Et bykart med flere språk
UNESCO har løftet fram Sulaymaniyahs rolle som litteraturby. Bøker og tidsskrifter på sorani gir en inngang til byens moderne historie som arkeologiske samlinger alene ikke gir. Se etter forfatter og språk når du velger mellom oversettelser.
Hvilket museum?
Slemani Museum og minnestedet Amna Suraka dekker forskjellige deler av historien. Det første er knyttet til arkeologi, det andre til undertrykkelse i nyere tid. Eldre omtaler av samlinger kan brukes som bakgrunn, mens opplysninger om adgang må bekreftes særskilt.
Les UDs reiseinformasjon for Irak.
Hva et litteraturarkiv kan redde
I Sulaymaniyahs egen rapport til UNESCO dukker Zheen-arkivet opp sammen med forlag, en forfatterforening, bokmessen og Galawezh-festivalen. De gjør forskjellige ting for det samme språkmiljøet. En festival kan gi en ny dikter et publikum. Et forlag sender teksten videre til leserne. Et arkiv gjør det mulig å finne igjen en eldre avis eller en forfatters arbeid etter at opplaget for lengst er utsolgt. Til sammen forklarer de hvorfor «litteraturby» her handler om mer enn at noen berømte forfattere har bodd på stedet.
Sorani er en sentralkurdisk språkvariant med en sterk skrifttradisjon i byen. Den som leter etter en bestemt bok fra Norge, kan støte på både ulik transkripsjon av forfatternavnet og ulike gjengivelser av bynavnet. En tittelside med originalskrift, utgiver og årstall er da mer verdt enn en enslig navnelikhet i et søk. Forskjellige utgaver kan også ha ulikt forord eller være redigert av forskjellige personer.
Alt som ikke får plass i et museum
En bok med minner fra undertrykkelsen kan være en annen inngang til historien bak Amna Suraka enn en arkeologisk gjenstand på Slemani Museum. Leses de sammen, forteller bøkene og samlingene først og fremst om ulike tidsspenn. En leirtavle kan dokumentere et område før de moderne språkgrensene. En dagbok kan la deg følge én familie gjennom hendelser innenfor et enkelt menneskeliv. For en som leser om hjemlandet til kurdiske venner i Norge, kan nettopp den siste målestokken være den beste begynnelsen.
Kongens tale på to språk
Paikuli-samlingen ved Slemani Museum handler om en bestemt episode i historien til det sasanidiske riket. Kong Narseh lot reise et monument i det som i dag er irakisk Kurdistan. En omfattende innskrift formidlet kongens egen framstilling av veien til tronen. Den sto på to språk, mellompersisk og parthisk. Dermed kunne senere forskere sammenholde to forskjellige gjengivelser av samme herskers budskap. Det gjør en gruppe tilsynelatende lite iøynefallende steinblokker viktig for både språkforskere og historikere. Men de to versjonene er i utgangspunktet bestilt av samme person. De utgjør ikke to uavhengige vitner til hva som skjedde da Narseh fikk makten.
Blokkene sto opprinnelig i et monument ved Paikuli, mens museumsutstillingen ligger i Sulaymaniyah. Denne forskjellen er verdt å beholde når man leter etter det riktige stedet i en bildesamling. Et foto av arkeologer ved en ruin viser arbeidsstedet ute i landskapet. En vegg med blokker som er ordnet etter språk eller rekonstruert plassering, kan være fra galleriet i byen. I en nettutstilling får man anledning til å studere deler på nært hold som en person ved det opprinnelige monumentet kanskje bare kunne se fra bakken. Også høyden og avstanden mellom teksten og publikum hørte til den opprinnelige måten kongen lot sin historie fortelle på.
En byste med utskåret bakside
Arkeologene ved Paikuli har dokumentert flere framstillinger av Narseh. Én av bystene skiller seg fra de andre ved at den er omhyggelig utformet hele veien rundt. Også hår og bånd fra kongens diadem er skåret på baksiden. Det er en detalj som lett forsvinner når et verk fotograferes rett forfra. For den som skal forstå håndverket, er nettopp forskjellen avgjørende. En figur som skal stå inntil en vegg, kan nøye seg med mindre bearbeiding bak. Når kunstneren har brukt tid på alt som befinner seg utenfor den mest opplagte synsvinkelen, må forskerne vurdere hvordan figuren kan ha vært ment å sees.
