Gå langs kanalen før du krysser den
Ta utgangspunkt i den offentlige promenaden ved fergeleiet på Port Said-siden. Her kan du følge vannet i retning kanalinnløpet og se bygatene fra den kanten de ble lagt ut mot. Se etter sokkelen der statuen av Ferdinand de Lesseps sto. Han ledet kanalselskapet som bygde Suezkanalen, og statuen ble reist for å hylle ham. En tom sokkel kan i dag virke som et underlig mål for en spasertur. Når du først har lest om hva som skjedde her i 1956, blir fraværet minst like talende som en statue.
Kanalen ligger på østsiden av den sentrale delen av byen. Middelhavet ligger mot nord. En restaurant med havutsikt og en benk med utsikt mot skip på kanalen behøver dermed ikke ligge ved samme promenade. Orienter deg før du bestiller transport. Noen deler av vannkanten hører til havn og terminaler, med adgangskontroll og egne regler for fotografering. Hold deg på offentlige strekninger, følg skiltene og spør før du tar bilde der du er usikker. Det er fullt mulig å få et inntrykk av størrelsen på skipsfarten fra stedene der folk går på tur.
Ti år med graving
Anleggsarbeidet startet i 1859. Da kanalen åpnet i november 1869, kunne skip seile mellom Middelhavet og Rødehavet uten den lange turen rundt Afrika. Port Said vokste opp ved nordenden som en direkte følge av prosjektet. Her skulle arbeidere innkvarteres og forsyninger losses. Etter hvert trengte skipene tjenester, mannskapene mat og den nye befolkningen boliger. I dag kan man reise en hel dag langs Egypts historiske monumenter og sitte igjen med inntrykk av at ordet «gammel» alltid måles i årtusener. I Port Said kan du følge tilblivelsen av en hel by på fotografier og i skriftlige kilder.
Blant gjestene som kanalmyndighetene nevner ved åpningsfeiringen, var Henrik Ibsen. For en norsk besøkende er det et lite holdepunkt i den internasjonale selskapeligheten som fulgte prosjektet. Langt mer omfattende var arbeidet til menneskene som i løpet av et tiår omformet landskapet. Når du står på kaia, kan du forsøke å se forbi skipet som akkurat nå passerer og forestille deg vannveien uten ferdige bredder eller by på noen av sidene. Kanalmyndighetenes historiske oversikt viser tidslinja fra utgraving til åpning.
Da byen ble en krigsskueplass
I 1956 nasjonaliserte Egypt kanalselskapet. Under den påfølgende Suezkrisen ble Port Said rammet av krigshandlinger, og motstanden i byen fikk en sentral plass i egyptisk historie. Port Said Military Museum har materiale om byggingen av kanalen, nasjonaliseringen og krigene i 1956 og 1973. Det er stedets egne egyptiske perspektiver som preger framstillingen. Se gjerne etter dokumentene og bildene som viser hvordan konfliktene påvirket byrommene, særlig hvis krigsmateriell i seg selv interesserer deg mindre.
Et museumsbesøk kan godt plasseres mellom en formiddag ved kanalen og en ettermiddag på den andre siden. Undersøk åpning og besøkstilgang før du bestiller bil dit. Pass også på navnet. Byen Suez ligger langt mot sør ved den andre enden av kanalen og har sitt eget nasjonalmuseum. Å søke etter «museum Suez Canal» uten å lese adressen kan gi deg en helt annen by enn den du våknet i. Har du bare noen timer til rådighet i Port Said, gir de to breddene ved nordenden mer enn en lang biltur på jakt etter en lignende bygning.
En byferge til Port Fouad
Se på hvordan passasjerene fordeler seg ved fergeleiet, og følg den anviste veien når det er din tur. Ferga til Port Fouad er en del av folks daglige reise. Når du går i land, er du på østsiden av kanalen og geografisk i Asia. Fra motsatt bredd får du et nytt blikk på byen du nettopp forlot. Det er lett å bruke hele overfarten på å se rett fram. Snu deg også mot husene og promenaden bak deg hvis du har et sted der du kan stå uten å hindre noen.
