Storbyguiden.net

Jalalabad og klosterstedene ved Hadda

Jalalabad ligger øst i Afghanistan i Nangarhar. I nærheten ligger Hadda, kjent for buddhistiske klosteranlegg og skulpturer. De to navnene fyller ulike roller i kataloger om regionens kunsthistorie. Norske UD fraråder alle reiser til Afghanistan.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 587 508 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Jalalabad» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Frisør som klipper hår ved gaten i Jalalabad.
Frisør som klipper hår ved gaten i Jalalabad (2011) Foto: Peretz Partensky from San Francisco, USA · CC BY-SA 2.0 · Tilpasset

Hadda som arkeologisk navn

På et museum kan en skulptur være oppført med Hadda som funnsted selv om verket i dag befinner seg et helt annet sted. Fotografier fra gamle utgravninger dokumenterer bygninger og gjenstander slik de så ut da opptakene ble gjort.

Jalalabad som geografisk referanse

Byen ligger i dalområdet på forbindelsen mellom Kabul og grensen i øst. Navnet på en tidligere reiserute beskriver hverken dagens adgang til arkeologiske steder eller om en grensepassering er mulig. Bruk provinsnavnet Nangarhar for å skille Jalalabad fra navnebrødre utenfor Afghanistan.

Les UDs reiseinformasjon for Afghanistan.

Ansiktene fra Hadda

I museumsbilder fra Hadda kan et modellert ansikt fylle nesten hele rammen. Det er lett å glemme at slike figurer tilhørte klosteranlegg i et større landskap sør og øst for Jalalabad. Stedet er særlig viktig for Gandhara-kunsten og for historien om buddhismen i Afghanistan. Skulpturer av blant annet leire og stein gir svært ulike muligheter for å forme stoff, hår og ansikt. Se på hvordan en fold får volum, eller hvordan øyelokket møter kinnet. Små forskjeller i håndverket kan være lettere å se på et godt museumsfotografi enn i et oversiktsbilde av ruinene.

Franske arkeologer undersøkte deler av området i 1926 og 1927. På 1970-tallet fortsatte det afghanske arkeologiske instituttet arbeidet, blant annet med Zemaryalaï Tarzi. Det har betydning for hvilke navn du finner under et funn. Et fransk museumsnavn i en katalog forteller ikke uten videre hvem som gjorde en bestemt utgravning, eller om den ble utført i mellomkrigstiden.

Hvorfor så mye av historien må leses gjennom dokumentasjon

Flere arbeider fra Hadda er bevart i Musée Guimet i Paris. Deler av materialet som kom til Kabul, gikk senere tapt ved ødeleggelsene av samlingene der. For en del verk er fotografier, feltnotater og eldre kataloger derfor den viktigste bevarte dokumentasjonen. En god bildetekst forteller om gjenstanden er bevart, hvor den ble funnet, og hvilket kloster den kan knyttes til. Først med de detaljene blir et skulpturhode mer enn et generelt bilde av kunst fra Sør-Asia.

De dokumenterte klostermiljøene ved Hadda dekker til sammen flere kvadratkilometer. Det forklarer også hvorfor kataloger kan bruke Hadda som en samlebetegnelse: To skulpturer fra området behøver ikke engang å ha tilhørt samme kloster. Katalogens mer presise feltnavn gir ofte mer informasjon om plasseringen enn en moderne markering av Hadda på et lite verdenskart.

En vinterby med appelsintrær

Jalalabad ligger mye lavere enn Kabul. Det merkes i hagehistorien. En fyrste som forlot hovedstadens høye dal, kunne komme ned til frukt som trengte en langt mildere vinter for å modnes. I Smithsonians beretning om en reise gjennom området i 1978 blir selve Jalalabad sammenlignet med en frukthage. Appelsintrærne var det som gjorde sterkest inntrykk ved ankomsten.

Den mest inngående skildringen av en hage nær byen er langt eldre. I 1508 eller 1509 lot Babur anlegge Bagh-i Wafa på en høyde ved festningen Adinapur. Han husket særlig dammen sørvest i hagen. Rundt den stod sitrus og granatepler, med kløver som et teppe på bakken. Fra et høyereliggende punkt kunne vann strømme gjennom anlegget. For en som skulle holde trær i live gjennom en varm sommer, var dette en vel så vesentlig egenskap ved tomten som utsikten over elven.

