Storbyguiden.net

Hsinchu til fots fra Østporten til bygudens tempel

I Hsinchu kan samme dag handle om vind som tørker risnudler, en festningsport midt i trafikken og glasskunst i et gammelt mottakshus. Byen på Taiwans vestside har et oversiktlig sentrum for den som går av på riktig jernbanestasjon.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 695 677 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Hsinchu» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Fasaden på jernbanestasjonen i Hsinchu.
Fasaden på jernbanestasjonen i Hsinchu (2016) Foto: 曾傳富 · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Hvilken Hsinchu-stasjon?

Med høyhastighetstog sørfra eller fra Taipei ankommer du Hsinchu HSR i byen Zhubei i Hsinchu fylke. Gamlebyen ligger et annet sted. Følg forbindelsen til Liujia-stasjonen og ta lokaltoget videre til Hsinchu Station. Det er samme bynavn på billetten, men den siste delen gjør en stor forskjell for hvor dagen kan begynne. Kommer du med et vanlig tog langs vestkysten, kan det hende du går av midt i byen med én gang. Se derfor på hele stasjonsnavnet før du velger å betale for en ekstra forbindelse.

Gå et stykke ut på forplassen og se tilbake på den eldre sentrumsstasjonen. Dagens karakteristiske bygning ble oppført i japansk tid i 1913. Det mest interessante er kanskje måten den møter byen på. Midtpartiet med tårn og inngang forholder seg til gata som fører mot den gamle østporten. Følger du Zhongzheng Road opp fra stasjonen, har du dermed valgt en vei som har vært synlig i en viktig del av byplanen lenge før høyhastighetstoget fikk et eneste spor.

En byport inni en rundkjøring

Dongmen, også kalt Yingxi Gate, ligger der flere av dagens gater møtes. Bakgrunnen er et annet Hsinchu. På 1820-tallet fikk byens ledende innbyggere tillatelse til å reise en mer solid bymur. Østporten gir et inntrykk av det befestede anlegget, selv om landskapet rundt består av kjøretøy og nyere fasader. Se først på den tunge steinåpningen og så opp mot byggverket over. På et gatekart er det bare en liten runding. I full størrelse skjønner du at dette både var en terskel og et sted å holde oppsyn fra.

Bruk tilrettelagte overganger når du skal se porten på nært hold. Trafikken går rundt den slik vannet en gang markerte ytterkanten av byen. På turen videre kan du gå mot Zhongshan Road og Chenghuang-tempelet. Dette er den delen av Hsinchu der det er lettest å legge fra seg reiseplanen et øyeblikk. Avstanden mellom et gammelt landemerke, et spisested og det neste gatehjørnet er så kort at de samme få kvartalene kan fylle resten av formiddagen.

Ved byens egen gud

Chenghuang-tempelet er viet byguden som etter lokal tradisjon våker over byen og dem som bor i den. Foran og omkring tempelet står matbodene tett. Gå først forbi dem og finn inngangen til det religiøse området. Du får et helt annet lydnivå når du går fra gryter og bestillinger til folk som ber. Stans ved siden av passasjen og betrakt hvordan besøkende går fra hall til hall. Det er lettere å legge merke til detaljene over inngangen når du har funnet et sted der andre ikke må gå rundt deg.

Tilbake ved bodene kan du bestille tynne risnudler og en skål kjøttboller. Hsinchu har vind nok til at den ble en ressurs i nudelproduksjonen. Nudelmakerne la risen i bearbeidet form ut til tørk i kurver, og frisk luft gjorde arbeidet lettere. Da er det fint å kunne smake på resultatet noen gater unna porten der du nettopp har fått kjent vinden selv. Det finnes også tykk suppe med blekksprut og lokale bakverk her. En matpause ved Chenghuang gir mening selv for den som har andre tempelbesøk senere på reisen. Få andre steder er avstanden mellom byens religiøse midtpunkt og kjøkkenet så kort.

