Storbyguiden.net

Baku – innenfor bymuren og ut til Kaspihavet

Fra ringmuren i Bakus gamleby kan du se de tre flammetårnene stikke opp over steinhusene. Går du ned til vannet, møter du en tredje by, med vide promenader mot Kaspihavet og et teppemuseum formet som en rull. Det er gangavstand mellom flere av disse stedene. Avstandene blir langt større så snart du vil se helleristningene eller gassflammene utenfor Baku.

Publisert Sist oppdatert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 1 977 897 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Bakı (Baku)» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Høyhus ved sjøfronten i Baku.
Høyhus ved sjøfronten i Baku (2019) Foto: Ludvig14 · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Fra Jomfrutårnet til Shirvanshahenes palass

Içərişəhər er den befestede gamlebyen. Steingatene fører opp fra tårnet til palassanlegget, der herskerne i Shirvan hadde sitt sete. Bymuren, tårnet og palasset inngår i samme verdensarvsted. Du kan få en god følelse av gatenettet ved å gå uten fast plan, men avtal et møtested ved tårnet eller en byport hvis dere deler dere.

En festningsby som vender mot sjøen

Begynn ved foten av Jomfrutårnet og se på tykkelsen i steinveggen før du går inn i gatene bak. Tårnets opprinnelige funksjon har flere forklaringer. Fortellingen om en ung kvinne som kastet seg fra toppen, er en av legendene som hører navnet til. I Shirvanshahenes anlegg er det lettere å skille de forskjellige funksjonene. Her ligger herskerbolig, moské og gravbygninger samlet. Legg merke til hvordan terrenget deler anlegget i nivåer. Du klatrer opp gjennom den gamle maktens by.

I området mellom murene finnes det både boligdører og butikker med samme utskårne steininnramming. Vær forsiktig med å følge en åpen port uten å sjekke om det er et besøkssted. Ved lunsj passer qutab godt for den som vil videre til fots. Det tynne, sammenbrettede brødet kan være fylt med urter, gresskar eller kjøtt. Bestill ulike fyll og del dem mens de fortsatt er varme.

Tepper ved vannet

Fra gamlebyen passer det å fortsette til strandpromenaden. Det nasjonale teppemuseet er lett å kjenne igjen på bygget som ser ut som et sammenrullet teppe. Velg dette museet hvis du vil forstå håndverket bak mønstrene. Ta heller en lang pause ved vannet enn å legge inn både teppemuseet og Heydar Aliyev-senteret på motsatt kant av sentrum før lunsj.

Se bygningene fra hver sin avstand

Flammetårnene står på høyden og endrer uttrykk med avstanden og lyset. Fra promenaden får du både silhuetten og den eldre byens tak mellom deg og tårnene. Heydar Aliyev-senteret, tegnet av Zaha Hadid Architects, krever en egen tur inn i den nyere byen. Der er det overgangen mellom bakken og det hvite taket som er interessant. Gå litt rundt huset før du går inn. Det som ser ut som vegg fra én side, bøyer seg til et tak når du kommer rundt hjørnet.

En ekstra dag utenfor byen

Gobustans helleristninger og ildstedene på Absjeronhalvøya er utflukter med forskjellig retning fra Baku. Be arrangøren oppgi hvilke steder som inngår og hvor mye tid som går i bil. For en kort byhelg er det enklere å holde seg til ett av områdene.

Innreise til Aserbajdsjan

Norske statsborgere trenger visum. Kontroller også grensebestemmelsene hvis du vil kombinere Baku med andre land i Kaukasus. En forbindelse som er kort på kartet, kan være stengt for persontrafikk. Les UDs landinformasjon og finn den offisielle visumsøknaden før du bestiller videre transport.

Reiseadvarselen gjelder blant annet grenseområdene mot Armenia og områder knyttet til konflikten om Nagorno-Karabakh. En dagstur fra Baku til Gobustan og en reise videre til de tidligere konfliktområdene innebærer vidt forskjellige vurderinger. Les den konkrete geografiske avgrensningen før du vurderer en rundreise.

Fra teppevev til teglass

I teppemuseet er det verdt å se på kantene så vel som midtfeltet. Et enkelt teppe kan ha flere rekker med forskjellige mønstre som løper rundt hele motivet, og variasjonene fra region til region kan være lettere å kjenne igjen der enn i hovedfargen. Velg to eller tre tepper fra ulike områder og se på dem etter tur. Har du nettopp gått i gamlebyen, kan du også sammenligne museumsstykkene med de nyere teppene i butikkene rundt murene.

