Storbyguiden.net

Kanazawa fra Kenrokuen-hagen til trehusene i Higashi Chaya

I Kanazawa står hver del av den gamle borgbyen fortsatt til å kjenne igjen på det folk lagde der. En kanal leder forbi samuraienes leirmurer. I tehusene ved Asano-elva ligger rommene der gjestene hørte musikk. På Ōmichō-markedet begynner dagens historie med det fiskerne har fått opp av Japanhavet.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 533 682 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Kanazawa» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Gate i Nakamuramachi i Kanazawa.
Gate i Nakamuramachi i Kanazawa Foto: RegaloDesign · CC BY 3.0 · Tilpasset

En by å lese fra bussvinduet

Fra Tokyo går Hokuriku Shinkansen til Kanazawa. Fra østsiden av Kanazawa Station går byens ringbuss forbi flere av stedene du kom for å se. Velger du retningen som passerer Ōmichō først og Higashi Chaya deretter, får du markedet, Asano-elva og åsen med borgen i naturlig rekkefølge. En praktisk løsning er å bruke bussen til dagens første stopp og la være å bestemme hvor du skal gå på igjen. Avstandene mellom hagen og borgen er korte. Mellom stasjonen og den siste severdigheten kan de kjennes en hel del lengre når du har gått siden frokost.

Mye av gateplanen forklares av Maeda-familien, som styrte Kaga-området fra borgen i flere hundre år. Familiene som tjente dem, trengte hus nær borgen. Handelsfolk trengte plass til varer og kunder. Tehusene måtte ha rom der gjester kunne spise, høre musikk og se dans uten at hele gata fikk følge med. Kanazawa blir lettere å forstå når du ser disse delene i sammenheng. Med én dag kan du begynne med markedet og avslutte ved elva. Med to kan du la fordelene ved det enkelte strøket bestemme når du går ut.

Frokost på Ōmichō mellom krabber og Kaga-grønnsaker

Gå av ved Musashigatsuji/Ōmichō Market. Under taket krysser flere korte markedsgater hverandre, og en pen fiskedisk kan være nok til å få deg til å glemme hvilken inngang du brukte. Legg merke til ett butikkskilt på hjørnet hvis flere skal gå hver sin runde. Markedet har vært en del av byens matforsyning siden Edo-perioden. Her finnes både råvarer til husholdningene, ferdig mat og spisesteder der det går fint å sitte ned.

Utvalget følger sjøen utenfor Ishikawa. Mot vinteren er krabber, reker og fiskeslaget buri særlig synlige i diskene. En skål ris med ulike typer sjømat er en enkel måte å smake flere av dem på. Se først hva den enkelte boden faktisk selger. Går du med noen som heller vil ha et varmt måltid, er det lettere å finne en restaurant med begge deler etter én runde enn det er å forlate den første køen med maten allerede i hånda. Se også etter grønnsakene fra Kaga. De er en del av Kanazawas kjøkken som lett havner i skyggen av skalldyrene.

Fra speildammen i Kenrokuen inn gjennom borgporten

Borgen og Kenrokuen ligger rett overfor hverandre ved Ishikawa-mon. Fra holdeplassen her kan du begynne med hagen. Gå inn til dammen Kasumigaike og finn den lave steinlykten med to bein, Kotoji-tōrō. Det ene beinet står i vannet. Holder du opp kameraet fra den første plassen ved bredden, får du det klassiske Kanazawa-bildet. Fortsetter du et stykke, oppdager du hvordan lykten blir et lite element i et mye større bilde av dam, broer og skogkant.

I den kalde årstiden er det en egen grunn til å se opp. Fra master over trærne går et nett av tau ned til greinene. Systemet kalles yukitsuri og bærer vekten når tung snø legger seg på furua. Det som i et vinterfotografi ser ut som en dekorasjon i hagen, er resultatet av gartnernes arbeid for å holde greinene hele. På en regnværsdag synes tauene og konturene ofte vel så godt mot en grå himmel.

