Storbyguiden.net

Diwaniyah og oldtidsbyen Nippur

Diwaniyah ligger i det sørlige Irak og er administrasjonssentrum i Al-Qadisiyah. Nippur, et viktig religiøst sentrum i Mesopotamia, lå i samme del av landet. Den moderne byen og oldtidsstedet har egne navn og grenser. Norske UD fraråder alle reiser til Irak.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 894 478 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Ad Diwaniyah» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Det belyste klokketårnet i Diwaniyah om kvelden.
Det belyste klokketårnet i Diwaniyah om kvelden (2014) Foto: Qudees · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Fra kileskrift til kart

Nippur er kjent gjennom utgravninger og skriftlige kilder. På nyere kart er Nuffar en nyttig navneform. Det arkeologiske området ligger ved Afak, øst for Diwaniyah, og gjenstander fra utgravningene kan i dag være oppbevart i samlinger andre steder.

Al-Diwaniyah og Ad Diwaniyah viser til samme moderne by. Al-Qadisiyah viser derimot gjerne til guvernementet. Når du plasserer en institusjon eller et funn på kartet, er det avgjørende å vite hvilket av disse geografiske nivåene kilden bruker.

Les UDs reiseinformasjon for Irak.

Elva som gir provinshovedstaden en retning

Shatt al-Diwaniyah er et navn å begynne med hvis du vil forstå dagens by. Det betegner et løp i Eufrats elvesystem gjennom provinsen. På et kart over hele Irak vil Eufrat, Tigris og Bagdad dominere, mens mange av de mindre forgreiningene forsvinner. For en familie som har bodd i Diwaniyah, kan en slik lokal elvestrekning være et langt viktigere holdepunkt. Slektninger kan ha bodd på hver sin bredd, markedet kan ha ligget på veien til en bru, og jordbruksområdene utenfor byen kan ha vært knyttet til vannet gjennom lange kanaler. To steder som ser ut til å være naboer på et lite kart, trenger ikke ligge ved samme overgang.

Diwaniyah er administrasjonssentrum i Al-Qadisiyah. Dagens by fungerer blant annet som handelssentrum for jordbruket og som universitetsby. I norske og engelske tekster kan navnet på både byen og provinsen være skrevet på mange måter. Formen Qadissiya i en landbruksrapport og Qadisiyah i adressen til universitetet peker ofte mot samme provins, mens Nuffar viser til et helt annet sted. I november 2026 fraråder norske myndigheter alle reiser til Irak. Det gjør digitale kart, utgravningsrapporter og museenes egne samlinger særlig verdifulle for norske lesere som vil forstå landskapet eller undersøke sin egen families tilknytning til byen.

En risåker trenger mer enn god jord

I en FN-rapport om irakisk landbruk blir Al-Qadisiyah og naboprovinsen Najaf trukket fram som viktige områder for risdyrking. Ser man på et kart over det ellers tørre sørlige Irak, kan det virke overraskende. Nøkkelen er at jordene ligger på ei lav slette av materiale som elvene har avsatt, og at deler av sletta kan forsynes med vann. En risbonde trenger vann i bestemte deler av vekstsesongen. Derfor er det ikke nok at det finnes en bred elv et sted i provinsen. Vannet må også nå det enkelte jordet i tide, og være av en kvalitet som avlingen kan tåle.

Det gir et annet blikk på et vanlig måltid med ris. Før risen kan havne i en butikk i Diwaniyah, må noen ha tatt stilling til hva det er forsvarlig å så den sesongen. Et vanningssystem kan ha kapasitet til flere jorder enn vannføringen tillater det aktuelle året. Dyrkbar jord og faktisk dyrket areal er dermed to forskjellige størrelser. Når du leser en eldre beskrivelse av rismarker eller ser en grønn firkant på et satellittfoto, spør når bildet ble tatt. Det kan fortelle hva folk hadde mulighet til å dyrke akkurat da, uten å love samme avling neste år.

Hva ser forskerne mellom byhaugene?

I det østlige Al-Qadisiyah har irakiske og italienske forskere undersøkt hele jordbrukslandskapet, blant annet gjennom det lokale universitetet. Her kan høyder som virker små mot horisonten være rester etter hus og gater i mange lag, mens lange buer i markene kan vise hvor vann en gang rant. Forskerne sammenholder eldre satellittbilder med undersøkelser på bakken. Et skjøte eller en gatestruktur fra dagens Diwaniyah ville ikke vært tilstrekkelig til å forstå de små stedene som lå her for fire tusen år siden. Mange av elveløpene har flyttet seg, og en kanal kan ha vært lagt om flere ganger siden en bebyggelse ble forlatt.

