Hva betyr Stolby?
Navnet viser til de søylelignende klippene. Nasjonalparken har egne innfallsporter og merkede områder. Et bilde av en kjent formasjon sier lite om avstanden fra bygatene eller om adgangen til en bestemt del av verneområdet.
Jenisej på kartet
Elven er et bedre orienteringspunkt for sentrum enn en generell markering av «Krasnojarsk». Den samme betegnelsen brukes også om en enorm administrativ region som strekker seg langt mot nord. FNs byområde gjelder bebyggelsen ved byen. Fridtjof Nansens illustrerte reisebok fra Sibir har et eget kapittel om veien fra Jenisejsk til Krasnojarsk.
Les UDs reiseinformasjon for Russland.
Klipper med egennavn
Stolby betyr søyler. I Krasnojarsk har ordet festet seg til et landskap av markante klipper over skogen utenfor byen. Et av områdene heter Takmak. I nasjonalparkens egen dokumentasjon har enkelte klipper navn som viser til en person eller en form, blant annet Jermak og Den kinesiske mur. Det gir et godt utgangspunkt for å lese landskapet på avstand. Sammenlign først et nærbilde av én fjellvegg med et oversiktsbilde der den rager over skogen. Det ene viser steinens detaljer, det andre hvor forsvinnende liten en menneskeskikkelse blir i hele klippelandskapet.
Lokal navngiving er også en måte å huske steder på. To steinformasjoner kan ha lignende bergart og helt forskjellige navn fordi de er blitt sett fra ulike vinkler. Et kart over parken gjør det lettere å forstå når et bilde viser én enkelt klippe og når betegnelsen gjelder en hel gruppe. Det er særlig nyttig når et arkiv benytter det videre navnet «Krasnojarsk Stolby» om bilder som er tatt langt fra hverandre.
Jenisej utenfor bilderammen
Krasnojarsk ligger ved Jenisej. På et bybilde med elva i forgrunnen er skogen og høydene bare én del av bakgrunnen. På et fotografi fra fjellområdet kan byen tvert imot forsvinne helt. Legg disse motivene ved siden av hverandre mens du følger kartet. Da blir det lettere å forstå hvorfor et bysamfunn ved en av Sibirs store vannveier også har utviklet en egen tradisjon for å betrakte og navngi klippene. Nasjonalparkens bilder og tekster egner seg til å utforske denne forbindelsen selv når ferdsel i naturen ikke er aktuelt. Her kan man gi ett klippemassiv tid og la byens kjente elveprofil dukke opp i en annen sammenheng.
Avstandene i byområdet rundt Rynok Novaya Vzlëtka
Dom-Muzey Vladimira Il’icha Lenina ligger omtrent 4,2 kilometer sørvest for Rynok Novaya Vzlëtka i luftlinje. Karaul'naya Gora ligger 4,8 kilometer fra det samme utgangspunktet, mot vest.
På kartet finner du Rynok Novaya Vzlëtka (torg eller marked), Dom-Muzey Vladimira Il’icha Lenina (museum) og Karaul'naya Gora (høyde).
Fridtjof Nansen kom med hest og vogn det siste stykket
I 1913 dro Fridtjof Nansen fra Tromsø med dampskipet Correct. Handelsmannen Jonas Lied ønsket å vise mulighetene for sjøtransport mellom Norge og Sibir gjennom Karahavet. Fra munningen av Jenisej reiste Nansen innover i landet, mot strømmen. Reisen er ofte sammenfattet med at han fulgte elven «til Krasnojarsk». En nærmere titt i Nasjonalbibliotekets bildesamling avslører en viktig detalj. Det siste lange stykket fra Jenisejsk til Krasnojarsk kjørte Nansen og reisefølget med hest og vogn. Slik kom han fra elvefarten i nord til den transsibirske jernbanen som kunne ta ham videre østover.
Et fotografi fra turen viser den overbygde vognen, en tarantass, på en lite innbydende veistrekning. Nansen står utenpå vognen. Inne i den tilbrakte han og de to medreisende flere døgn på veien. Bildet er registrert under nummer 3f155 i Nasjonalbibliotekets bildesamling. Det er et fint utgangspunkt hvis man har en skoleelev i familien som lurer på hva slags «ekspedisjon» dette var. På én reise brukte Nansen et havgående dampskip, en mindre båt på elven, hester og jernbane. Hvert bytte fortalte noe om hva slags last og reisende som kunne komme frem på akkurat det stykket.
