Storbyguiden.net

Isfahan – moskeene, palasset og basaren rundt Naqsh-e Jahan

Langsidene på Naqsh-e Jahan i Isfahan er så lange at portene lett ses som enkeltstående monumenter. Det mest interessante er hvordan de virker sammen. Moskeer, inngangen til basaren og et palass vender alle mot det samme åpne byrommet. UD fraråder alle reiser til Iran.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 1 844 409 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Isfahan» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Palass i Isfahan.
Palass i Isfahan (2016) Foto: Bernard Gagnon · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Fire forskjellige sider av plassen

Ved sørenden leder en stor portal til Shah-moskeen, også omtalt som Imam-moskeen. På motsatte langsider ligger Sheikh Lotfollah-moskeen og palasset Ali Qapu. Mot nord åpner porten til basaren. Fra et fotografi av én portal kan du dermed orientere deg i hele anlegget dersom du vet hvilken bygning porten tilhører.

Fra handelsplass til elveby

Overdekkede handelsganger fortsetter ut fra plassens nordside. Broene som ofte illustrerer Isfahan, står derimot over elven Zayandeh Rud lenger sør. De tilhører en annen del av byen. Navneformene Isfahan og Esfahan viser til samme sted, og Meidan Emam er navnet plassen ofte har i internasjonale kulturminneregistre. Se UDs reiseinformasjon for Iran.

Hvorfor plassen måtte være så lang

Naqsh-e Jahan i Isfahan er mer enn et torg foran flere monumenter. Det lange, åpne rommet gav plass til oppvisninger, handel og et spill til hest. I chogān møtes to lag med køller og ball. Kunsten rundt spillet omfatter også musikk og fortelling. Sett fra bakken er det lett å konsentrere seg om moskeenes kupler og miste selve plassen av syne. Forestillingen om ryttere som trengte både plass og en tydelig spilleretning, forklarer bedre hvorfor dette byrommet fikk så store dimensjoner.

Ali Qapu-palasset vender mot det åpne arealet. Herfra fikk herskerens følge et samlet blikk på begivenheter som en person nede på plassen bare ville ha sett utsnitt av. En historisk tegning fra palasset og en plan over de omkringliggende basarene kan altså vise den samme byen fra to svært forskjellige samfunnsposisjoner.

Dreiningen mellom plassen og moskeen

Ved sjahmoskeen, også kalt Imam-moskeen, ligger portalen inn mot torget, mens bønnerommet må følge retningen mot Mekka. På en tegning av anlegget ser man hvordan arkitekturen løser overgangen. Den som bare ser rett på inngangens flisdekor, kan lett gå glipp av at bygget bak har en annen akse. Den mindre Sheikh Lotfollah-moskeen har en egen plass i samme helhet. Sammen med basarporten og palasset lar den deg lese religion, handel og hoffliv uten å forlate ett eneste torg på kartet. Det er denne planlagte sammenhengen, like mye som hvert enkelt praktbygg, som gjør bybildet i Isfahan så særpreget.

Den eldre byen før hoffplassen

Isfahan var en storby lenge før sjah Abbas I la hovedstaden sin hit i 1598. På et kart kan du se dette ved å finne den eldre fredagsmoskeen, Masjed-e Jame, nordøst for Naqsh-e Jahan. Den har en historie som UNESCO følger tilbake til 841. Bygningene ble endret og utvidet gjennom mange hundre år. Ved sjahens plass er det samordningen av mange byggverk på ganske kort tid som er så uvanlig. Ved fredagsmoskeen ligger verdien nettopp i at ulike generasjoner valgte å fortsette på et arbeid andre hadde begynt. De to stedene gir svært forskjellige svar på hvordan en by får sitt preg.

I den store gården i fredagsmoskeen vender en hvelvet hall mot midtrommet fra hver av de fire sidene. En slik hall, åpen i den ene enden, kalles en iwan. Det er særlig i seldsjukkenes byggefase dette opplegget fikk sin markante form. En iwan kan se ut som en portal på et frontalt fotografi. Fra siden kommer dybden til syne, og man ser at dette også er et rom. Prøv å følge den samme hvelvingen i en tegning av grunnplanet. Dermed blir det lettere å gjenkjenne løsningen også i andre iranske bygninger, enten flatene er teglfargede eller dekket av glaserte fliser.

I kuplene er noe av det fineste hvordan en tung overdekning kan begynne over et kantet rom og gradvis bli til en rund form. For en som kjenner Isfahan mest gjennom bilder av blå moskeer, er det gjerne overraskende hvor rikt et interiør kan bli med synlig tegl. Skyggen fra en enkelt ribbe får tegningen til å endre seg med lyset. I verdensarvdokumentasjonen trekkes kuppelen knyttet til Nezam al-Molk fram som et viktig eksempel. Den viser også hvorfor ett enkelt byggeår ved navnet på fredagsmoskeen ville være lite dekkende for det man faktisk ser.