I noen områder har man kunnet skjelne smale jorder som ligger i et fiskebeinliknende mønster ut fra vannveiene. Foreldrene som dyrket jorda, barna som skulle arve den og folk som bodde lenger ned langs samme kanal, kunne ha ulike interesser når vannet ble knapt. Selve mønsteret beviser ikke hvordan de løste en konkret uenighet. Det viser derimot at bylivet var avhengig av mye mer enn tempelet og bymuren. En leirtavle med regnskap gir én slags innsikt i økonomien. En hel flate av smale jorder gir en annen, også når man aldri finner ett eneste navn på dem som arbeidet der.

En hymne du kan se på skjermen

Penn Museum har lagt ut bilde og katalogtekst til et lite fragment fra Nippur med nummer CBS10868. Det har seks linjer fra en sumerisk hymne til gudinnen Inanna, og katalogen knytter teksten til en oldbabylonsk tavle. Dateringen av leira og navnet på verket er to forskjellige opplysninger. Et dikt kan være eldre enn den kopien som er funnet, slik en nyere håndskrevet salmebok kan bevare en langt eldre sang. Denne forskjellen gjør arkivene mer forståelige. Når flere museumsgjenstander er knyttet til samme hymne, betyr det ikke nødvendigvis at de alle har vært biter av den samme tavlen.

Katalogen oppgir også hvilken del av utgravningsområdet fragmentet kommer fra. På skjermen virker både tekst, funnsted og museumsnummer like selvfølgelige. I praksis har de blitt til på forskjellige tidspunkter. Først satt noen med fuktig leire og risset tegn. Så lå tavlen i jorda i flere tusen år. Ved utgravningen måtte noen registrere beliggenheten, og senere har forskere kunnet gjenkjenne hvilke linjer av en lengre tekst som er bevart. For en norsk leser er det praktisk å skrive ned gjenstandsnummeret. Da finner du samme bilde igjen selv om museet endrer tittelen på nettsiden.

Nippur gjennom mer enn én utgravning

Nippur var knyttet til Enlil og har en stor tempelhaug, men undersøkelser i byen omfatter også boliger, administrative rom og bymurer. Universitetet i Chicago startet sitt langvarige arbeid her i 1948, etter tidligere amerikanske ekspedisjoner. Feltarbeidet ble gjenopptatt i 2019. Mellom disse periodene er det stor forskjell på hva som kunne dokumenteres og hvordan. Moderne kartlegging kan knytte et digitalt punkt til terrenghøyde og et bestemt lag. En eldre feltskisse med en godt observert vegg kan likevel være helt uerstattelig dersom akkurat den veggen ikke lenger er synlig.

Når man blar i planene over Nippur er mye av plassen mellom feltene tom. Det betyr sjelden at de gamle innbyggerne var omgitt av tilsvarende store, ubebygde flater. Arkeologene har bare åpnet enkelte deler av bosetningen, og en oversiktsplan markerer hva de faktisk kan dokumentere. Se etter kanalen, de større tempelområdene og omrisset av utgravningsfeltene før du begynner å lese rom for rom. Da blir det enklere å forstå hvor lite utsnitt av byen det såkalte skolehuset er. Det er usedvanlig godt belyst fordi det inneholdt så mange tavler, ikke fordi hele befolkningen nødvendigvis levde på samme måte.

Leire som konvolutt i Marad

Et annet sted i provinsen, Tell as-Sadoum, identifiseres med oldtidsbyen Marad. Her har arkeologer undersøkt et tempelområde, et boligstrøk og et område knyttet til håndverk. Blant funnene er både leirtavler og konvolutter av leire. For en som er vant til papir, er det lett å tenke at en konvolutt må kunne brettes og lukkes om igjen. Her kunne materialet i seg selv vise om en tekst var tatt ut. Et avtrykk av et segl i leira kunne knytte forsendelsen eller forseglingen til en bestemt aktør. Det gjør et lite bruddstykke av en innpakning interessant selv når det meste av meldingen det omsluttet, er borte.