Kryss så over til borgen og gå inn gjennom Ishikawa-mon. Her skifter steinens rolle. I hagen skulle én stein få vannet og den neste steinen til å komme til sin rett. På borgen må lag etter lag bære hele muren. Se etter hvor ulikt blokkene er hogd og passet inn i hverandre. Hvis dere har barn med på turen, er det en god oppgave å finne stedet der to typer mur møtes før neste port.

Nagamachi der samuraifamiliene bodde

Nagamachi ligger nedenfor borgområdet. Langs Ōnoshō-kanalen ser du lange murer, trekledde tak over porter og vann som ledes gjennom de bebygde kvartalene. Om vinteren blir utsatte leirmurer dekket med matter for å beskytte dem mot snø og vann. Først etter at du har vært inne bak én av portene, blir det tydelig hvor effektivt disse murene skjermer husene fra gata.

Nomura-ke er et tidligere samuraihjem som tar imot besøkende. Stans der rommet åpner seg mot hagen. Fra gulvhøyde kommer stein og vann helt opp til kanten av oppholdsrommet, mens en som ser over muren fra gata, ville gått glipp av hele utsikten. Det gjør huset til et godt stopp på en dag med byger. Etterpå kan du følge kanalen videre til fots. De smale sidegatene er også nabolag der folk bor, og besøksadgangen i Nomura-huset sier ingenting om neste port.

Tehusene ved Asano-elva

I Higashi Chaya ligger husene ved siden av hverandre med fine tregitre mot gata. Et chaya var et sted der inviterte gjester fikk mat og drikke mens geishaer underholdt med blant annet sang og strengeinstrumenter. Shima, som ble oppført i 1820 da strøket ble anlagt, kan besøkes som museum. I annen etasje ligger gjesterommene og rommene for utøverne tett på hverandre. Se hvordan skyvedørene gjør det mulig å endre rommet uten at en eneste vegg flyttes.

En del butikker i strøket viser Kanazawas håndverk med bladgull. Det skjøre materialet har vært brukt ved utsmykking og restaurering av templer og annet tradisjonelt trearbeid. Før du ser på de ferdige tingene, prøv å få øye på selve bladet. Et stykke gull bearbeidet til nesten vektløs tykkelse har svært lite til felles med det man forestiller seg når man hører ordet «metall».

Følg så Asano-elva mot det mindre tehusstrøket Kazuemachi på den andre bredden. På noen få minutter går du fra den brede, fotograferte gata til korte smug med elvevannet like ved. På en kveld i Kanazawa er akkurat denne overgangen verdt å spare litt dagslys til.

Papiret som gjør gullet tynt

Ved Kanazawa Yasue Gold Leaf Museum i nærheten av Higashi Chaya kan man begynne med det materialet som vanligvis blir borte på veien fram mot det ferdige kunstverket. Mellom gullstykkene la håndverkerne spesielt behandlet papir. Det måtte tåle gjentatt banking, la metallet bre seg ut og samtidig være mulig å løfte av uten at det tynne bladet gikk i stykker. Gullet er det kunden ser på en lakkert skål eller i utsmykningen av et tempel. Papiret, redskapet og hånden som flyttet bladet fra ett underlag til et annet, er like avgjørende for at noe kunne legges på.

Et museumsbesøk etter en tur i tehusstrøket gir et annet blikk på butikkene langs gata. Nå er det lettere å spørre hvordan gullet er brukt på en bestemt gjenstand. Dekker et helt blad flaten, er det kuttet til mønster, eller består dekorasjonen av små partikler? Svarene sier mer om arbeidet enn hvor kraftig varen glitrer i lyset. På nips til raskt salg blir materialet gjerne framhevet med store bokstaver på esken. På et redskap til bruk hjemme kan det være en eneste liten detalj som har kostet flest forsøk på å få riktig. Sett av tid til å se utstillingen før du eventuelt bestiller en håndverksaktivitet i en butikk. Det blir morsommere å prøve når man vet hvilken liten del av prosessen en besøkende får delta i selv.

Et insekthull på en kimono

I Kanazawa er det like interessant å se på silken som på den ferdigkledde utstillingsdukken.

