Les et tårnhus fra gaten
Nederst har mange hus kraftige vegger og små åpninger. Høyere oppe blir vinduene større, og øverste etasje kunne gi et lyst rom med utsyn over nabotakene. Det som ser ut som ett dekorert tårn på avstand, er altså også et hjem med ulike funksjoner fordelt oppover.
Porten og markedskvartalene
Bab al-Yaman er blant de mest kjente inngangene til gamlebyen. Handelsgater, moskeer og boliger ligger tett innenfor, mens den moderne byen fortsetter langt utenfor den historiske avgrensningen. Hvis du leter etter et bestemt bygg på et eldre fotografi, er det derfor mer presist å søke på porten eller kvartalet enn på hele Sana. Se UDs reiseinformasjon for Jemen.
Sangen som følger ettermiddagen
Hvordan låter det inne i et av Sanaas høye hus? Én mulig inngang finnes i al-ghina al-san'ani, sangtradisjonen med navn etter byen. Den hører blant annet til bryllupskvelder og ettermiddagssamvær med venner. En solosanger kan få følge av den jemenittiske lutten qanbus og et kobberfat, sahn nuhasi. Fatet balanseres på tomlene, og de andre fingrene gir lette anslag. Når man kjenner instrumentet, er det lettere å skille klingingen fra strengelyden på et opptak.
Teksten kan være på klassisk arabisk eller jemenittisk dialekt. Mye av kunsten ligger i hvordan sangeren utsmykker en kjent melodi og får fram ordspill eller en bestemt stemning. Et opptak fra et annet sted i Jemen kan godt høre til denne tradisjonen. Bynavnet forteller om musikkens tilknytning og historie, mens sangene har sirkulert langt utenfor hovedstaden.
Se tårnhusene i øyehøyde
I silhuetten virker husene nesten som en sammenhengende vegg av jord, vinduer og lyse mønstre. Et nærbilde av én fasade viser at vinduene og dekoren ofte grupperer seg etasje for etasje. Byens høyde skyldes mange nokså smale bolighus over flere plan. Den som bare ser hustakene ovenfra, går glipp av den tette forbindelsen mellom et familieliv høyt over bakken og gaten under. På UNESCOs kulturarvsider kan du se den eldre bebyggelsen og høre sanguttrykket hver for seg. Sett sammen gir de et sjeldent blikk på hvordan plass, lyd og sosialt liv kan henge sammen i en høylandsby.
Glass, gips og et vindu for dagslyset
Når sola kommer over fjellene rundt Sana, treffer den en by som ligger omtrent 2 200 meter over havet. På avstand ser de hvite båndene over vinduene ut som krittstreker på brun tegl. Inne i rommet får det samme vinduet en annen virkning. Over den delen som kan stenges for innsyn, ligger gjerne et eget overlys. Små biter av glass er felt inn i en gjennombrutt gipsramme. Farget lys kan dermed falle inn i rommet selv når den nedre åpningen er lukket.
Det finnes også overlys av alabast. En tynn skive av steinen slipper gjennom et mykt lys og skjuler samtidig detaljene utenfor. På et gammelt svart-hvitt-fotografi kan det være vanskelig å avgjøre hvilket materiale man ser. Kikk etter om åpningen er delt opp i mange små felt, og om skyggen langs rammen viser at utsmykningen har dybde. De hvite omrissene på resten av fasaden rammer inn etasjene og samler ulike vinduer til ett mønster.
Bak dette mønsteret ligger en type familiebolig der høyden betyr mye for dagliglivet. En steinbygd underetasje bar de lettere veggene av tegl og jord over seg. Trappen bandt sammen oppbevaring, mindre private rom og større rom for samvær. En diwan kunne brukes til familieselskaper. Høyest oppe lå ofte en mafraj, et lyst rom for ettermiddagens gjester. En person på vei opp trappen beveget seg dermed ikke bare fra mørkt til lyst, men også mellom soner med ganske forskjellige regler for hvem som ble tatt imot.
