markedsbebyggelse i El Obeid fotografert i juli 2006.
Markedsbebyggelse i El Obeid fotografert i juli 2006 Foto: محسن الفكي · CC BY-SA 3.0 · Tilpasset

Al-Ubayyid, El Obeid og Al Obeid er forskjellige skrivemåter. Sjekk om rapporten gjelder selve byen, et mottaksområde i nærheten eller hele delstaten. Nord-Kordofan og Vest-Kordofan er ulike administrative områder med forskjellige hendelsessteder.

Opplysninger for dem som allerede er der

Verdens matvareprogram beskriver press på mat og tjenester i området. Tidligere markedstilbud eller gjennomfartsveier gir derfor lite grunnlag for dagens planlegging. Hold kontakt med ansvarlig organisasjon og en person utenfor området, og følg oppdatert konsulær informasjon.

UD fraråder alle reiser til Sudan og oppfordrer norske borgere til å forlate landet. Se UDs reiseinformasjon for Sudan.

Fra akasietre til auksjon

En av grunnene til at El Obeid fikk stor betydning i Nord-Kordofan, var handelen med gummi arabicum. Stoffet kommer fra trær og ble samlet inn over store områder før det ble sortert og solgt videre. IGADs dokumentasjon beskriver et marked for jordbruksvarer i byen fra 1905 og et eget auksjonslokale fra 1930. Det gir en konkret tidslinje til en vare som ellers kan virke fjern i en norsk reiseguide. Bak én vare på et verdensmarked fantes produsenter, oppkjøpere, transport og folk som vurderte kvalitet. Markedet var bindeleddet mellom landsbygda og et langt større handelsnett.

En historie som ikke kan leses som dagens program

Krig og fordrivelse har rammet både produsentene i Kordofan og forbindelsene videre til omsetning og eksport. UNDP dokumenterte at varebørsen i El Obeid hadde sluttet å fungere under konflikten. Det er en avgjørende forskjell mellom en eldre beskrivelse av en auksjonsdag og hva mennesker kan gjøre i byen nå. Gamle fotografier av boder eller varer har verdi som dokumentasjon av et arbeidsliv, selv om de ikke lenger viser en tilgjengelig markedsplass.

Hvis du undersøker El Obeid gjennom familiearkiv, se etter både byen, distriktet Sheikan og navnet på avlingen. De tre opplysningene kan knytte et dokument til mer enn ett kartnivå. I en nyere melding om fordrivelse gjelder det på tilsvarende måte å se om byen beskrives som tidligere bosted eller som stedet noen oppholdt seg da opplysningen ble samlet inn.

Navnet Sheikan forekommer også i en historisk sammenheng som ikke gjelder varemarkedet. Derfor er det verdt å notere hvilken institusjon som utstedte dokumentet før man kobler det til en bestemt del av byen. En administrativ distriktsangivelse på et handelsbrev og en henvisning til et historisk slag kan ha samme stedsnavn uten at de viser til samme adresse eller funksjon.

Toget kom i desember, gjestene i februar

I Sudan-arkivet ved Durham University finnes et bilde av folk som har møtt opp for å se det første toget komme til El Obeid. Toget nådde byen 28. desember 1911. I andre album ligger fotografier fra den høytidelige åpningen, datert 27. februar 1912. Til og med menyene fra feiringen er tatt vare på. Det er en liten forskjell mellom de to datoene, men den sier en del om hvem som får fortelle historien. For folk ved sporet i desember hadde toget kommet. For administrasjonen som inviterte gjester i februar, gjensto åpningsdagen. I dag kan etterkommere av dem som møtte det første toget, finne begge hendelsene i arkivene.

Linjen gikk vestover fra Sennar, via Kosti ved Den hvite Nil, til El Obeid. Den knyttet et handelssted i Kordofan til jernbanenettet og havnen ved Rødehavet. Den første reisen for en sekk gummi var fortsatt fra et tre til nærmeste oppkjøper. Ingen jernbane gikk ut til hvert småbruk. Men fra El Obeid kunne varer fra mange produsenter sendes samlet videre. Det var for en kjøpmann en langt viktigere forandring enn åpningsfesten. Det var også en grunn til at nettopp dette stedet fikk betydning for folk som bodde langt utenfor bygrensen.