Sett av tid til en liten spasertur og noe å drikke før du tar ferga tilbake. Rekkefølge på avganger og ventetid betyr mer enn antall meter over vannet. Skal dere videre med buss eller har en avtalt avgang fra et skip, la overfarten ligge tidlig nok i programmet til at en forsinkelse går ut over en kaffepause fremfor hjemreisen. Oppgi en konkret plass på riktig side ved bestilling av bil. «Port Said havn» kan vise til noe langt unna passasjerkaia du nettopp brukte.
Varehuset på postkortet
På et gammelt postkort i Qatars nasjonalbibliotek ligger varehuset Simon Arzt vendt mot bylivet i Port Said. Det er et godt bilde å slå opp før du går langs kanalfronten. Her ser du byen fra den siden en kjøpende passasjer skulle møte den. Sjøfolk og reisende trengte varer før neste lange etappe, og et varehus ved kaia kunne samle mange slike innkjøp under ett tak. Butikkens grunnlegger kom ifølge bibliotekets registrering til Port Said i 1869. Han tilhørte byens jødiske miljø og produserte og solgte sigaretter under eget navn. Senere kom navnet til å betegne langt mer enn en tobakksvare.
Hvis du sammenligner postkortet med et nyere gatebilde, se først etter fasadens inndeling og hvor lang den er sammenlignet med nabohusene. Butikkskilt, biler og løse gjenstander skiftes lettere ut enn stolper og vindusrekker. Du trenger heller ikke komme inn i en bygning for å se hvilken plass handelen hadde i byen. Det gamle kortet er en kilde til hvordan butikken ønsket å framstå. Hva som i dag er tilgjengelig bak en bestemt inngang, må avgjøres på stedet. Skal du lete i utenlandske fotoarkiver, kan du prøve både Arzt og Artz. Begge skrivemåtene forekommer til og med i opplysningene om dette ene kortet.
Hva verandaene forteller om de to bysidene
Se opp når du går gjennom en eldre boliggate. I deler av Port Said skilte treverandaene seg tydelig fra den tette veggflaten innenfor. En slik veranda ga boligen et mellomrom mellom den varme gata og det private rommet. Etter hvert forandret både byggeskikk og regler seg. I 1921 forbød bystyret treverandaer på nye bygg. En fasade med treutbygg og en enklere vegg i armert betong kan derfor stå som synlige spor etter to forskjellige kapitler i en by som ellers er ung etter egyptiske mål.
På motsatt bredd ble det oppført boliger for folk som arbeidet for kanalselskapet. Forskere har sporet et av forbildene for arbeiderboligene i Port Fouad til Dourges, et gruvesamfunn i Nord-Frankrike. Tegningene ble tilpasset egyptisk klima. Det setter fergeturen inn i en litt annen sammenheng. Når du ser hus og hager etter å ha gått i land, ser du også hvordan en arbeidsgiver prøvde å forme hverdagen til de ansatte. Sammenlign avstanden fra hus til gate og måten inngangene er plassert på med kvartalene rundt varehuset på den andre bredden. Kommersiell havnefront og boliggate hadde forskjellige formål, selv om begge vokste fram på grunn av samme vannvei.
Båthandlerne som oppsøkte kundene
Det fantes også en form for handel der kunden kunne bli om bord. Bamboutia er et ord du kan møte i fortellinger om Port Said. Det knyttes til småbåtene og handelsfolkene som oppsøkte skipene. Tenk på forskjellen fra varehuset. På land kunne handelsmannen stille ut et stort sortiment og vente på at passasjerene gikk inn. I en liten båt måtte han ta med varer han trodde akkurat dette skipets mannskap eller passasjerer ville ha. Vær, ventetid og muligheten til å komme i kontakt med kunden fikk en annen betydning.
