Storbyguiden.net

Lubumbashi – kobberbyen i Haut-Katanga

Lubumbashi er hovedbyen i Haut-Katanga i det sørlige DR Kongo. Kobberbeltet binder området økonomisk til Zambia, mens museet og kunstbiennalen gir byen et annet tyngdepunkt.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 2 832 853 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Lubumbashi» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Mursteinsfasade og palmer ved katedralen i Lubumbashi.
Mursteinsfasade og palmer ved katedralen i Lubumbashi (2007) Foto: Nick Hobgood from Cap-Haitien, Haiti · CC BY 2.0 · Tilpasset

Kunst og regional historie

Musée National de Lubumbashi inngår i nettverket til Institut des Musées Nationaux du Congo. Navnet skiller det fra nasjonalmuseet i Kinshasa. Kontakt instituttet direkte dersom du trenger opplysninger om samlinger eller skal gjøre faglig arbeid.

En biennale med flere adresser

Biennale de Lubumbashi bruker kulturarenaer rundt om i byen. Program og arkiv kan leses på avstand. En visning i et tidligere program er ikke et faststående tilbud med ordinær åpningstid.

Kobberbeltet og landegrensen

Ved et nødvendig oppdrag i gruvesektoren må arbeidsgiver avklare hvilket anlegg du skal til, avstand fra byen og nasjonale tillatelser. En adresse i Zambia innebærer grensepassering med andre innreiseregler.

UD fraråder reiser som ikke er strengt nødvendige til Haut-Katanga. Flere andre provinser har råd mot alle reiser. Les UDs reiseinformasjon for Den demokratiske republikken Kongo.

Kunst i en gruveby

Lubumbashi har hatt en sentral plass i Katangas kobberøkonomi. Denne historien kan også leses gjennom kunst, særlig når fotografi, billedkunst eller installasjoner tar opp arbeid, mineraler og koloniale forbindelser. Biennale de Lubumbashi gir eksempler på hvordan samtidskunstnere selv behandler regionens plass i verdensøkonomien. En utstillingskatalog kan være verdt å lese også i ettertid, men skill mellom arenaen en bestemt utgave brukte og et permanent museum. Det er ikke sikkert at en tidligere industribygning som åpnet for kunstnere under biennalen har publikumsadgang resten av året.

Élisabethville i kart og fotografier

Det eldre koloninavnet Élisabethville viser til dagens Lubumbashi. På et postkort kan monumentale bygg og brede gater dominere, uten at fotografiet forteller om arbeidsbydeler eller om menneskene som opprettholdt gruvedriften. Les et slikt motiv sammen med kilder fra lokale institusjoner, som nasjonalmuseet og fagmiljøene rundt biennalen. Da kommer flere deler av bylivet fram. Vær også oppmerksom på Katanga som eldre provinsnavn. Dagens Lubumbashi er hovedstad i Haut-Katanga, mens et arbeid fra Katanga kan ha opphav langt fra byen.

Dersom en avtale gjelder et gruveselskap eller en teknisk institusjon, få en nøyaktig adresse fra verten. Mange virksomheter har kontaktpunkt i Lubumbashi og drift andre steder. Det er stor forskjell på en presentasjon i byen og faktisk adgang til et produksjonsområde.

Fra museet til katedralen

Fra nasjonalmuseet på Avenue Lubilanshi ligger Peter og Paul-katedralen omtrent 1,8 kilometer mot sør i luftlinje. Se etter gatenavnet når du skal finne en av museets samarbeidspartnere. Kunstsenteret Picha har sin egen adresse i Makomeno.

Grønn og hvit fasade på jernbanestasjonen i Lubumbashi.
Grønn og hvit fasade på jernbanestasjonen i Lubumbashi (2005) Foto: Nick Hobgood from Cap-Haitien, Haiti · CC BY 2.0 · Tilpasset

Norsk kunst i kobberbyen

På biennalen høsten 2026 kunne folk i Lubumbashi møte en norsk kunstner gjennom et verk om noe så lite iøynefallende som meitemark. Sandra Mujinga, født i Goma og kjent for norske museumsbesøkende blant annet fra MUNCH i Oslo, deltok med Soil Protectors 482. Utgangspunktet hennes var meitemark i jorda rundt Lubumbashi. Disse små dyrene kan samle opp stoffer fra miljøet de lever i. Kunstneren forestilte seg hva som ville skje om markene ble så store at gnagerne som vanligvis spiser dem, ikke lenger kunne gjøre det. Perspektivet på byen flyttes plutselig fra gruveselskapene og helt ned i jorda.