Langs Nilen kan et kart over Sudan gi inntrykk av at alle viktige byer ligger ved en stor elv. El Obeid ligger inne i landet, vest for elvedalen. Se etter hvor jernbanen bøyer av mot vest, og sammenlign med hvor hirse, oljevekster og gummi ble samlet. Handelen var der før lokomotivet. Det nye var at det ble mulig å føre avlingene fra det tørre innlandet inn i samme transportkjede som varer fra de vanningsrike områdene lenger øst.

Hva kvinnene sorterte

Gummi arabicum gir liten mening som navn alene. Da en fotograf besøkte et industriområde i El Obeid før krigen, kunne hun vise det råstoffet navnet dekker. På et av bildene arbeider Hawa Mohammad med å rense og dele opp gummien. Klumpene er tørknet plantesaft fra akasietrær. Før de kan selges i bestemte kvaliteter, må noen skille ut bark og rusk og vurdere hvilke stykker som kan legges i samme parti. Håndarbeidet fortsetter dermed etter at innsamleren for lengst har forlatt treet.

Hashab og talha er to navn som går igjen i handelen. De betegner gummi fra ulike treslag. Innenfor en og samme type kunne kjøperen dessuten skille mellom håndplukkede stykker og vanligere renset vare. Når Kordofan-navnet står på en varebeskrivelse, kan det altså fortelle noe om hvordan den er sortert for salg, i tillegg til hvor den kommer fra. En sekk fra ett tre blir heller ikke fulgt helt til ferdig produkt. Kjøpere samler leveranser fra mange steder. Auksjonen åpnet for å sammenligne slike partier mens de ennå befant seg nær områdene som produserte dem.

Mange nordmenn har møtt dette stoffet på den andre siden av verdikjeden. Gummi arabicum løser seg i vann og brukes blant annet som stabilisator i næringsmidler. På en ingrediensliste kan det stå E414. Bak et så anonymt nummer ligger det minst tre forskjellige kunnskaper. Produsenten må kjenne trærne og sesongen. Kvinnene på sorteringsplassen må kunne bedømme en klump i hånden. Kjøperen må vite hvordan kvaliteten oppfører seg i det produktet den skal inngå i. Bare en liten del av dette arbeidet blir synlig hvis man ser byen utelukkende som en prikk på et eksportkart.

Hibiskus med følge av tomater og peanøtter

En arkivfilm bevart av det digitale sudanske museet SSLH følger hibiskus fra innhøstingen helt til avlingsmarkedet. Blomsterbeger fra rosellhibiskus gir den dyprøde drikken karkade. På et kjøkken er det fargen og syrligheten som merkes. På markedet er det en avling som skal tørkes, fraktes og selges. Den gamle filmen gir en sjelden anledning til å følge en annen vare enn gummi gjennom det samme byrommet.

Varene kom fra landskap med ulike vekstvilkår. Rundt Al Rahad-sjøen kunne dyrkerne sende grønnsaker og frukt, blant annet tomater og guava, til markedet i El Obeid. Sesam og peanøtter fikk også verdi gjennom foredling. I industriområdet lå det møller som malte peanøtter. Et råstoff som kunne selges i sekk, kunne dermed også bli til peanøttsmør, mens sesam kunne bli til olje eller tahini. Et fat med fersk frukt og en beholder med olje forteller begge om Kordofan, men om forskjellige jorder, arbeidstider og behov for transport.

I en reportasje fra juli 2024 lot den sudanske journalisten Qurashi Awad leserne komme tett på matvarene på Abu Jahl-markedet. Der fantes sharmoot, tørket kjøtt, og kajik, tørket fisk. Tørket okra ble kalt weka. Slike varer tålte lagring og kunne bli med ut til folk som skulle arbeide på jordene. Sesamolje fra tradisjonelle presser drevet av kameler inngikk også i handelen. Fisken er lett å overse i en fortelling om en by i det tørre innlandet. Tørkingen er nettopp noe av forklaringen på at den kunne finne veien dit som hverdagsmat.