Te serveres ofte i små, innsvingte glass. Når vinden tar på promenaden, gir det mening å trekke inn i et tehus en stund og se ut på vannet derfra. Vind er en gjentakende del av livet ved den åpne bukta. Ta med et ekstra lag til kveldsturen selv om det var lunt og stille inne i de tette steingatene tidligere på dagen.

To steder for den som liker bøker

I nærheten av Shirvanshahenes palass finnes et museum hvor det er selve størrelsen på bøkene som binder samlingen sammen. Miniatyrbokmuseet bygger på Zarifa Salahovas samling og har eksemplarer fra mange forskjellige land. Her kan en bok være en litterær tekst, et fint stykke bokbinderarbeid og en teknisk utfordring samtidig. Se etter én utgave med skrift du kan lese og én du trenger forklaringen i monteren til. Hvor lite kan et bokstavtegn bli før en bok forandrer funksjon fra lesestoff til en ting man beundrer?

Dette er et fint supplement til de store monumentene, fordi du kan bruke tid på en liten detalj uten å måtte ta inn en ny periode i Bakus historie. For barn som allerede har sett flere gamle steinbygninger, kan det være nok å lete etter det minste omslaget de klarer å få øye på. For den som er interessert i design, er forholdet mellom sidestørrelse, rygg og innbinding vel så spennende som rekorden i å lage noe lite. Et bilde av en miniatyrbok uten en hånd eller en vanlig bok ved siden av mister fort målestokken. Se derfor på sammenlikningen i monteren før du prøver å fotografere gjennom glasset.

Lenger ute i byen er litteraturmuseet som bærer dikteren Nizami Ganjavis navn, lett å kjenne igjen på fasaden med forfatterfigurer. Navnet hans viser til Ganja, en annen by i Aserbajdsjan, mens museet som samler landets litteraturhistorie ligger her i hovedstaden. Nizami skrev på persisk. Slik kan et enkelt forfatternavn åpne spørsmål om hvordan steder, litterære språk og dagens landegrenser hører sammen. Se på navnene under statuene selv om du ikke har tid til å gå inn. De gjør en ellers pyntet byfasade til en liten litteraturhistorie for forbipasserende.

En bok mange møter før en reise til Kaukasus er Ali og Nino. Romanen foregår blant annet i Baku under store politiske omveltninger tidlig på 1900-tallet. Den kan leses ved siden av byens faktiske historie, men er en skjønnlitterær fortelling med handling og hovedpersoner som hører romanen til. En god måte å bruke den på er å gå fra murens skygge til en av de bredere gatene utenfor etter at du har lest et par kapitler. Forskjellen i rom, lys og støy kan være lettere å kjenne igjen enn et bestemt vindu fra en filminnspilling.

Har du lyst til å kjøpe en utgave underveis, se på hvilket språk og hvilken oversettelse det gjelder. Aserbajdsjansk bruker i dag et latinskbasert alfabet. Eldre utgaver og bøker fra ulike miljøer kan ha andre skriftbilder. På en tur mellom miniatyrsamlingen, bokhandler og litteraturmuseet er det nettopp disse forskjellene som gir noen av de beste spørsmålene. En forfatter du så på en sokkel, kan dukke opp med en litt annen stavemåte på forsiden av et bokomslag.

Vil du ha én sammenhengende rusletur, la miniatyrbøkene være det siste stoppet oppe ved palasset. Gå så mot portene og området ved Fonteneplassen. Her er det lettere å finne en kafé å sitte ned på med den nye boken enn inne i den tette rekken av suvenirutsalgene. Selve rundgangen er kort nok til at du kan snu hvis vinden tar seg opp eller museet er stengt. Den fungerer også som et roligere alternativ den dagen noen andre i reisefølget vil bruke tiden på en større utflukt til halvøya.

Utsikt i Baku.
Utsikt i Baku Foto: NorthernCaucasusStud… · CC BY 3.0 · Tilpasset

Oljepengene fikk hver sin fasade

Den tydeligste grensen mellom to perioder i Baku går ved gamlebyens mur. På innsiden tvinner smågater seg rundt gårdsrom og steinvegger som ofte er nesten uten dekorasjon mot gaten. På utsiden begynner strøkene hvor formuene fra oljeutvinningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fikk vise seg. Her finner du balkonger båret av figurer, vindusrekker med ulike innramminger fra etasje til etasje og inngangspartier store nok til å lede tanken til offentlige bygg. Mange av dem begynte som private hjem. En tidlig rusletur på utsiden av muren viser noe som lett forsvinner i kveldens fasadebelysning. Bak et tilsynelatende sammenhengende kvartal kan det stå flere helt forskjellige ambisjoner.