Glassarbeid på den andre siden av skinnene

Legg ettermiddagen til Hsinchu Park. Her ligger byens glassmuseum i en bygning som i japansk tid var beregnet på sammenkomster og mottakelser. Selve huset fikk flere bruksområder før museet åpnet i 1999. I rom der det opprinnelig var viktig hvem som skulle ønskes velkommen, er oppmerksomheten nå rettet mot hva lokale håndverkere kan gjøre med glass. Se etter forskjellen mellom en bruksgjenstand som skal ligge godt i hånden og en skulptur som først og fremst skal møte lyset. Ett materiale løser to helt ulike oppgaver.

Det kan lønne seg å gå forbi den samme gjenstanden i begge retninger. Et nesten fargeløst stykke kan få en mørk kant når det ses på skrå, mens en farget flate kan se helt annerledes ut mot en lys vegg. Slike små eksperimenter gjør museet tilgjengelig også når du ikke kan lese alle etikettene. Har du barn med, velg én liten utstilling og bruk parken etterpå. På museumsområdet er det større glede i å oppdage én ting selv enn å følge alle montrene i deres oppsatte rekkefølge.

En skogtur mot Eighteen Peaks

Har du enda en formiddag, ligger skogparken Shibajian, ofte kalt Eighteen Peaks Mountain, øst i Hsinchu. Navnet kan gi inntrykk av en ekspedisjon til atten fjelltopper. Her dreier det seg om et sammenhengende grønt høydedrag med gangveier. Byen oppgir innganger ved Bo'ai Street og Baoshan Road. Avklar hvilken inngang du vil bruke, særlig hvis noen i følget skal møtes igjen etter turen. En kort vandring inn og tilbake samme vei passer godt før togreisen videre.

Vil du i stedet bli ved den gamle sentrumskjernen, la glassmuseet og østporten avgrense turen. Med stasjonen mellom dem kan du legge bagasjen eller hente den uten en stor omvei før avreise. På vei tilbake til høyhastighetsbanen ser du igjen hvordan boligområder og bystruktur åpner seg fra togvinduet. I motsatt ende av dette lokaltoget ligger Zhubei. Hsinchu du nettopp har besøkt, er byen ved den gamle stasjonen, med matmarkedet rundt sin egen bygud og glasskunst på den andre siden av jernbanen.

Hvem bodde i kvartalene ved flybasen?

Mange av menneskene som kom til Taiwan fra det kinesiske fastlandet etter andre verdenskrig, var knyttet til militæret. Rundt tjenestestedene vokste det fram egne boligområder for familiene. På engelsk kalles de gjerne military dependents’ villages, og de hadde en helt annen historie enn eldre landsbyer som byen etter hvert vokste sammen med. I Hsinchu har nærheten til flybasen satt særlig spor. Byens museum for disse boligområdene gir plass til det som fort faller ut av en utstilling om flyhistorie. Hva gjorde familiene med de materialene de fikk tak i? Hvordan så området ut når man kom hjem fra skole eller arbeid? Hvem sørget for at en midlertidig bolig etter hvert ble et hjem?

Se etter gjenstander som har hatt to vidt forskjellige liv. På museumsområdet viser byen fram et vanntårn laget av en ekstra drivstofftank fra et fly. En kan stå lenge og beundre den avrundede formen uten å tenke over hvorfor en vanntank skulle få en form beregnet på å skjære gjennom lufta. Først når man vet hva den ble brukt til i utgangspunktet, gir den mening. Små fortellinger som denne er en god grunn til å oppsøke museet selv om du ellers styrer unna utstillinger om militæret. Her forteller metallet mer om hverdagen i boligområdet enn om det flyet det en gang hang under.

Et annet sted knyttet til luftfarten er minnehallen for Black Bat Squadron på Dongda Road. Navnet var i bruk fra 1958, da den 34. skvadronen tok i bruk den svarte flaggermusen som merke. Under den kalde krigen fløy mannskap fra Hsinchu hemmelige oppdrag som etterlot familiene lite informasjon om hva som hadde hendt når noen ikke kom tilbake. Minnehallen ligger på det tidligere skvadronsområdet. Betrakter man disse to institusjonene sammen, kommer også ettertidens valg tydeligere fram. Den ene er viet en bestemt gruppe og menneskene som omkom. Den andre tar vare på historien til familier fra mange forskjellige avdelinger. Merk av riktig museumsnavn før du drar, særlig hvis en i følget har en bestemt familiehistorie eller et flymiljø i tankene.

