Nimule og Elegu
Nimule og Elegu på ugandisk side er forskjellige steder ved samme grenseovergang. En varetransport videre mot Juba dokumenterer ikke at personreiser kan gjennomføres normalt. Ved nødvendige henvendelser bør man få bekreftet hvilken side av grensen mottakeren faktisk befinner seg på.
Nasjonalparken har samme navn
Nimule National Park ligger ved Den hvite Nilen i Eastern Equatoria. Det er et annet areal enn den lille urbane avgrensningen rundt grensebyen. Parkens eksistens i turistmyndighetenes oversikt gir ingen opplysning om at den kan besøkes nå.
UD fraråder alle reiser til Sør-Sudan og oppfordrer norske borgere til å forlate landet. Se UDs reiseinformasjon for Sør-Sudan.
Hvordan en innlandsby henger sammen med Mombasa
TradeMark Africas dokumentasjon av grenseposten ved Nimule og Elegu beskriver forbindelsen helt fra Mombasas havn. Et kart over én landegrense er derfor for lite til å forklare hva som foregår her. Følg først korridoren fra havet gjennom Kenya og Uganda. Legg deretter merke til Gulu sør for Nimule og Juba lenger nordvest. Da kommer Sør-Sudans tilgang til varer fra havna fram som en sammenhengende historie gjennom flere land og mange lokalsamfunn.
Prosjektnavnet «one stop border post» beskriver en måte å samordne etatenes arbeid på. På prosjektets egne sider kan man sammenligne hvilke myndigheter som har ansvar på hver side, og hvilke problemer de opprinnelig ønsket å løse. Tall for behandlingstid er knyttet til de enkelte målingene og årene de ble gjort. De er mest interessante som dokumentasjon på hva venting betydde for varehandelen på det tidspunktet. Et nåtidsbilde av livet ved grensen krever andre og ferskere kilder.
En nasjonalpark ved Den hvite Nilen
Vender man kartet mot elva i stedet for veien, får man en annen fortelling om Nimule. Nasjonalparken ved Den hvite Nilen tar navn etter det samme stedet. Elva er en langsgående forbindelse gjennom landskapet, mens landegrensen skjærer på tvers av det. Sammenlign myndighetenes presentasjon av parken med grenseprosjektets beskrivelse av veien. De fremhever hver sin side av de samme traktene. Den ene gir plass til vann og dyreliv, den andre til lastebiler, prosedyrer og handel. Det er særlig i møtet mellom de to at grensebyens plass i det sørlige Sør-Sudan blir tydelig.
I grenseprosjektets bilder ligger tyngden på trafikk og anlegg. Les dem sammen med et elvekart, så blir det lettere å se hvor mye av Nimules landskap som faller utenfor bilderammen.
Der dampskipene måtte snu
Leser du en rutebeskrivelse fra begynnelsen av 1900-tallet, dukker Nimule gjerne opp etter Butiaba, Wadelai eller Pakwach. Navnene tegner en vannvei nordover fra Albertsjøen. På kartet ser det ut som om det ville vært enkelt å følge Nilen videre mot Juba. I praksis delte strykene nedenfor Nimule elva i ulike transportstrekninger. Båter som kunne føre passasjerer og last hit fra sør, kunne ikke uten videre gå videre nordover mot Rejaf. Noen måtte losse varene, flytte dem over land og ordne ny transport.
Den britiske administrasjonens årsrapport for Uganda i 1909–1910 omtaler en tjeneste to ganger i måneden mellom Butiaba og Nimule. I arkivet ved Durham University finnes dessuten en reisebeskrivelse fra en annen periode som navngir båtene. En reisende kom til Pakwach med SS Coryndon, fortsatte til Nimule med SS Lugard, tok seg videre til Juba på vei og gikk der om bord igjen for reisen mot Kosti. Det var med andre ord mulig å tilbringe mye av reisen «på Nilen» og likevel gjøre flere landganger og fartøyskifter underveis.