Et navn å ta med på denne turen er Haji Zeynalabdin Taghiyev. Han var en av oljevirksomhetens store industrimenn og brukte deler av formuen på blant annet utdanning. Boligen hans huser nå Aserbajdsjans nasjonale historiske museum. Det gir deg to ulike muligheter til å lese bygningen. Du kan følge landets historie gjennom gjenstandene eller legge vekten på boligdelen og hva den sier om familien og husholdningen. Velger du å gjøre begge deler, la ett rom være forbindelsen. Hvem satte seg ved bordet, hvem dekket på, og hvor kom pengene til lampene og takdekoren fra?

Lenger vest gir bygningen som gjerne kalles Lykkepalasset eller Palace of Happiness et annet eksempel. De spisse buene og vertikale linjene minner om nordeuropeisk gotikk. Huset ble reist for oljemannen Murtuza Mukhtarov og er siden blitt knyttet til vielser. Det er fullt mulig å se fasaden som en del av en byvandring uten å regne med at en bryllupsbygning har vanlig museumsadgang. På fortauet får du dessuten med nabohusene. En fotograf som står tett inntil veggen, får riktignok et vakkert ornament, men fra motsatt side er det enklere å se hvor annerledes hele huset må ha sett ut da det var nytt.

Navnene på disse bygningene skrives ofte ulikt i kart og på skilt fordi aserbajdsjansk gjengis på flere språk. Skriv ned den lokale skrivemåten også hvis du har avtalt et møte. Et palass ved gamlebyen er ikke nødvendigvis Shirvanshahenes palass, og en adresse ved museet kan vise til flere helt ulike institusjoner. Har du med noen som helst vil se kunst, kan den ene bruke mer tid i herskapshuset mens den andre går videre til kunstmuseet. Avtal etterpå en av byportene som møteplass. Det er enklere enn å finne hverandre ved «den gamle bygningen med balkong».

En Nobel-familie ved Kaspihavet

Villa Petrolea, i den tidligere industridelen av Baku, forteller oljens historie i nordisk perspektiv. Alfred Nobel er navnet de fleste kjenner, men i Baku var det særlig brødrene Robert og Ludvig som var opptatt av oljen. Eierne trengte raffinerier, lagring og transport for å få en råvare fra bakken ut til kundene. Først når dette systemet fungerte kunne en stor privat bolig med hage bli et synlig resultat av investeringene. Det restaurerte huset og gjenstander knyttet til familien viser én side av samfunnet som vokste fram. Brønner, arbeidsboliger og industriområder hørte også med til den samme historien.

«Black City» var betegnelsen på et industriområde øst for gamlebyen. Nyere utbygging østover bruker navnet White City. De to navnene er nyttige å kjenne igjen hvis du leser gamle kart eller ser bilder der skorsteiner og installasjoner står der det nå finnes nybygg. De beskriver forskjellige stadier i fortellingen om den samme kysten. Legg en tur til Villa Petrolea som et eget stopp og sjekk museumsadgangen på forhånd. En vandring gjennom den gamle bykjernen viser deg flotte fasader, men den tar deg ikke automatisk til museet ute ved det tidligere industriområdet.

For en norsk gjest er transporten av oljen kanskje mer gjenkjennelig enn mønsteret i de gamle salongene. Å få en flytende vare i store mengder over et innlandshav krevde andre løsninger enn å sende noen få tønner med vogn. Stå ved promenaden etterpå og se på størrelsen på bukta. Over Kaspihavet har det gått råvarer, mennesker og ideer i flere retninger. Når noen kaller Baku en europeisk eller asiatisk by, forteller et hus bygget for en svensk industrifamilie ved en gammel handelsvei mer enn en diskusjon om akkurat hvor grensen på kartet skal trekkes.

Et karavanserai, en gård og veien til India

Bakus gamleby var knyttet til handelsruter langs vannet og videre inn i landet. Navn som Bukhara og Multani på gamle karavanseraier viser til forbindelser langt ut over Aserbajdsjan. Multan ligger i dagens Pakistan, Bukhara i Usbekistan. Slike navn er lettere å huske når du ser hvordan en vognlast eller en gruppe reisende kunne tas inn gjennom én åpning uten at hele motellivet vendte rett ut mot gaten. På innsiden er gården viktigere enn fasaden. Her kunne man få oversikt over dyr, folk og varer, og rommene rundt ga ly og et sted å bli natten over.