I boken Gjennem Sibirien, utgitt året etter, har Nansen satt hendelsene fra reisen inn i en større fortelling om handel og forbindelser østover. De gamle stedsnavnene i den engelske utgaven kan være uvante. Yeniseisk er Jenisejsk, en by lenger nede ved Jenisej. Krasnoyarsk er den store jernbanebyen lenger sør. Ved å begynne med disse to navnene blir det lettere å følge både reisedagboken og de mange bildene av elvebreddene. Boken kan leses fra Norge, og illustrasjonene kan sammenholdes med kartet uten å planlegge en reise til Russland.
Dampskipet som fraktet både en tronfølger og en forvist mann
Ved Krasnojarsks elvefront ligger museumsskipet Svjatoj Nikolaj, eller Sankt Nikolaj. På slutten av 1800-tallet var det kjent som en rask og komfortabel elvebåt. I 1891 reiste tronfølgeren Nikolaj Aleksandrovitsj, den senere Nikolaj II, et kort stykke med båten på vei tilbake fra sin reise i øst. Seks år senere gikk en helt annen passasjer om bord i Krasnojarsk. Vladimir Uljanov, senere kjent som Lenin, reiste med skipet til Novosjolovo på vei til eksil i Sibir. I eldre billedtekster kan derfor to svært ulike navn være knyttet til den samme båten.
Dette er også et sted der den norske historien lett blir blandet med den russiske. Nansen reiste på Jenisej i 1913. Fartøyet Omul knyttes til hans reise mot Jenisejsk. At det i dag ligger et annet gammelt skip ved kai i Krasnojarsk, betyr ingenlunde at det var skipet han kom hit med. Setter man bildene i rekkefølge, får man et mer interessant bilde av tidens transport enn om de berømte passasjerene samles på ett dekk. Det var flere båter, flere endepunkter og svært forskjellige grunner til at menneskene måtte reise.
Et egyptisk tempel ved en sibirsk elv?
Nær den sentrale elvefronten ligger regionalmuseet i en bygning som kan se ut som om fasaden hører hjemme langs Nilen. Det er arkitekturen man kjenner igjen. Arkitekten Leonid Tsjernysjov utformet en museumsbygning med inspirasjon fra oldtidens Egypt. Den lokale avdelingen av det russiske geografiske selskapet arbeidet for et hus til samlingene sine, og bystyret satte av tomt i 1913. I museets dokumentasjon ligger tegninger av fasaden og snitt gjennom huset. Der kan man se hvordan arkitekten tilpasset et monumentalt ytre til rom som skulle brukes til utstillinger.
De to brede partiene på hver side av inngangen gir bygget en silhuett som er lett å se på avstand. Her er det lett å trekke en feil slutning om hva man finner innenfor. Det ble bygd for samlinger fra regionen rundt Jenisej. Et museum med lokalhistorie kan altså ha et egyptisk arkitektonisk forbilde, på samme måte som en europeisk stasjonsbygning kan ha klassiske søyler uten å huse en antikksamling. Det gir fasaden en egen rolle i bybildet ved siden av elvebåtene og de store bruene.
En vinterlek i et maleri
Krasnojarsk var fødebyen til maleren Vasilij Surikov. Han er særlig kjent for store historiske bilder, men et av de mest livlige lerretene viser en vinterlek fra området han selv vokste opp i. Under maslenitsa, høytiden frem mot fasten, kunne folk bygge en liten borg av snø og is. Ett lag skulle forsvare den, mens motparten forsøkte å ta den. I bildet som Surikov fullførte i 1891, kaster en hest og en rytter seg gjennom snøen mens tilskuere følger tett på fra sidene. Snø som i mange vinterbilder bare er bakgrunn, blir her selve byggematerialet i leken.