Håndskriften ved sjahmoskeens dør

På sørsiden av Naqsh-e Jahan forteller skriften på sjahmoskeen mer enn et kongenavn. Over inngangen er det en innskrift som identifiserer kalligrafen Ali Reza og daterer dette arbeidet til 1616. I bokstavfeltet skiller sjah Abbas’ navn seg ut i lys blått. Andre innskrifter i anlegget knytter Badi al-Zaman Tuni til planleggingen, Ali Akbar Isfahani til det byggtekniske arbeidet og Muhibb Ali Beg til ledelsen av oppføringen. Et navn som oppgis som «arkitekt» i en kort oversikt kan altså skjule en interessant arbeidsdeling. Her har noen av dem som deltok, etterlatt navnene sine i selve bygget.

Sammenlign skriftbåndet med de to flisfeltene ved døren. I fotografier ser disse feltene nesten ut som to bønnetepper som er hengt opp på hver side. Men motivet er bygget opp av hardt, glasert materiale. Slik kan to av Isfahans håndverksmiljøer møtes i betrakterens øye uten at arbeidet er utført på samme måte. Veving forutsetter en plan for trådene før motivet trer fram. Ved en mosaikk må de forskjellige stykkene passe sammen på flaten som skal dekkes. For en som vil se detaljene på avstand, er et museums- eller arkivfotografi mer opplysende enn et oversiktsbilde fra midt på plassen.

Lyden over basarporten

Mot nord ligger Qeyssariyeh-porten med den overdekkede basaren innenfor. I kulturminnemyndighetenes beskrivelse av plassen nevnes også en balkong over porten der musikere ga offentlige konserter. Tegn gjerne inn den balkongen på et kart der du allerede har merket av palasset og moskeene. Nå faller en lydkilde på plass i et byrom vi for det meste kjenner fra stille fotografier. Under musikerne kunne folk gå inn i handelsgangene, mens åpningen foran porten ga plass til et langt større publikum enn noe rom inne i basaren kunne romme.

Ali Qapu, på den ene langsiden, ga dem som stod høyt oppe, et annet forhold til plassen. Bak den søylebårne terrassen lå rom for hoffet, der sjahen blant annet kunne ta imot utsendinger. Mellom hoffet og bodene rundt plassen flyttet det seg mer enn bare varer. En besøkende fra et annet land måtte passere en rekke rom og terskler før møtet med herskeren. Den som bare skulle handle, kunne bevege seg inn og ut under arkadene. Sett de to tenkte rutene inn på samme grunnplan. Da blir også høydeforskjellen mellom terrassen og handelsgangen en del av historien om hvem som fikk komme hvor.

Naqsh-e Jahan-plassen i Isfahan.
Naqsh-e Jahan-plassen i Isfahan Foto: Pedram forouzanfar · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Armenske bøker og iransk silke sør for elven

Navnet Nye Julfa, også skrevet New Julfa eller Jolfa, viser til en bydel med en tvungen flyttehistorie. Under sjah Abbas ble armenere fra Julfa ved Aras flyttet til Isfahan. Her vokste et armensk samfunn fram sør for Zayandeh Rud. Handelsnettverkene deres bandt byen til andre deler av Asia og Europa. Silken var viktig, og råsilken kom blant annet fra områder ved Kaspihavet. Isfahan var både et sted der håndverkere bearbeidet stoff, og et sted der handelsfolk organiserte salg over store avstander. Et draktstoff kan dermed være vevd i én by, omsatt i en annen og bevart i et skattkammer langt borte fra begge.

I klostermiljøet ved Vank-katedralen fikk også boktrykkerkunsten en tidlig historie. På 1630-tallet begynte erkebiskop Khachatur Kesaratsi arbeidet med en trykkpresse. En samling av salmene kom på armensk i 1638. Det er en detalj som gjør Nye Julfa interessant også for folk som kan lite om kirkearkitektur. En bok krevde papir, egnede bokstavformer, personer som kjente teksten og lesere som hadde bruk for utgaven. Den samme bydelen huset mennesker med forbindelser langt utenfor Iran. Når du ser et gammelt armensk bokblad i en digital museumssamling, er trykkestedet derfor like informativt som språket på tittelsiden.