Mange av lokalene i gamlebyen har fått ny kommersiell bruk. En restaurant i en gammel handelsgård kan være en god inngang til arkitekturen dersom du faktisk vil spise der, men det er naturlig å spørre om adgang hvis du bare ønsker å se inn. Se på tykkelsen på veggen ved porten og på overgangen mellom gate og indre gård. Den korte overgangen gir et annet inntrykk av den befestede byen enn en utsikt fra tårnet. Bak det som ser ut som én ubrutt steinvegg langs en gate finnes romslige steder å samles.

Ute ved Surakhani får forbindelsene mot øst en religiøs side. Ateshgah er et inngjerdet ildtempel med gårdsrom og mindre rom rundt. Handelsfolk og pilegrimer fra det indiske subkontinentet hører til historien. Innskrifter og utstillinger gjør besøket til mer enn et bilde av en flamme. Gå langs gårdens ytterkant og finn opplysningene om menneskene som bodde eller oppholdt seg her. Se deretter det sentrale ildstedet på nytt. Det er enklere å forstå hvorfor noen kunne reise så langt når du har sett spor etter et helt fellesskap av reisende.

En omviser som kan lese innskriftene i Surakhani, kan gi et annet besøk enn en sjåfør som bare sørger for reisen ut og tilbake.

Flammer over og under bakken

Ateshgah og Yanar Dag blir ofte solgt som én utflukt til «ilden rundt Baku». De er forskjellige steder. Det første er et anlegg for mennesker og deres tro. Ved Yanar Dag kommer gass fra bakken og brenner langs en skråning. Den synlige flammen blir lavere eller virker større alt etter hvor du står og hvor lyst det er. Det er ingen grunn til å forvente en hel fjellside i brann. En avgrenset stripe som stadig brenner er i seg selv et godt nok geologisk spørsmål. Det er heller ikke nødvendig å sette et bestemt antall år på akkurat den flammen du ser.

Når du bestiller transport, få begge stedsnavnene skrevet ned sammen med returen til sentrum. Av og til inngår flere stopp på halvøya, og det er verdt å sjekke forskjellen mellom tid på hvert sted og antall timer i bil. Reiser du med barn, kan det være bedre å se ett ildsted ordentlig og deretter bruke ettermiddagen på et museum eller ved vannet. Reiser du for å forstå oljehistorien, er kombinasjonen av tempel, gasslekkasje og industrihistorisk museum mer meningsfull enn nok en utsiktsplass. De forteller om natur, religion og industri, tre forskjellige måter å bruke egenskaper ved den samme grunnen.

Båter risset inn i fjellet

Sørvest for Baku stiger Gobustans steinete høydedrag opp av et forholdsvis tørt landskap. Her er det dokumentert tusenvis av helleristninger fra svært forskjellige tidsperioder. Det gjør liten mening å omtale hvert enkelt motiv som like gammelt. Følg heller én motivgruppe slik den er forklart på besøksstedet. Figurer av dyr, mennesker og båter forteller om hva mennesker kunne se, gjøre eller ville gjengi. Avtrykk av en levemåte kan overleve lenge etter at vann, vegetasjon og adkomsten til en klippe har forandret seg.

Begynn gjerne i besøksmuseet før du går ut til bergflatene. En tegnet kopi kan vise en strek du knapt vil oppdage på egen hånd ute. Når du finner den igjen, ser du også hva som er en naturlig sprekk og hva noen faktisk har merket inn. Sol og skygge endrer kontrasten gjennom dagen. Det er nettopp disse beskjedne sporene som gjør en omvisning verdt tiden. Metallgjerder og snorer skal beskytte merker som ikke kan erstattes. Unngå å berøre dem eller tegne opp konturen for at bildet skal bli tydeligere.

Gobustan blir også brukt som navn i markedsføringen av turer til gjørmevulkanene. En gjørmevulkan er noe annet enn et ildberg og noe annet igjen enn verdensarvområdet med helleristningene. Gass og fin masse kan presses opp til overflaten, og ser du en grå kjegle med små bobler, er det et helt annet fenomen enn glødende stein fra et vulkanutbrudd. Spør hva slags besøksområde turen gjelder og hvordan man kommer fram den aktuelle dagen. Ikke regn med at alle lokaliteter i regionen kan besøkes fra samme parkering eller at ruin- og bergkunstbilletten dekker noe annet enn det den er solgt til.