I Krasnojarsk finnes familiens hus som museum. Originalmaleriet av snøborgen tilhører Det russiske museum i St. Petersburg, som også har lagt ut en digital visning. Forskjellen er nyttig for dem som har sett nyheter fra en jubileumsutstilling med utlånte verk. Huset viser stedet og menneskene som formet maleren. Originalen kan befinne seg i en annen by, selv når det er en scene fra Krasnojarsk som fyller hele lerretet. Et nærbilde av sledeteppet, vinterklærne og menneskene ved siden av rytteren forteller minst like mye om en lokal vinterdag som selve stormløpet gjør.
Oppstrøms til Divnogorsk
Der gamle båtbilder knytter Krasnojarsk til byene lenger nord, går en annen kjent strekning oppstrøms til Divnogorsk. Fra sentrum av Krasnojarsk passerer man den brede kommunalbroen og området ved de eldre jernbanebroene før landskapet blir trangere. Langs elven ligger også landsbyen Ovsjanka, knyttet til forfatteren Viktor Astafjev. Ved et utsiktspunkt nær landsbyen står en fiskeskulptur som viser til hans fortelling Tsar-fisken. Det er et litterært landemerke midt i elvelandskapet, med en ganske annen historie enn de store tekniske anleggene litt lenger opp.
Kraftverket som bærer Krasnojarsks navn, ligger ved Divnogorsk. Den oppdemte innsjøen på oversiden av demningen ligger langt høyere enn elven nedenfor. For å få fartøy forbi bygde man en skipsheis. Den holder fartøyet i et vannfylt kar under transporten på land. En sluse i en vanlig kanal løfter skipet ved at vannstanden endres i et fast kammer. Her blir selve karet flyttet. For en som ser et bilde av et skip høyt over elvebredden, forklarer det det tilsynelatende underlige motivet. Navnet på kraftverket alene kan derimot lede en til feil sted. På et detaljkart må man søke etter Divnogorsk.
Hvor lang er veien inn til de sentrale klippene?
På et kart i liten målestokk kan nasjonalparken se ut til å begynne der den tette byen slutter. Fra inngangsmarkeringen på den sentrale ruten oppgir parken likevel omtrent sju kilometer opp Laletino-veien til området med de sentrale klippene. Etter omkring to kilometer når man den første posten ved Laletino. Den er altså en del av adkomsten, ikke enden på turen. Hvis man regner med å gå samme vei tilbake, blir bare strekningen frem og tilbake til klippeområdet omkring fjorten kilometer. Tiden man vil bruke mellom de forskjellige formasjonene, kommer i tillegg.
Inngangen i øst gir tilgang til et annet utvalg. Her omtaler den regionale turistinformasjonen blant annet det gamle steinbruddet og klippene Jermak og Den kinesiske mur. Et turkart merket «Stolby» må derfor leses sammen med navnet på inngangen. Den ene inngangen er lite egnet som møtested dersom den andre familien har planlagt turen fra den andre. Parkens eget kart og meldinger om tilgjengelige stier er dessuten mer opplysende enn et udatert fotografi av noen på en klippetopp. Fra byen er det fullt mulig å få inntrykk av landskapet fra elvebredden uten å forveksle den utsikten med en tur inne i verneområdet.
Fra januar til juli i Krasnojarsk
Forskjellen mellom vinter og sommer ved Krasnojarsk er tydelig. Januar har et døgngjennomsnitt på -19,7 °C, mens juli ligger på 19,3 °C. I august faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 72 millimeter i måneden. Februar ligger i den andre enden med rundt 17 millimeter.
| Periode | Middeltemperatur | Nedbør i perioden |
|---|---|---|
| Desember–februar | -17,7 °C | 65 mm |
| Mars–mai | 0,6 °C | 115 mm |
| Juni–august | 17,4 °C | 208 mm |
| September–november | -0,2 °C | 129 mm |
Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.
Hvor stort er byområdet rundt Krasnojarsk?
FN anslår 569 604 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 95 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 6 000 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Bebyggelsen har større utstrekning øst–vest, rundt 17 kilometer, enn nord–sør, rundt 11 kilometer.
I 1975 var anslaget for Krasnojarsk om lag 608 000. Forskjellen fram til 2025 er omtrent 38 000 færre innbyggere. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
