Et samfunn bygget oppover åsen
Planen over Takht-i-Bahi viser både klosterrom, gårdsplasser og områder knyttet til stupaer. Høyden bidro til å skjerme anlegget og er en del av forklaringen på bevaringen. På et fotografi av steinveggene kan rommene se ensartede ut. Et kart gjør det lettere å skille rom for dagligliv fra steder for religiøs praksis.
To navn i verdensarvlisten
Sahr-i-Bahlol var en egen bosetning på sletten. En gjenstand fra Gandhara kan dermed være knyttet til flere forskjellige funnsteder rundt Mardan, og i dag stå på museum i Peshawar. Mardan er et nyttig bynavn å søke på, men det er funnstedsnavnet som lar deg identifisere det enkelte anlegget.
Mardan fra to forskjellige kart
På et kart over nåtidens Pakistan finner du Mardan nord for Kabul-elva, i Khyber Pakhtunkhwa. På et kart over oldtidens Gandhara er det ofte de små navnene rundt byen som opptar det meste av plassen. Takht-i-Bahi, Shahbazgarhi og Jamal Garhi viser til helt ulike funnsteder. For nordmenn som ønsker å forstå hvor familien kommer fra, eller som kjenner Gandhara gjennom en museumsutstilling, er det nyttig å beholde begge kartene. Det ene viser en by med universiteter og handel, det andre et landskap av religiøse anlegg og gamle ferdselsårer. Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til provinsen. Samlingene og utgravningene er godt nok dokumentert til at det også går an å bli kjent med dem hjemmefra.
Begynn med å velge én gjenstand og finn igjen stedet der den ble funnet. Dersom museumsteksten bruker betegnelsen «North-West Frontier Province», er det et tidligere navn på provinsen som nå heter Khyber Pakhtunkhwa. Hoti-Mardan er et annet navn man støter på i faglitteraturen, ofte som referansepunkt for avstander. På et moderne veikart kan et kort stedsnavn være helt tilstrekkelig. For gamle gjenstander har derimot hele rekken med landsby, distrikt og provins betydning. Det er den som gjør det mulig å skille to nesten like relieffer fotografert i forskjellige museer og komme tilbake til nettopp den åsen der det ene ble funnet.
Fjorten kunngjøringer fra Ashoka
Ved Shahbazgarhi finner du en helt annen type kulturminne enn ruinene av et kloster. På to store steinblokker fikk herskeren Ashoka hugget inn fjorten kunngjøringer på 200-tallet før vår tidsregning. Skriften heter kharosthi og leses fra høyre mot venstre. Et første besøk i fotografiene kan derfor begynne med en enkel detalj. Finn siden der en linje begynner før du forsøker å følge den gjennom steinens ujevne overflate. Her skulle budskapet stå i friluft, på et bestemt sted i landskapet. Leserne måtte komme til teksten, og de som ikke kunne lese, var avhengige av at andre formidlet innholdet videre.
Det pakistanske arkeologidirektoratet knytter plasseringen til en gammel handelsforbindelse. Veier herfra førte mot Swat, Dir og Chitral og mot Taxila lenger øst. Dette gir kunngjøringene en side man lett overser i et utsnitt av bare tegnene. Herskeren fikk sine idealer om rett livsførsel satt i stein der mange mennesker kunne komme forbi. Innhold, materiale og plassering hørte sammen. Pakistan førte stedet opp på sin forslagsliste til UNESCO i 2004. Den formelle statusen er en annen enn for Takht-i-Bahi og Sahr-i-Bahlol, som har en felles innskriving på verdensarvlisten.
En fortelling i hvert trinn
Jamal Garhi ligger ved den vestlige enden av Pajja-høyden nord for Hoti-Mardan. Rundt en stor stupa lå mindre kapeller og gårdsrom. En innskrift som arkeologene daterer til år 275 etter vår tidsregning, er blant funnene herfra. Årstallet hører til innskriften. Det er et mer presist holdepunkt enn å gi hele bebyggelsen samme fødselsdag. Et samfunn kan ha bygd, reparert og bestilt ny utsmykning i flere hundre år. En enkelt stein med en dato kan derfor fortelle oss noe sikkert om én av aktivitetene uten å tidfeste alle de andre rommene.