Også ved ankomsten til Nimule kunne siste strekning by på vansker. I et historisk arbeid om grensen mellom Uganda og Sudan er det beskrevet hvordan dampskip fra Albertsjøen la til sør for stedet der Unyama møter Nilen. Varene kunne så overføres til en mindre båt for siste etappe. For den som venter på en vare, er forskjellen mellom elva som kommunikasjon og elva som hindring dermed ikke alltid målbar i kilometer. Det kan handle om dybden over de siste meterne fram til et lossested.
Nilen i en fiskers arbeidsuke
Dampskipsarkivet følger navngitte fartøy som holdt seg til en bestemt strekning. For familier langs elva er historien en annen. En feltstudie blant fiskersamfunn på ugandisk side beskriver hvordan enkelte handlere tok fisk til Nimule i kano. I hushold som deltok i salget, kunne både fiske og bearbeiding av fangsten være del av familiens arbeid. For noen var jorda ved bredden dessuten særlig verdifull når vannstanden var lav. Det samme husholdet måtte dermed innrette seg både etter hvor det kunne fiske, når det kunne dyrke og hvor det var mulig å selge.
For å forstå reisen til disse fiskerne kan man tenke seg hvilke opplysninger som trengs for å plassere én fangst på kartet. Hvor ble fisken tatt? Hvor gikk båten i land? Hvilket marked endte fisken på? Svarene kan falle i flere administrative distrikter, og noen ganger på hver sin side av en riksgrense. Det er derfor en vesentlig forskjell mellom «fisk solgt i Nimule» og «fisk fra Nimule». Elva knytter byen til arbeidsplasser som ikke har gateadresser og som kan skifte gjennom året. Opplysningene fra feltarbeidet er historiske beskrivelser av folks arbeid under bestemte forhold.
Hvilken side av elva tilhører nasjonalparken?
På et oversiktskart er det naturlig å lese Den hvite Nilen som en grense mellom to store arealer. I Nimule nasjonalpark gjelder det ganske bokstavelig. Hoveddelen av verneområdet ligger vest for elva, som danner den østlige kanten. Kayu renner fra området ved Uganda-grensen og inn i Nilen. På motsatt bredd er det beskrevet en buffersone som strekker seg mot veien mellom Nimule og Juba. Mot nord er Assua et av holdepunktene. En buffersone og parkens kjerne er ulike avgrensninger selv om begge ofte fargelegges grønt.
I miljørapportene fra Sør-Sudan omtales både flodhest, elefant og ulike antiloper i dette landskapet. Det er lettere å forstå bredden i dyrelivet når man ser skogkledd savanne, mindre vannløp og hovedelva sammen. En flodhest er knyttet til vannet, men bruker også land. Et pattedyr som finner skjul i vegetasjonen langs en sideelv kan bruke andre deler av landskapet til beite. En grense som er enkel å trekke på et kart kan følgelig krysse et dyrs hverdagsområde. Listen over arter viser hva som er dokumentert i parklandskapet. Den gir ikke grunnlag for å forvente dyr på et bestemt sted ved grensebyen.
En lyre som forbinder flere steder
Blant ma’di-folk på begge sider av grensen har en lyre med skålformet klangkasse gitt følge til sang og dans. I dokumentasjonen kalles tradisjonen også odi. Instrumentet har vært brukt ved anledninger som bryllup og feiring av en innhøsting. Når flere generasjoner samles, tjener sangene dessuten som en anledning til å bringe historier, språk og forestillinger om fellesskapet videre. En innspilling av en slik sang kan derfor være av interesse både for den som lytter til instrumentet og den som forsøker å forstå hva et lokalsamfunn ønsker å huske.
Her er det verdt å merke seg forskjellen mellom stedene der tradisjonen er registrert og der den praktiseres. Ma’di-musikken står oppført hos UNESCO med Uganda som innmeldende land. Museet som er nevnt i dokumentasjonen ligger i Metu i Moyo-distriktet på ugandisk side. Men prosjektets egen registrering navngir også utøvere fra Nimule i Sør-Sudan, i tillegg til miljøene i Moyo og Adjumani. Den formelle oppføringen og musikernes egen geografi har altså forskjellig utstrekning. Det gjelder også når man bruker museumsopptak fra Uganda for å sette seg inn i en tradisjon som finnes i Nimule.