Landskapet i Gobustan gir lite skygge utenfor de opparbeidede delene. Ta med vann, og se til at alle i følget vet hvor bilen eller bussen venter. Et museumsbesøk og en kort runde ved de best dokumenterte ristningene kan gi langt mer utbytte enn en lang dag på flere brune høydedrag som ikke blir forklart. Det er en fordel å sette ord på motivet mens du ser det. Senere i Baku er et lite notat om «båt på den skrånende veggen» ofte mer verdt enn tjue nærbilder av omtrent samme stein.

Musikk rundt bordet

Mugham er navnet på en aserbajdsjansk musikktradisjon der utøverne utvikler musikken innenfor etablerte mønstre. I en liten gruppe høres gjerne en sanger sammen med strenginstrumentene tar og kamancha. Taren er et langhalset instrument som knipses, mens kamancha er et strykeinstrument som holdes oppreist. Sangeren kan også bruke en rammetromme. Den som ikke forstår teksten, kan lytte etter når sangstemmen tar en idé fra et instrument eller fører gruppen et annet sted. Et stykke følger ikke nødvendigvis formen med kort vers og refreng mange konsertgjester er vant til.

Ved sjøpromenaden ligger et eget internasjonalt mughamsenter. Sjekk programmet hvis du vil høre utøverne i en konsertsal. Musikken på en restaurant er en annen type opplevelse. Der hører den til et måltid, og det er lurt å spørre hva slags underholdning som faktisk inngår før du reserverer. Et godt opphold i gamlebyen trenger ikke omfatte et fullpakket kveldsprogram. Kanskje er det nok å kjenne igjen et instrument du nettopp har sett i en monter når en melodi høres fra en åpen dør.

Kobberarbeid som selges i gamlebyen kan føre videre til håndverkstradisjonene i Lahij, som ligger et godt stykke fra Baku. Slåtte kobberkar settes sammen, bearbeides og dekoreres med flere forskjellige redskaper. En utsmykket skål kjøpt i hovedstaden har ikke nødvendigvis vært gjennom denne prosessen i den bestemte landsbyen. Spør hvor den er laget, og om den er tenkt til mat eller dekor. Se gjerne etter små spor etter hamring langs kanten. Det er en mer givende samtale med selgeren enn å begynne med antakelsen om at alt med et tradisjonelt mønster er gammelt.

Plov, små dumplings og syltetøy til teen

På en større meny kan det stå både plov og dushbara. Den første betegnelsen går igjen på risretter med forskjellige tilbehør. Tørket frukt, urter og kjøtt kan serveres sammen med eller ved siden av risen, og et sprøtt bunnlag er høyt verdsatt i flere varianter. Dushbara er små, fylte deigputer som spises i kraft. En porsjon suppe og et par qutab er en annen bestilling enn ris og flere kjøttretter som skal deles ved et større bord. Be gjerne om at kjøkkenet forklarer porsjonene. Det er lett å få dobbelt så mye brød og ris som man hadde tenkt.

Om et glass te kommer sammen med et lite fat syltetøy, er det fatet ment som tilbehør til teen. Smak på det for seg før du eventuelt søter drikken. I basarer og matbutikker vil du også se granateple i mange former. Narsharab er en syrlig, innkokt granateplesaus som blant annet brukes til fisk. En liten flaske med opplysninger om ingredienser og produsent kan være et enklere reiseminne å identifisere enn et anonymt pulver i en pose. Skal du legge varen i innsjekket bagasje, sørg for god lukking. En flaske mørk fruktsaus setter spor som varer lenge på et lyst teppe.

Gå vinden i møte på riktig sted

Strandpromenaden er et fint sted å se byen på avstand, men avstanden bortover vannet er vanskeligere å bedømme enn høyden på tårnene oppe i åsen. Velg en bygning som vendepunkt før du begynner, særlig om du må rekke et måltid eller en forestilling etterpå. Ved teppemuseet er du i den delen av bukta hvor gamlebyen er lett å nå igjen. Ved Heydar Aliyev-senteret er du på et annet bybesøk. Å se bygget fra to sider og deretter fortsette med kollektivtransport er mer behagelig enn å prøve å følge en forestilt sammenhengende strandgate mellom dem.

Vinteren (november-mars) er relativt mild sammenlignet med nordeuropeiske forhold, men kan være våt og vindfull, spesielt langs kysten.