Babur skrev også om det som var vanskelig å flytte fra ett klima til et annet. Etter erobringen av Lahore fikk han en bananplante brakt til hagen. Den slo rot. Han noterte forsøk med sukkerrør og vurderte smak, modning og årsfarge hos frukten med større presisjon enn mange senere besøkende. Når han beskriver modne granatepler mot blanke, grønne sitrusblader, forteller kontrasten også noe om hvordan ulike treslag oppfører seg utover høsten.

To hager som lett forveksles

Troskapens hage, som Bagh-i Wafa gjerne kalles på norsk, er uvanlig godt kjent fra tekst og maleri til å være et anlegg med usikker nøyaktig plassering. Smithsonian skiller den fra Nimla, en annen historisk hage i samme landskap. Under besøket i 1978 var det Nimla museumsekspedisjonen kunne undersøke. Her stod sypressene langs forholdsvis rette linjer. Mellom dem lå parseller med blomster og lunder av appelsintrær. Mye av steinarbeidet var forsvunnet, mens plantemønsteret fremdeles var leselig.

Dette gjør også ordene «bevart hage» interessante. Hvert enkelt tre kan være blitt plantet etter at en eldre stamme døde. Likevel kan en rekke sypresser angi en gammel grense mellom to parseller så lenge gartnerne gjentar plantingen på samme sted. Det motsatte kan være tilfellet i andre hager fra mogultiden. Da står kanskje steinkantene rundt vannløpet tilbake, mens vekstene ingen lenger kjenner navnet på, er borte. Store deler av hagehistorien rundt Jalalabad er skrevet av mennesker hvis arbeid var å vanne, beskjære og plante på nytt.

Baburs oldebarn Jahangir oppholdt seg i Bagh-i Wafa i september 1607. Flere tiår senere omtalte hoffet under Shah Jahan arbeid med et nytt hageanlegg og en kanal ved Nimla. I en beretning fra 1640-årene får også smaken på granateplene ved Jalalabad rikelig plass. Slike nedtegnelser er nyttige når flere navn ligner på hverandre. Både Bagh-i Wafa og Bagh-i Safa er nevnt i denne litteraturen. De to siste leddene i navnene betegner forskjellige hager.

Et malt manuskriptblad i Victoria and Albert Museum viser Babur som følger arbeidet med Troskapens hage. Bildet ble laget omkring 1590, flere generasjoner etter at hagen ble anlagt, da en persisk oversettelse gjorde memoarene tilgjengelige for flere ved hoffet. For en leser i dag gir det to forskjellige vitner til samme anlegg. Babur fortalte hva han dyrket og likte å spise. Malerne skapte langt senere sin egen forestilling om hvordan et damanlegg, arbeidsfolk og keiser kunne få plass på et bokoppslag.

På høstbesøk kunne den samme hagen også spille en helt annen rolle ved hoffet. I 1525 ventet Babur her på sønnen Humayun og på folk som måtte krysse Hindu Kush før de kunne slutte seg til hæren. Oppholdet etterlot seg både et punkt i felttogets kronologi og en notis om trivselen blant frukttrærne. Leser man de to opplysningene sammen, blir størrelsen på en fyrstehage lettere å forstå. I dette tilfellet kunne hagen omtales som et sted for ro og nytelse og samtidig tjene som møteplass for et følge som kom over fjellene.

Når appelsinblomstringen får sin egen poesi

Vårens appelsinblomstring har satt navn på en av de store litterære samlingene i det østlige Afghanistan. Narinj Gul forekommer også i skrivemåter som Naranj Gul. En god vei inn i tradisjonen er FN-delegasjonens reportasje fra åpningen 1. april 2010. Da kom rundt førti diktere fra Afghanistan og Pakistan for å lese. Arrangørene beskrev et stort publikum, og mennesker som delte pashtunsk språk og kultur, hadde kommet fra begge sider av grensen.

Blomstringen gav møtet et tidspunkt og et navn, men oppleserne valgte et langt større register av emner. I omtalen fra denne ene dagen nevnes ungdommens ansvar, korrupsjon og mennesker som hadde mistet livet i krigen. Det er lett å forestille seg vårlyrikk når man leser navnet på norsk. Reportasjen gir et mer sammensatt bilde av hva det innebar å stå foran et publikum i Jalalabad og ha ordet. Den dokumenterer én bestemt festival og forteller hvem som faktisk var der.