Da Nimule spilte inn sine egne sanger
I Nimule dokumenterte kulturarbeideren Stephen Oyuru et lokalt prosjekt i 2022. Deltakerne tok blant annet for seg Mure-Royale, en dans med egen plass ved fellesskapets markeringer. Gruppen omfattet eldre og yngre, dansere, internt fordrevne og mennesker som hadde vendt tilbake. I løpet av sju dager arbeidet de med hva som var i ferd med å gå tapt og hvordan de kunne sikre at kunnskapen fortsatt kunne brukes. For en gruppe som vanligvis samles gjennom familie eller naboskap, kan langvarig fordrivelse være nok til at kunnskapen slutter å gå fra én generasjon til den neste.
Etterpå gjorde deltakerne opptak av tradisjonelle sanger og danser. Opptakene ble oppbevart i Sør-Sudans nasjonalarkiv. Tretten kvinner deltok også i arbeidet med perler og drakter. Ser du på fotografiene i prosjektets rapport, er det derfor verdt å legge merke til at antrekk og bevegelser hører sammen. Et opptak kan bevare rekkefølgen på bevegelsene. En utøver som også kan ordne drakten, feste dekor og forklare når en sang brukes, har mer å lære bort enn opptaket alene kan fange.
Når en markedshandler trenger kreditt
Ved sentralmarkedet på ugandisk side registrerte en gruppe ferskvarehandlere sitt eget samvirke i 2021. I en evaluering oppga Elegu United Fresh Food Cooperative at det hadde 62 medlemmer, hvorav 60 var kvinner. Medlemmene kunne spare penger i fellesskap og låne til driften. For en som kjøper varer om morgenen og først får betalt etter at varene er fordelt til kundene, kan et lite lån endre hvor mye hun er i stand til å kjøpe inn på én gang.
En av kvinnene hadde hørt om gruppen gjennom et radioprogram. Den detaljen er verdt å ta med på et kart over Nimules handelsforbindelser. Veien og tollstasjonene viser hvor varene kan registreres. Radioprogrammet og markedsforeningen viser hvordan menneskene rundt den samme handelen kunne finne hverandre og organisere arbeidet.
Hva er det FN har telt i Nimule?
I det internasjonale byregisteret finner du et anslag på over en halv million innbyggere ved navnet Nimule. Det er et modellert anslag for en statistisk kartflate på om lag 17 kvadratkilometer. Tallet er uvanlig høyt sett i forhold til arealet. Det finnes ikke en bekreftet lokal opptelling i guidegrunnlaget som gir grunn til å oppgi tilsvarende antall innbyggere i selve grensestedet. Heller ikke nasjonalparkens areal eller hele grensedistriktet inngår som forklaring på det lille polygonet i dette datasettet.
Det gjør en forskjell for hvordan man leser resten av guiden. Går du gjennom skipsarkiver er Nimule et stopp på en elverute. I en rapport om ferskvarer er Nimule navnet på en grensehandel som også har en viktig del på ugandisk side. I en musikkregistrering er det bostedet til enkelte utøvere. De tre måtene å bruke navnet på er godt dokumentert, men ingen av dem kan bekrefte hvor mange mennesker som bor innenfor bykartets grense. For denne byen er det særlig viktig å lese folketallet sammen med definisjonen og årstallet.
Når er det varmest ved Nimule?
Mars er varmest i klimagrunnlaget for Nimule, med 30,3 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I august er tilsvarende tall 24,1 °C. I august faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 162 millimeter i måneden. Januar ligger i den andre enden med rundt 12 millimeter.
| Periode | Middeltemperatur | Nedbør i perioden |
|---|---|---|
| Desember–februar | 28,7 °C | 79 mm |
| Mars–mai | 28,2 °C | 311 mm |
| Juni–august | 24,3 °C | 452 mm |
| September–november | 25,3 °C | 377 mm |
Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.
Hvor stort er byområdet rundt Nimule?
FN anslår 581 444 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 17 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 34 200 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 6 kilometer øst–vest og 4 kilometer nord–sør.
I 2010 var anslaget for Nimule om lag 184 000. Tallet for 2025 er omtrent 3,2 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