Byens alder kan lure selv en oppmerksom leser. Sana har hatt bebyggelse i over to tusen år, mens mange av husene som har gitt byen dens kjente silhuett, er vesentlig yngre. Familiehus er blitt ombygd, reparert og avløst av nye hus på de samme tomtene. Det som har sammenheng langt bakover i tid, er blant annet måten gatene, hagene, moskeene og hjemmene er ordnet på. Ett vakkert vindu kan ha en mye kortere historie enn kvartalet det sitter i.
Hva vokser mellom tårnhusene?
I et gatebilde fra gamlebyen er det lett å tro at hvert ledige stykke grunn er bebygd. Et fotografi fra et høyt tak viser noe annet. Mellom de tette husrekkene dukker det opp grønne flater. Noen er hager med trær, andre er nyttehager hvor dyrkerne har høstet grønnsaker og frukt. UNESCO regner også disse åpentliggende arealene som en del av gamlebyens egenart. De gir lys til nabohusene og plass til dyrking midt i et av de tetteste bymiljøene på Den arabiske halvøy.
Mange av kjøkkenhagene, kjent som maqashim, har en forbindelse til den nærmeste moskeen. Før bønn vasker de troende seg. I Sana ble brukt vaskevann ført videre til dyrkingsjord. En undersøkelse fra byens universitet beskriver ordningen flere hundre år tilbake i tid. En byboer som kjente nabolaget godt, kunne følge vannets vei fra brønn og vaskeplass til et stykke jord som senere leverte friske vekster. På et vanlig gateutsnitt er nesten hele denne forbindelsen usynlig.
For den som ser etter hagene på et flyfoto, er det verdt å sammenligne flere nabokvartaler. En stor grønn flate behøver ikke være en offentlig park. Noe av jorden er knyttet til dyrkere og religiøse stiftelser, og adgangen kan være en annen enn til torget eller markedet. Det er også en forskjell mellom en opparbeidet hage og et tomrom etter et skadet hus. Historiske kart og eldre opptak gjør det lettere å se om åpningen har hatt en plass i nabolaget gjennom flere generasjoner.
Hvor mange slike hager skjuler det seg egentlig i byen? Universitetsforskerne kartfestet 45 da de arbeidet med de gamle dyrkingsarealene. Sammen med bønder undersøkte de fem nærmere før de valgte Al-Washali til et forsøk med renset gråvann. Et annet spørsmål i prosjektet var hva som hendte med regnet etter at gatene ble lagt om. En ganske liten endring i helningen på et gatedekke kunne sende regnvannet forbi åpningen der det tidligere fant vei inn til bedene. For den som steller en slik hage, kan en detalj i belegningen utenfor muren være like viktig som arbeidet med jorden innenfor.

Koranbladene som kom fram ved en reparasjon
I 1972 støtte arbeidere på et rom med manuskriptfragmenter da de utbedret vestveggen i den store moskeen. Der lå deler av koranhåndskrifter fra islams første århundrer. En mulig forklaring er at utslitte religiøse tekster var blitt satt til side på et beskyttet sted. Oppdagelsen gav forskerne tilgang til et materiale som rommer en annen byhistorie enn den man leser ut av husfasadene. Her møter man skrivere som satt med en klargjort hud, blekk og et bestemt antall linjer å fylle.
Særlig kjent er en gruppe pergamentblader som har vært brukt to ganger. Den første skriften ble vasket bort før en ny korantekst ble skrevet over. Et slikt gjenbrukt manuskript kalles et palimpsest. Ser man raskt på et fotografi i vanlig lys, er det den øverste teksten som tiltrekker seg oppmerksomheten. I forskernes bearbeidede bilder kommer også deler av den eldre skriften fram. De to linjesystemene følger ikke hverandre, og noen av de underste linjene krummer seg der pergamentet kan ha endret form under behandlingen.