Arbeidet sto i programmet ved Galerie Dialogue og Container Picha på området til nasjonalmuseet. Centre d’Art et de Recherche Picha har derimot adresse i Avenue du Parc i Makomeno. Det er to forskjellige steder selv om navnet Picha står på begge. På deltakerlisten finner man også kunstnere som viste arbeider ved Biasasa i Katuba og i Bâtiment du 30 juin ved gaten av samme navn. For en som følger biennalen fra Norge, er dette også et godt tips til hvordan man kan lese katalogen. Velg én arena og se hvilke arbeider som faktisk kunne oppleves sammen der.

Picha betyr bilde på swahili. Kunstnere i byen satte i gang biennalen i 2008. Den niende utgaven hadde program fra 15. oktober til 15. november 2026. En katalog fra den måneden er dermed et tidfestet bilde av byens kunstliv. For den som henvender seg etterpå, er det mer treffende å spørre hva som har skjedd med et bestemt verk, enn å be om billett til en utstilling som hadde siste dag i november. Et permanent kunstnersenter, et museum og en midlertidig visningsplass kan ha helt forskjellige muligheter til å svare.

Da museet var en kaserne

Nasjonalmuseets historie begynner lenge før det nåværende bygget. Byen hadde et provisorisk museum som åpnet i 1942, og et museum med navnet Musée Léopold II åpnet i 1946. Lokalt ble det også forbundet med samleren og konservatoren Francis Cabu. Ett av objektene som nevnes i samlingshistorien, er en swahiliordbok med håndskrevne merknader fra en tidligere ekspedisjon. Tenk på hvor mange historier som kan ligge mellom to permer. For én eier var boka et språklig hjelpemiddel i felten. For museet ble den også et vitnesbyrd om hvem som reiste, hvilken kunnskap de trengte og hva de valgte å skrive ned.

Det modernistiske bygget tegnet av Claude Strebelle ble reist i 1960–1961. De første som tok det i bruk, var svenske FN-soldater under Katangas løsrivelse. Deler av samlingene gikk tapt i urolighetene, mens museets støttespillere reddet andre deler. Det gir fasaden en ganske annen historie enn man kan lese ut av utseendet alene. En beskrivelse av et museum fra 1940-årene, en beretning om soldater og et program fra en kunstbiennale kan alle handle om forløpere til eller ulike faser i samme institusjon. De behøver ikke å vise samme bygning.

Nasjonalmuseet inngår i Institut des Musées Nationaux du Congo. Det gjør at en forespørsel om opprinnelsen til en gjenstand kan høre hjemme i et annet arkiv enn en forespørsel om en samtidsutstilling i samme hus. Museet kan ha et registreringsnummer og en eldre inventarbok. Biennalen kan ha navnet på fotografen som dokumenterte utstillingen og opplysninger om oppstillingen i akkurat det rommet. Oppgi derfor også hva du ønsker å vite om gjenstanden eller utstillingen.

Kamalondo og bydelen som heter Kenya

Kenya i en adresse fra Lubumbashi viser gjerne til en bykommune. Bak navnet ligger en konkret planhistorie. Da jernbanen knyttet Katanga til det sørlige Afrika i 1910, fulgte en strøm av mennesker og varer. Kolonimakten forsøkte å styre både bosettingen og tilgangen til ulike deler av byen. I 1920-årene ble det lagt en flere hundre meter bred sone mellom området for europeere og det nye afrikanske boligområdet. På kartene kan den se ut som et tomt felt. I livet til folk som måtte krysse byen for å arbeide, var den høyst virkelig.

Arealet ble omtalt som et cordon sanitaire, et uttrykk som låner språk fra helsevesenet. Historikere har dokumentert hvordan denne planleggingen skilte befolkningen etter rase. Da presset på boliger i Kamalondo økte, ble Kenya planlagt som en ny bydel med lavere tetthet, trær langs gatene og bedre boliger. Det betyr ikke at innbyggerne overtok det livet planleggerne hadde tegnet ferdig for dem. Der kunne folk opprette hushold, handle, delta i foreninger og forme gater på måter som var langt mer sammensatte enn de store fargefeltene på byplanen.