En kinokveld i 1933

Langs Zhongyang Road mellom østporten og de kommunale bygningene ligger et hus som forteller hvordan det moderne Hsinchu tilbrakte fritiden. Kinoen som åpnet her i 1933, hadde mekanisk ventilasjon. Det var i seg selv et gode folk kunne betale for på en varm dag. En kunne sitte i mørket sammen med mange andre og likevel få frisk luft inn. I dag blir gjerne teknologien bak selve filmvisningen viet mest oppmerksomhet. Her er det verdt også å tenke over hvilke praktiske oppfinnelser som måtte til for at et slikt rom skulle kunne fylles av publikum kveld etter kveld.

Kinoen stengte i 1991. Etter flere år med lokalt arbeid fikk bygget nytt liv som byens filmmuseum i 2000. Fasaden i nummer 109 på Zhongyang Road er et godt stopp på vei mellom stasjonen, østporten og lunsjen ved Chenghuang. Den som reiser for å se en bestemt film, bør på forhånd undersøke om det faktisk er forestilling og hvilket språk eller hvilke undertekster som brukes. Den som først og fremst vil se gamlebyen, får også noe igjen for en kort pause utenfor. Kinoen viser at Hsinchus historie rommer hele kvelder uten noen forbindelse med byporten, utdeling av tillatelser ved offentlige kontorer eller bønn ved et alter.

Vinden følger deg ut til Nanliao

Fra den gamle bykjernen kan man lett glemme at Hsinchu vender ut mot havet. Ved Nanliao møter man en åpen horisont allerede nede på bryggene.

Om vinden som tørket nudlene i sentrum har stilnet mellom husene, merker man den igjen langs sjøen. Det kommunen omtaler som kyststrekningen på sytten kilometer, går fra Nanliao i nord til Nangang i sør. Det er navnet på et helt landskap med fiskehavn, gang- og sykkelstrekninger, utsiktspunkter og våtmark. Du behøver ikke sette av en dag til å tilbakelegge nøyaktig sytten kilometer. For mange er det nok å ta utgangspunkt i havnen, gå eller sykle én og samme del begge veier og spise før turen tilbake til Hsinchu.

Våre forestillinger om hva en kysttur skal være, passer ikke bestandig i Xiangshan. Her avdekker tidevannet et stort belte av grunt vann og mudderflater. Fuglene kan stå så langt fra det tørre underlaget der du går, at en liten kikkert gir større utbytte enn enda en kilometer til fots. Særlig i nærheten av fugleområdene ved Nangang er det bedre å finne et sted langs den tillatte ferdselsveien og bli stående enn å følge etter fuglene. Når vannet trekker seg tilbake, endrer hele forgrunnen karakter. Derfor kan et sted du allerede har passert, være verdt en ny stopp i stedet for at man stadig må videre sørover.

Har dere en sykkel hver, avtal hvor dere vender før dere begynner å tråkke. Medvind ut fra Nanliao kan gjøre at dere er kommet langt før noen tenker på hva det koster å komme tilbake. Et annet valg er å bruke de merkede utsiktspunktene til å dele opp turen. Ett medlem av følget kan bli ved havnen mens en annen tar en kort avstikker. Vil du først og fremst ha en spasertur i skog med ly, er Shibajian inne i byen et helt annet og mer egnet kjøp av ferietid. Utsikten mot trær og lyden ved vannet finnes begge i Hsinchu, men de krever hver sin retning fra den gamle stasjonen.

På en kort helg ville jeg skilt de to turene. La østporten, kinoen og matbodene ligge på den dagen du ankommer med tog. Bruk den andre formiddagen på kysten, eller velg de to museene ved Dongda Road hvis du vil følge menneskene som kom til Taiwan etter krigen. Da står det også igjen et godt valg for siste måltid. Ved havnen kan du spise vendt mot kysten du nettopp har sett. Ved tempelet får du en siste sjanse til å smake hva vinden fra den samme kysten bidro med i nudelmakernes arbeidsdag.