I lokal dokumentasjon av kulturarven omtales disse båtene sammen med fiskere og musikken i havnebyen. Et sted å begynne er å se på hvor i bildet folk faktisk står når du finner et eldre havnefotografi. Et dampskip ruver lett så høyt at småbåtene ved skutesiden bare ser ut som pynt. For den som satt i en av dem, var det nettopp møtet med det store skipet som kunne gi dagens inntekt. Dette er også en forklaring på hvorfor et lokalt sjøfartsmiljø kunne være tett knyttet til internasjonale ruter uten at alle som var en del av det, selv hadde reist utenlands.
Fuglene vest for bygatene
På veien vestover mot Damietta ligger Ashtum el-Gamil der Manzalasjøen står i forbindelse med Middelhavet. Våtmarka er viktig for overvintrende fugler. Flere av artene vil en norsk fuglekikker kjenne igjen, blant dem gråhegre, krikkand, gravand og storskarv. En fugl som opptrer som vårtegn hjemme, kan ha tilbrakt de foregående månedene i slike grunne kystområder. Begynn med å se hvilke fugler som hviler på åpent vann og hvilke som leter langs bredden. De to gruppene bruker innsjøen på helt forskjellig måte.
På en utflukt hit bør du avklare aktuell adgang til verneområdet. Angi Ashtum el-Gamil og hvilken del av bredden du vil se, slik at sjåføren ikke bare setter kurs mot en tilfeldig strand i byen. Ta med kikkert, og la fuglene komme innenfor synsfeltet av egen drift. Den som nærmer seg en hvilende flokk for å få et nærbilde på mobilen, kan lett ha skremt den før fotografiet er tatt.
Øybyen i Manzalasjøen
Langt før Port Said ble anlagt, lå det en tett befolket og befestet handelsby på øya Tinnis i den samme innsjøen. Byen var kjent for tekstilproduksjon. I dag må mye av bebyggelsen leses gjennom terrengformer og arkeologiske spor. Forskere har blant annet dokumentert sisterner. Det er en god påminnelse om at en øy kan ha vann på alle kanter og likevel ha behov for å lagre ferskvann til folk som bor der. Manzala er en brakkvannssjø.
Tinnis er et annet sted enn Port Fouad. Den vanlige byferga kommer ikke dit. Hvis du først og fremst ønsker å forstå hvordan øybyen så ut, har arkeologene publisert kart, fotografier og en forklaring på hvordan sjøen har slitt ned deler av strandlinjen. Et bilde ovenfra kan være mer opplysende enn et utsyn fra en bil på kystveien. Sammen gir de to byene helt ulike svar på det samme spørsmålet om hvordan folk kan leve av handel i det flate landskapet mellom Nildeltaet og havet.
På kart etter egyptisk eller fransk stavemåte kan øya også stå oppført som Tanees.
Fisk til lunsj og musikk fra kanalbyene
Fiskemarkedet gir en annen målestokk på sjøfarten enn containertrafikken. Her ser du handelen i det leddet der noen velger hva de skal ha til middag. To personer med ulik appetitt kan ofte dele en hel fisk på et spisested som tilbereder sjømat. Finn ut om beløpet gjelder per kilo eller den porsjonen du peker på, og om brød, ris og tilbehør bestilles ved siden av. Det er en fin måte å komme i snakk om hva som faktisk er tilgjengelig den dagen.
Et annet spor etter sjøfolkenes og fiskernes miljø er semsemiah, en lyre knyttet til musikklivet ved blant annet Suezkanalen. Både byggingen av instrumentet og måten det spilles på inngår i en tradisjon som Egypt og Saudi-Arabia har fått innskrevet hos UNESCO. Hvis noen forteller deg om en lokal opptreden, spør etter tid og sted. Den typen kveld gir et annet møte med kanalhistorien enn dokumentene på et museum. Her er det menneskene som bodde og arbeidet langs vannet, og som laget musikk sammen, som setter tonen for besøket.