Marad, Nippur, Shuruppak og Adab var forskjellige steder. På et oversiktskart over provinsen kan funn fra dem alle presenteres sammen, og på et lite mobilbilde kan leirtavlene se ganske like ut. Velg gjerne én gjenstand fra Nippur og én beretning fra Marad hvis du vil utforske regionen hjemmefra. Førstnevnte lar deg gå tett på en tekst som forskere kan lese og navngi. Sistnevnte setter boliger og forsyning inn i et landskap av byer ved forgreninger av Eufrat. Etterpå gir det moderne Diwaniyah mer mening som eget sted ved elva, med universitet, markeder og nye generasjoner som studerer det som ligger omkring dem.

Et praktisk tips ved lesing av utgravningsrapportene er å se på kartets målestokk før bildene. Fem hundre meter i en plan over Nippur kan romme mange kvartaler. I en fremstilling av vannveiene øst i provinsen er samme strekning knapt synlig. Når du veksler mellom de to, blir det lettere å forestille seg avstanden mellom den som noterte en leveranse på våt leire og den som måtte føre varene fram til byen.

Et gammelt klasserom ved Nippur

Hva lærte en skriver i Mesopotamia? I det arkeologene har kalt hus F ved Nippur, fant man så mange leirtavler med språklige og litterære øvelser at forskere tolker huset som en skriverskole. Det har gitt gjenstandene en annen historie enn om én tavle hadde dukket opp alene. Sammen kan tekstene si noe om progresjonen fra å øve på tegn til å håndtere ordlister, regning og litteratur. Det er nettopp slike funn Universitetet i Chicago arbeider med i Nippur Tablet Project.

En liten øvelsestavle kan se beskjeden ut ved siden av en kongelig innskrift, men den setter oss nærmere et enkelt menneske i arbeid. Gjentakelser og forskjeller i tegnform kan være en del av forklaringen på hvordan håndverket ble lært. Når dagens leser ser en digital avbildning, er det nyttig å sammenholde tavlens størrelse med et kjent objekt. Et stort fotografi på en skjerm kan skjule hvor lite skriveren hadde å arbeide på.

Byen, utgravningen og samlingene

Diwaniyah er et navn fra dagens irakiske geografi. Nippur var en oldtidsby med en viktig religiøs rolle, knyttet til guden Enlil. Hus F kom til syne som en liten del av denne langt større bosetningen. I en digital samling kan det derfor stå Nippur som funnsted, et utgravningsfelt som mer presis adresse og navnet på et museum langt unna som eier av fotografiet. Tar man disse opplysningene én for én, blir det mulig å følge et skriftstykke fra huset det ble funnet i til arbeidet med å tyde det.

Avstandene i byområdet rundt Jisr Raqam Thalāthah

Jisr Raqam Ithnayn ligger omtrent 450 meter vest for Jisr Raqam Thalāthah i luftlinje.

På kartet finner du Jisr Raqam Thalāthah (bru) og Jisr Raqam Ithnayn (bru).

Temperatur og nedbør ved målestasjonen Diwaniya

I juli når temperaturen normalt 45,3 °C på det varmeste i løpet av dagen. Det laveste månedstallet for natt og tidlig morgen finner vi i januar, med et gjennomsnittlig døgnminimum på 6,6 °C. November har mest nedbør, 24,2 millimeter av en samlet årsmengde på om lag 110 millimeter.

MånedMiddel av døgnmaksimumMiddel av døgnminimumNedbør
Januar17,7 °C6,6 °C23,0 mm
Februar20,8 °C8,6 °C12,0 mm
Mars26,0 °C12,6 °C11,5 mm
April32,1 °C18,1 °C15,8 mm
Mai38,4 °C23,7 °C2,6 mm
Juni42,8 °C26,5 °C0,0 mm
Juli45,3 °C28,6 °C0,0 mm
August44,7 °C28,1 °C0,0 mm
September41,4 °C25,1 °C0,7 mm
Oktober35,1 °C20,4 °C4,9 mm
November25,0 °C12,6 °C24,2 mm
Desember19,2 °C8,3 °C15,2 mm

Normalperiode 1991–2020. Stasjon Diwaniya, WMO 40672. Nedbøren er samlet mengde i en gjennomsnittsmåned.

Hvor stort er byområdet rundt Diwaniyah?

FN anslår 894 478 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 75 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 11 900 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Bebyggelsen har større utstrekning øst–vest, rundt 14 kilometer, enn nord–sør, rundt 10 kilometer.

I 1975 var anslaget for Diwaniyah om lag 191 000. Tallet for 2025 er omtrent 4,7 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.