Kaga-yūzen er en teknikk for håndfarging av silke. Etter at mønsteret er tegnet opp, avgrenser kunsthåndverkeren feltene med en pasta som hindrer fargene i å flyte over i hverandre. Dermed kan en klar linje bli stående mellom to nyanser selv om stoffet ellers ville trukket til seg begge. Blant kjennetegnene er nøye observerte blader og blomster, av og til med et lite hull der et insekt tilsynelatende har spist. Det er en fin detalj å lete etter hvis man lett lar seg overvelde av et stort kimonomønster. Et lite uregelmessig blad kan være et resultat av like nøyaktig arbeid som den gjentatte blomsten ved siden av.

En kimono er dessuten beregnet på å bæres og brettes rundt et menneske. Et mønster som virker helt sammenhengende når plagget henger flatt på en vegg kan bli fordelt mellom for- og bakside når stoffet ligger rundt kroppen. Beslutter man seg for å prøve et plagg, er det derfor verdt å se det både rett forfra og fra siden, og å spørre hva som skjer med bildet når beltet kommer på plass. Det gir en bedre forståelse av håndverket enn bare å fotografere den mest fargerike detaljen. Et mindre tekstil eller et besøk i et verksted kan være en mer håndterlig suvenir for den som gjerne vil kunne bruke det hjemme i Norge.

Samtidskunst i en sirkel og zen ved en vannflate

Både 21st Century Museum of Contemporary Art og D.T. Suzuki Museum ligger sørøst i sentrum, men de har forskjellig tempo. Samtidskunstmuseet er tegnet av SANAA som et lavt sirkelformet bygg. Med flere innganger og gjennomsiktige partier kan det nås fra ulike sider av byen. Ingen lang trapp forlanger at alle skal komme mot samme hovedfasade. Det er praktisk på en tur fra hagen eller fra en av de eldre bydelene, men det gjør museumsnavnet til et mindre godt møtepunkt. Avtal en bestemt inngang eller et konkret verk hvis noen skal finne dere etter lunsj. Enkelte verk krever egen adgang eller tidsbestilling.

D.T. Suzuki-museet er viet den Kanazawa-fødte forfatteren og formidleren av zen-buddhisme. Her er forbindelsen mellom gang, hage og vannspeil en stor del av besøket. Retningen på et sete eller en åpning i en vegg kan gjøre at man først ser en ganske liten del av et vannbasseng og senere får oversikten over hele flaten. Det er ikke nødvendig å være særlig belest før besøket. Men det hjelper å vite at dette er et sted som ber gjesten om å stoppe og bruke tid, ikke bare et galleri der publikum går fra gjenstand til gjenstand. Har dere vært innom flere travle butikker i Higashi Chaya, kan det være en god grunn til å la dette bli det siste av dagens museumsbesøk.

En smak av Kaga i en varm skål

Jibuni er en rett som åpner en annen side av matbyen enn de rå fiskestykkene som er så lette å få øye på i Ōmichō. Tradisjonelt bruker kokken blant annet and, mens varianter kan lages med annet kjøtt. Et tynt lag mel på kjøttet bidrar til den lett tykke kraften. Grønnsaker, sopp og fu, en hvetegluten som kan oppskjæres i ulike former, kan følge med i skålen. Se etter forskjellen mellom kjøttet og det myke stykket som har sugd opp kraft. Begge har fått smak av den samme buljongen, men reagerer forskjellig når du deler dem med spisepinnene.

For et reisefølge som har spist flere sjømatlunsjer på rad, kan jibuni være et godt middagsvalg på en kald kveld. Spør hva som faktisk er i dagens variant hvis du unngår kjøtt eller gluten. En blank, nokså beskjeden skål kan inneholde begge. I et måltid med flere små retter kan du også legge merke til selve serveringsbollen. Etter en dag med bladgull, lakk og tekstiler har du kanskje oppdaget hvilke detaljer som er enklest å se før maten blir lagt på. Slike små observasjoner gjør det mulig å ta Kanazawas håndverk med inn i måltidet uten å bestille et stort og kostbart menyopplegg.