For den som ser på Jalalabad fra Norge, hører litteraturen og hagene sammen på en helt konkret måte. Det samme treet som leverte frukt til et hoff om høsten, gav våren et gjenkjennelig navn flere hundre år senere. Baburs skildring av modne, gule appelsiner hører til senere på året enn festivalen.

Den unge blomsterbæreren fra Tapa-Kalan

I Musée Guimet finnes en skikkelse fra Hadda som er bevart langt nok ned på kroppen til at man kan se hva den gjør med hendene. En ung figur bærer blomster i en fold av drakten. Hodet heller litt, og overkroppen dreier. Det franske museet kaller figuren Le Génie aux fleurs. Ordet «génie» betegner her et overnaturlig vesen i en buddhistisk sammenheng. I en norsk omtale er blomsterbæreren en mer opplysende kortform enn en bokstavelig oversettelse med «geniet».

Figuren er av stukk, måler omtrent 55 centimeter og er datert til 300- eller 400-tallet. Under utgravningene i 1926–27 ble den funnet ved Tapa-Kalan, i en nisje som åpnet seg mot gården ved en av klosterets store stupaer. Museets foto av blomsterbæreren gjør det mulig å se de myke kinnene, den høye pannen og de frie krøllene i detalj. Går man tilbake til opplysningene om nisjen, får det nedbøyde hodet en annen mening. En tilsvarende skikkelse hadde stått på den andre siden. Mellom dem var en større Buddha som mottok hyllesten.

Å stille ut blomsterbæreren alene gjør det lett å komme tett innpå arbeidet med ansikt og drakt. Samtidig forsvinner den opprinnelige retningen i komposisjonen. Figurens lette vending førte en gang betrakterens blikk mot midten av nisjen. Derfra kunne en besøkende vende seg tilbake mot gårdsplassen og stupaen. Funnet forteller derfor både om en billedhugger med sans for små kroppslige bevegelser og om hvordan mange enkeltfigurer kunne gi et helt klosterrom retning.

Et fotografi fra emirens hage

Blant fotografiene i Library of Congress finnes et album fra krigen i Afghanistan i 1879–80. En av de navngitte platene viser emirens hage i Jalalabad. Andre viser høyder, leirer og folk tilknyttet felttoget. Satt sammen på denne måten blir hagen en del av en ganske annen fortelling enn Baburs memoarer. Her er det reisefølgets bevegelser og fotografenes arbeid under krigen som bestemmer hva man ser. Det følger heller ingen opplysning av tittelen alene som knytter denne hagen til Baburs Bagh-i Wafa.

Eldre engelske kataloger kan bruke Jellalabad, mens franske kataloger gjerne bruker Djalalabad. Et søk på emirens hage og bynavnet i disse formene kan derfor gi treff som uteblir med moderne rettskriving. For skulpturen i Paris er det derimot Tapa-Kalan og Hadda som gir den mest presise veien til bildet. Det er en fin måte å se den samme dalen gjennom tre forskjellige samlinger på, først en plantebeskrivelse, så et fotografisk album og til slutt et verk som en gang stod i en åpen klostergård.

Avstandene i byområdet rundt Bihsud Bridge

Siyāh Kōh ligger omtrent 2,7 kilometer nordvest for Bihsud Bridge i luftlinje.

På kartet finner du Bihsud Bridge (bru) og Siyāh Kōh (høyde).

Når er det varmest ved Jalalabad?

Juli er varmest i klimagrunnlaget for Jalalabad, med 30,0 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I januar er tilsvarende tall 5,7 °C. I mars faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 71 millimeter i måneden. Desember ligger i den andre enden med rundt 17 millimeter.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar7,1 °C112 mm
Mars–mai18,3 °C176 mm
Juni–august29,0 °C115 mm
September–november18,8 °C80 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Jalalabad?

FN anslår 587 508 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 126 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 4 700 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Bebyggelsen har større utstrekning øst–vest, rundt 21 kilometer, enn nord–sør, rundt 11 kilometer.

I 1975 var anslaget for Jalalabad om lag 67 000. Tallet for 2025 er omtrent 8,8 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.