På British Museum finnes det relieffer fra Jamalgarhi som opprinnelig prydet opptrinnene i en trapp. Dette er den loddrette delen mellom to trinn, en smal og lang flate som steinhoggeren måtte innrette seg etter. Noen av scenene viser jatakaer, fortellinger om Buddhas tidligere liv. I et slikt bilde kan flere øyeblikk fra samme historie få plass i én sammenhengende rekke. Den som gikk opp trappen, fikk dessuten se relieffene i en bestemt rekkefølge og fra skiftende høyde. Når et enkelt felt blir vist i øyehøyde i en museumsmonter, er det derfor verdt å forestille seg hvor annerledes originalens publikum beveget seg.
Det britiske museet har brukt disse trappefeltene i materiale laget for familier. Selv uten oversettelse kan man begynne med å lete etter en figur som kommer igjen, eller sammenligne størrelsen på dyr og mennesker i to scener. Fortellingen kan sitte i rekkefølgen like mye som i blikket på en enkelt figur. Det er en fin øvelse for voksne også. Når man først har oppdaget hvordan den lange steinflaten styrer fortellingen, legger man merke til helt andre detaljer i en høy, frittstående statue fra det samme området. Materialet kan ligne mens oppgaven for kunstneren var svært forskjellig.
Historier i Mardans eget museum
Provinsens Mardan Museum beskriver en rekke motiver fra lokale Gandhara-samlinger, blant dem dronning Mayas drøm, Siddharthas fødsel, hans avreise og hans første undervisning i Sarnath. At Sarnath står i en tittel, betyr ikke at gjenstanden ble laget i den delen av dagens India. Det kan betegne stedet der hendelsen i fortellingen skal ha funnet sted. Her har en museumsetikett altså minst tre mulige adresser. Hvor utspiller motivet seg, hvor ble steinen funnet, og hvor oppbevares gjenstanden i dag? Når man holder fast ved alle tre, får både buddhismens lange forbindelseslinjer og den lokale produksjonen i regionen sin rettmessige plass.
Universitetsmuseet ved Abdul Wali Khan University Mardan har et annet utgangspunkt og bør søkes opp med institusjonsnavnet. Museum of Archaeology & Ethnology ble opprettet i 2011 og har blant annet samlet etnografisk materiale fra regionen. Universitetet har bedt lokalsamfunnet bidra med klær, smykker, manuskripter, bruksgjenstander og jordbruksredskaper. Et hjemmelaget redskap og et relieff fra et kloster krever ulike spørsmål. Den som har gitt et redskap til et universitetsmuseum kan også ha fortalt hvem som brukte det og når. Slike opplysninger kan gå tapt langt raskere enn stein og metall og gjør en hverdagslig ting til en viktig del av lokalhistorien.

Hule med navn etter Kashmir
Et særpreget stedsnavn i distriktets kulturminneregister er Kashmir Smast. Dette er et huleanlegg i Paja-fjellet i Mardan-distriktet. Det føderale kulturminneregisteret forklarer navnet med en lokal fortelling om at en gang inne i fjellet skal føre til Kashmir. Det er fortellingen som forklarer navnet, og den bør ikke leses som en geografisk påvisning av en slik forbindelse. Den lille opplysningen er også en nyttig hjelp for den som blar i eldre fotoalbum. Et fotografi med navnet «Kashmir Smast» kan høre hjemme i Mardan, selv om det første ordet lett får en til å begynne letingen i en helt annen region.
Hva forteller navnet Takht Bhai i dag?
Når navnet Takht Bhai dukker opp på en meny eller et moderne veiskilt, er det gjerne dagens tettsted det siktes til. Her er chapli kabab en del av det lokale matmiljøet. Den flate kjøttkaken stekes så den får en bred stekeflate og kan lett deles ved bordet. Lokale spisesteder bruker gjerne selve stedsnavnet når de presenterer denne tradisjonen. Det er et annet slags minne fra distriktet enn den internasjonalt kjente klosterruinen. For en familie med tilknytning til Mardan kan smak, språk og veien til et måltid være langt mer gjenkjennelig enn et museumsbilde. Sammen gir disse historiene et sted med både fortid og nåtid, også når norsk reiseadvarsel gjør en fysisk reise uaktuell.