Et håndverk som fortsatt samler folk

I juni 2023 deltok innbyggere i Isfahan i trykkingen av en 350 kvadratmeter stor qalamkar-duk. Arbeidet foregikk over fire dager med veiledning fra håndverkere. Byens egen rapport til UNESCO forteller om arrangementet som del av arbeidet med å føre håndverkstradisjoner videre. Størrelsen er slående, men den sier også noe konkret om teknikken. Et samlet mønster over et så stort tøystykke krever at hvert nytt avtrykk forholder seg til det som allerede ligger på stoffet. En liten forskyvning blir særlig synlig langs en rett bord eller når et motiv skal fortsette på andre siden av et fargeskifte.

En mindre duk kan være enda lettere å studere på nært hold. Begynn langs kanten og let etter det punktet der en blomsterform kommer tilbake i samme stilling. Følg deretter farge etter farge inn på midtflaten. Et håndtrykt tekstil og et vevd silkestoff kan ha lignende planteornamenter, selv om det ene får mønsteret lagt på en eksisterende flate og det andre har motivet i selve veven. Den forskjellen er god å kjenne når du ser iranske stoffer i en norsk samling, i et familiehjem eller på bilder fra håndverksbodene i Isfahan.

Hagepalasset etter skadene i 2026

Vest for den store plassen ligger Chehel Sotun i en hage der vannspeilet foran søylene inngår i opplevelsen av palasset. Navnet oversettes gjerne med «førti søyler», og speilingen i bassenget er en del av den kjente forklaringen på navnet. Selve hagen hører til den felles verdensarvoppføringen for persiske hager. Det er en annen oppføring enn Naqsh-e Jahan. På et kart over UNESCO-stedene i Isfahan kan to symboler ligge nær hverandre uten å referere til det samme verneområdet eller de samme bygningene.

For bilder av palasset betyr årstallet særlig mye. Den 13. oktober 2026 godkjente UNESCO nødhjelp til kartlegging av skader, analyse av konstruksjonen og stabilisering av hage- og palassanlegget. Vedtaket dokumenterer bevaringsarbeidet og sier i seg selv lite om hvordan et bestemt veggmaleri ser ut etterpå. En eldre bildebok kan fortsatt vise hvordan maleriene, terrassen og bassenget virker sammen. Opplysninger om tilstanden må leses med dato. For norske borgere gjelder samtidig UDs oppfordring om å forlate Iran. Arkitekturdokumentasjonen og de digitaliserte samlingene gir mulighet til å utforske Isfahan hjemmefra.

Avstandene i byområdet rundt Shah Mosque

Chehel Sotun ligger omtrent 600 meter nordvest for Shah Mosque i luftlinje. Bethlehem Church ligger 2,7 kilometer fra det samme utgangspunktet, mot sørvest.

Sjahmoskeens portal har en datert innskrift fra 1616. Inne i anlegget navngis flere av fagfolkene som planla og oppførte moskeen.

Basargangene strekker seg fra torget inn i eldre deler av Isfahan. Porten mot Naqsh-e Jahan hører til sjah Abbas’ utbygging av hovedstaden.

Verdensarv ved Isfahan

Bagh-e Chehel Sotun inngår i «The Persian Garden». Den samlede oppføringen på verdensarvlisten går tilbake til 2011.

Temperatur og nedbør ved målestasjonen Esfahan

I juli når temperaturen normalt 37,6 °C på det varmeste i løpet av dagen. Det laveste månedstallet for natt og tidlig morgen finner vi i januar, med et gjennomsnittlig døgnminimum på -2,8 °C. Mars har mest nedbør, 27,1 millimeter av en samlet årsmengde på om lag 136 millimeter.

MånedMiddel av døgnmaksimumMiddel av døgnminimumNedbør
Januar10,0 °C-2,8 °C20,2 mm
Februar13,6 °C-0,1 °C15,9 mm
Mars18,0 °C4,6 °C27,1 mm
April23,4 °C9,7 °C20,8 mm
Mai29,2 °C14,5 °C9,4 mm
Juni35,2 °C19,2 °C1,7 mm
Juli37,6 °C21,7 °C0,7 mm
August36,2 °C19,5 °C0,3 mm
September32,4 °C15,3 °C0,1 mm
Oktober25,8 °C9,6 °C3,2 mm
November17,1 °C3,1 °C18,2 mm
Desember11,7 °C-1,1 °C18,2 mm

Normalperiode 1991–2020. Stasjon Esfahan, WMO 40800. Nedbøren er samlet mengde i en gjennomsnittsmåned.

Hvor stort er byområdet rundt Isfahan?

FN anslår 1 844 409 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 341 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 5 400 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Bebyggelsen har større utstrekning øst–vest, rundt 31 kilometer, enn nord–sør, rundt 21 kilometer.

I 1975 var anslaget for Isfahan om lag 400 000. Tallet for 2025 er omtrent 4,6 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.