For en som ser på to gamle bybilder, er det derfor nyttig å legge merke til hvem fotografen hadde mulighet til å møte der han sto. En bred allé med enkeltstående hus og en tett boliggate kan være tatt samme dag innenfor samme by. Husene forteller noe om materialer og penger, men også om hvem som fikk tildelt plass på hvilket sted. I et familiealbum er bydelens navn derfor ofte mer opplysende enn den gamle internasjonale betegnelsen Élisabethville under hvert bilde.

Hvor fisken på Njanja-markedet kom fra

Et nett av elver, innsjøer og veier bandt Lubumbashi til en helt annen næring enn gruvedriften. I oversikter over fisket i Haut-Katanga kan vi følge varer fra Luapula og Mwerusjøen, også skrevet Moero. Last ble samlet i Kasenga og kjørt videre i lastebiler til depoter ved Njanja-markedet i Lubumbashi. Herfra ble fisk fordelt til andre markeder, blant annet i bydelene Kenya, Kamalondo og Katuba. Når en selger sier hun har hentet fisken på Njanja, kan det følgelig være en nøyaktig beskrivelse av siste ledd etter en lang reise.

Røkt fisk, saltet fisk og småfisk opptrer som forskjellige varegrupper i dokumentasjonen. Det har en enkel praktisk forklaring. Fersk fisk må finne en kjøper forholdsvis raskt, mens konservering gir lengre tid til å samle en last, vente på transport og selge videre. Men også andre forsyningsveier finnes. Selgere ved Kapolowe ved Tshangalele-sjøen har brukt riksveien for å bringe fersk fisk til både Likasi og Lubumbashi. En fiskedisk i byen kan dermed romme varer fra to helt forskjellige innsjøområder, selv når de blir solgt av samme person til kunder fra samme nabolag.

Malerne som arbeidet for et lokalt publikum

Lubumbashi Art Collection rommer omkring 9 300 kunstverk fra 1950-årene og fremover. Et kartleggingsarbeid har også tatt for seg papirene som følger bildene. Blant dem finnes det intervjuer, anmeldelser og omtaler som forteller om arbeidsvilkårene til lokale kunstnere. Maleren Tshibumba Kanda Matulu er blant dem arkivet kaster lys over. For en som vil forstå hva et bestemt bymotiv betydde da det ble malt, er det en stor fordel at man kan lese mer enn bare årstall og navn fra en katalog.

Ta for eksempel forskjellen mellom det bestilleren ba om og det en senere betrakter ser i et bilde. En kjent gate kan ha vært viktig fordi en bestemt familie bodde akkurat der. Når bildet senere henges opp i en utstilling utenfor byen, er det kanskje trafikken eller gruveindustrien betrakterne legger merke til. En samtidig omtale eller et intervju kan hjelpe til med å holde begge blikkene åpne. Det samme gjelder et arbeid som Soil Protectors 482. Fra Norge kan man følge den konkrete kunstneren tilbake til Lubumbashi og se hvordan et lokalt spørsmål fikk en form som også kan leses andre steder.

For norske samarbeidspartnere betyr dette at det er mye å hente ved å ta kontakt med én bestemt samling eller kurator før man planlegger et faglig besøk. Oppgi gjerne kunstner, år, tittel og hvilken av de lokale adressene spørsmålet gjelder. Slik kan verten svare på om et arbeid fortsatt er tilgjengelig, er utlånt eller bare finnes dokumentert i en katalog. UD fraråder reiser til Haut-Katanga som ikke er strengt nødvendige. Digitalt katalogarbeid er et praktisk alternativ også når man trenger mer enn en generell innføring.

Når er det varmest ved Lubumbashi?

Oktober er varmest i klimagrunnlaget for Lubumbashi, med 25,6 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I juli er tilsvarende tall 16,6 °C. I desember faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 262 millimeter i måneden. Juli ligger i den andre enden med rundt 0 millimeter. Omtrent 23 prosent av hele årsmengden faller i desember alene.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar21,3 °C719 mm
Mars–mai19,9 °C245 mm
Juni–august17,6 °C2 mm
September–november24,2 °C159 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Lubumbashi?

FN anslår 2 832 853 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 370 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 7 700 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 24 kilometer øst–vest og 26 kilometer nord–sør.

I 1975 var anslaget for Lubumbashi om lag 193 000. Tallet for 2025 er omtrent 14,6 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.