Skriver du ned en families historie fra området, er det gjerne de minste opplysningene som gjør kartet brukbart for neste generasjon. Noter om et navn gjaldt markedet, tettstedet, selve åsen eller den større byen familien reiste via. Behold gjerne både skrivemåten fra et brev og den som brukes i dag. Et sted som i et europeisk museumsregister heter Takht-i-Bahi kan være skrevet Takht Bhai av den som fortalte historien. Tilsvarende kan Jamal Garhi stå som ett ord hos en britisk samlingsforvalter. Dette er nyttige spor når et gammelt navn skal knyttes tilbake til et moderne kart eller til en bestemt skulptur.
Klosteret og byen på sletten
Takht-i-Bahi ble grunnlagt tidlig i det første århundret etter vår tidsregning. Den bevarte bebyggelsen følger høyden oppover. På en plantegning virker de åpne gårdsrommene omtrent like, men rommene rundt dem forteller forskjellige historier. Rundt en klostergård ligger celler. En gård med små stupaer hadde en annen religiøs funksjon. Sammenlikn størrelsen på én celle med plassen som omgir et monument. Det som på oversiktsbildet ser ut som én samlet ruinby, rommet både dagliglivet til et klostersamfunn og steder der oppmerksomheten var rettet mot et hellig sentrum.
Sahr-i-Bahlol hører med når Mardan nevnes i verdensarvsammenheng. Dette var en liten befestet by nede på sletten. At de to står sammen på verdensarvlisten, gjør dem ikke til to deler av samme kloster. Navnene er nyttige for den som leter i digitale arkiver. Et bilde registrert under Sahr-i-Bahlol trenger ikke vise den velkjente åsryggen.
Når en skulptur har flyttet fra åsen til museet
På utgravningsfotografier ser man hvordan figurer og relieffer forholdt seg til arkitekturen. Et fotografi fra en museumssal lar deg til gjengjeld studere ansikt, draperi og fortelling på nært hold. Funn fra Takht-i-Bahi finnes blant annet i Peshawar Museum. Se derfor etter både samlingsnavn og funnsted når du sammenlikner bilder. Ordet Gandhara brukes om en større historisk region. Det kan fortelle hva slags kunst det er snakk om, mens det presise stedsnavnet kan knytte gjenstanden til dette klosteret utenfor Mardan.
Verdensarv ved Mardan
Sahri Bahlol inngår i «Buddhist Ruins of Takht-i-Bahi and Neighbouring City Remains at Sahr-i-Bahlol». Den samlede oppføringen på verdensarvlisten går tilbake til 1980. UNESCOs kartpunkt ligger rundt 11 kilometer fra bypunktet ved Mardan i luftlinje, mot nordvest. Et annet navngitt sted i samme oppføring er Takht-I-Bahi. Mellom disse to punktene er det omtrent 3,4 kilometer i luftlinje.
Når er det varmest ved Mardan?
Juni er varmest i klimagrunnlaget for Mardan, med 34,4 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I januar er tilsvarende tall 10,3 °C. I august faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 80 millimeter i måneden. Desember ligger i den andre enden med rundt 18 millimeter.
| Periode | Middeltemperatur | Nedbør i perioden |
|---|---|---|
| Desember–februar | 11,8 °C | 127 mm |
| Mars–mai | 23,7 °C | 180 mm |
| Juni–august | 33,5 °C | 200 mm |
| September–november | 23,4 °C | 86 mm |
Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.
Klokkeslett i Mardan. Klokken 12.00 i Norge tilsvarer 16.00 i Mardan den 15. januar 2027 og 15.00 den 15. juli. Begge eksemplene bruker lokal tid.
Hvor stort er byområdet rundt Mardan?
FN anslår 1 330 031 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 212 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 6 300 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 18 kilometer øst–vest og 24 kilometer nord–sør.
I 1975 var anslaget for Mardan om lag 185 000. Tallet for 2025 er omtrent 7,2 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