Hvert stort blad krevde en del av en dyrehud. Et helt manuskript av dette formatet la derfor beslag på et betydelig antall skinn. Å bruke et godt skriveunderlag på nytt var en håndgripelig besparelse. Den beslutningen gav bladene et nytt liv og bevarte samtidig svake rester av noen av de tidligste tekstene. Bildene fra manuskriptforskerne i Hamburg lar leseren studere ett lite utsnitt ved siden av en grafisk gjengivelse av hva de kan tyde. Her er det verdt å zoome langt inn på en eneste linje.
Når regnet går gjennom et hustak
Gamle Sana ligger i en høylandsdal der kortvarig, kraftig regn kan gjøre stor skade. Vannet kan finne veien langs en sprekk i takbelegget, fukte en himling og trenge videre ned i veggen. I et høyt hus kan det gå lang tid fra lekkasjen begynner til skaden synes fra gaten. Når mange hus står tett, kan et skadet nabobygg også endre hvordan regnvannet finner vei langs fasader og ned i smale passasjer.
Etter flommene arbeidet jemenittiske håndverkere med både fundamenter, søyler, vegger og tak. UNESCOs dokumentasjon fra 2020 og 2021 viser hvorfor en reparasjon kan begynne et helt annet sted enn der skaden synes tydeligst. En vegg som er kommet ut av stilling, må først ha sikker støtte. Et ferdig reparert rom trenger siden tett tak for å tåle en ny regnperiode. Pussen er til slutt en del av beskyttelsen, også der den fremstår som ren dekor.
De gamle husene har overlevd gjennom lange perioder med vedlikehold. En familie trenger derfor mer enn en engangsreparasjon av en særlig vakker fasade. Det har betydning om lokale håndverkere har arbeid og kan lære bort teknikkene, om materialene kan skaffes, og om man kommer til for å reparere små lekkasjer før skadene får utvikle seg. I Sana betyr vern av et tårnhus også vern av kunnskapen som gjør det mulig å bo i mange etasjer av tegl og jord gjennom en ny regntid.
Gamlebyen på kartet over dagens hovedstad
Sett Bab al-Yaman nederst på et kart med nord opp. Følger du gaten innenfor porten, ligger handelskvartalene og den store moskeen i den eldre byen. Lenger vest tok byen en annen retning da osmansk styre fra 1500-tallet bidro til utvidelser utenfor den gamle kjernen. Bymuren som rammer inn mange fotografier av Sana, gir derfor et bedre bilde av en historisk bydel enn av hele hovedstaden. Den moderne bebyggelsen fyller en langt større del av dalbunnen.
Avstandene i byområdet rundt Al-Mahdi Mosque
Maydān at Taḩrīr ligger omtrent 350 meter vest for Al-Mahdi Mosque i luftlinje. Jabal ‘Arḑ Qādim ligger 4,3 kilometer fra det samme utgangspunktet, mot nordvest.
Al-Mahdi Mosque (moské). I arkitekturen finner du trekk fra islamsk arkitektur.
Verdensarv ved Sana
Old City of Sana'a ble skrevet inn på verdensarvlisten i 1986.
Regntidene i Sanas høylandsdal
Måleserier fra området som omfatter byen, viser gjerne mellom 130 og 350 millimeter nedbør i året, med betydelig variasjon. Om våren kommer en regnperiode fra mars til mai. En annen følger gjerne i juli og august. To stasjoner på hver sin side av et høydedrag kan få svært forskjellige mengder fra den samme bygen. For husene i den tette dalbunnen betyr det også mye hvor raskt regnet faller, og hvor vannet fra fjellsidene får avløp.
Hvor stort er byområdet rundt Sana?
FN anslår 4 018 856 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 237 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 17 000 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Den lengste utstrekningen går nord–sør, omtrent 27 kilometer. Fra ytterkant til ytterkant i øst–vestlig retning er det omtrent 16 kilometer.
I 1975 var anslaget for Sana om lag 124 000. Tallet for 2025 er omtrent 32,3 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