Kornet som ble igjen på bakken

Også det som falt utenfor sekkene hadde sin egen historie. I den samme reportasjen beskrev Awad hvordan barn i nabolaget hadde husket fuglene som spiste spillkorn etter markedsdagen. Senere begynte kvinner å samle, rense og sortere det som ble liggende igjen. Blant kundene var folk som holdt fjørfe eller burfugler. Lenger oppe i handelen ble inntekten målt i store varepartier. Her var det arbeidet med å skille små mengder korn fra støv som kunne skaffe en inntekt. Begge foregikk på den samme markedsplassen, men mulighetene til å tåle en dårlig dag var vidt forskjellige.

Awad skrev fra en by der krigen allerede hadde satt handelen under press. Reportasjen viser også hvorfor det er vanskelig å angi én dato da «markedet stengte». En formell varebørs, et utsalg for tørrvarer og en person som selger små mengder til fugleholdere kan ha helt forskjellige arbeidsvilkår. Når forsyninger uteblir, kan det fortsatt finnes selgere, mens vanlige kunder har mistet inntekten eller prisene har løpt fra dem. Et fotografi av en åpen bod gir lite informasjon om hvor mye en familie har råd til å ta med hjem.

Sheikan, museet og byen under krigen

Sheikan-museet ble åpnet i 1965. En viktig del av bakgrunnen var mahdistenes seier i nærheten av El Obeid i 1883. Men samlingen tok også opp andre perioder av Sudans historie og hverdagskultur i Kordofan. Det gir mening i nettopp denne byen. Den som først har sett et fotografi fra en eksportauksjon, kan lett tro at verdensmarkedets behov alene forklarer hva folk laget og gjorde. Mye av det som fantes i hus og på markeder var først og fremst til bruk for mennesker i Kordofan. Et regionalt museum kan bevare forbindelser mellom en gjenstand og dem som brukte den, selv når ingen faktura eller fraktseddel finnes.

Hvor avhengig byen var av forbindelser utad ble på ny synlig i 2026. I august beskrev FN arbeid med å få fram rent vann etter at skader på infrastruktur hadde rammet innbyggerne. Samtidig hadde familier fra andre deler av Sudan søkt tilflukt her. For en person som husker El Obeid som stedet hvor bønder kunne handle inn til en arbeidsuke, er det en voldsom forandring at hushold har måttet vente på vann som fraktes inn. Bildene av det første toget og filmene fra avlingsmarkedet kan fortelle hva mennesker fikk til da forbindelsene virket. De nyere vitnesbyrdene viser hva det kostet familiene da de sviktet.

Når er det varmest ved El Obeid?

Mai er varmest i klimagrunnlaget for El Obeid, med 32,1 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I januar er tilsvarende tall 21,3 °C. I august faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 131 millimeter i måneden. Januar ligger i den andre enden med rundt 0 millimeter. Omtrent 33 prosent av hele årsmengden faller i august alene.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar22,4 °C0 mm
Mars–mai29,9 °C17 mm
Juni–august28,5 °C286 mm
September–november27,1 °C87 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt El Obeid?

Karttallene er laget for å sammenligne byområder. Under krigen har mange mennesker fra andre deler av Kordofan og fra Darfur søkt tilflukt her. Verdens matvareprogram har dokumentert at flere av mottaksstedene i byen ble overfylte. Hvor mange mennesker som behøver vann og mat i El Obeid på en bestemt dato, kan derfor avvike betydelig fra folketallet i den geografiske modellen.

FN anslår 659 964 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 85 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 7 800 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 11 kilometer øst–vest og 12 kilometer nord–sør.

I 1975 var anslaget for El Obeid om lag 182 000. Tallet for 2025 er omtrent 3,6 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.