Arbeidet med samlingen ble utført av ansatte i Sulaymaniyah sammen med forskere fra universitetet La Sapienza i Roma. Et tidligere gårdsrom i museet ble tatt i bruk for et galleri viet monumentet, åpnet i 2019. Det betyr at utstillingen også er en historie om et moderne museum som endrer bruk av egne rom når nytt materiale skal formidles. En samling store og tunge steiner med skrift på flere sider stiller andre krav til lys, plass og leseretning enn små leirtavler i en glassmonter. Et bilde av hele utstillingen kan derfor være mer opplysende enn enda et detaljbilde av et kongeansikt.
Da sederskogen fikk lyden tilbake
En helt annen gjenstand i Sulaymaniyah gjorde det mulig å lese mer av Gilgamesj-eposet. I 2011 identifiserte Farouk Al-Rawi en leirtavle med en del av den femte tavlen i den standardbabylonske versjonen av fortellingen. Her møter Gilgamesj og Enkidu skogens vokter Humbaba. Mye av handlingen var allerede kjent gjennom andre avskrifter. Det som gjorde dette eksemplaret verdifullt, var blant annet at deler av beskrivelsen av sederskogen kom tydeligere fram. Skogen er et miljø med fugler og dyr som lar høre fra seg, og får dermed en egen plass i leserens opplevelse før heltene griper inn.
Uttrykket «den femte tavlen» kan være litt forvirrende. Det finnes ingen forutsetning om at man bare én gang skrev fortellingen på et sett av nummererte leirstykker. Tekster ble kopiert, og et parti kan være bevart i flere eksemplarer fra forskjellige steder eller tider. Når en tavle er skadet langs én kant, kan et annet eksemplar ha leselige tegn på akkurat det stedet. Derfor kan et tilsynelatende lite funn endre en moderne oversettelse uten at noen tidligere har oversett en hel fortelling. Den som har lest Gilgamesj på norsk, kan undersøke når oversettelsen ble utgitt og om oversetteren omtaler nyere funn i forord eller noter.
Hva er egentlig en litteraturby?
Sulaymaniyah kalles ofte Slemani i byens egne litterære sammenhenger. Poesien til Nali, Salim og Kurdi har en særstilling i utviklingen av en skrevet litteratur på sorani. De tilhørte et miljø der det også ble skrevet og lest andre språk. Å velge kurdisk som diktspråk påvirket derfor hvem som kunne kjenne igjen ordvalg, klang og uttrykk fra sitt eget liv. En oversettelse kan gjengi handlingen eller bildet i en linje ganske godt og likevel miste noe av grunnen til at et bestemt ord fikk plass akkurat der. Den som har kurdisktalende familie eller venner, kan få mye ut av å høre bare noen få linjer lest høyt sammen med en norsk gjengivelse.
Trykkekunsten skapte etter hvert et annet forhold mellom ordene og byen. En lokal litteraturhistorisk antologi knytter et tidlig trykkeri og avisen Peshkawtin til 1919. Før en tekst ble trykt, kunne den sirkulere i manuskript, bli lest opp eller huskes av dem som hadde hørt den. En avis kunne bringe det samme bidraget til mange lesere omtrent samtidig, og eksemplarer kunne bindes inn eller tas vare på hjemme. Det forklarer hvorfor arkivarbeid i Slemani er en del av litteraturhistorien. Uten noen som samlet inn gamle aviser og oppga korrekt dato, ville viktige deler av byens offentlige samtale ha vært langt vanskeligere å følge.
Tre måter å identifisere en tekst på
Narsehs innskrift, Gilgamesj-tavlen og en lokal avis kan alle kalles skriftlige kilder. De stiller likevel ganske forskjellige krav til den som vil finne tilbake til dem. For kongens tekst trenger man blant annet å vite hvilket språk og hvilken steinblokk en gjengivelse gjelder. For eposet er det nyttig å kjenne både hvilken del av fortellingen det dreier seg om og hvilket eksemplar av tavlen forskeren har lest. For en avis betyr tittel, årgang, dato og sidetall mye mer enn et generelt stedsnavn. Med disse små opplysningene kommer man lenger i en samling enn med en antakelse om at alt fra Sulaymaniyah handler om samme språk eller tidsperiode.
Amna Suraka hører til en nyere og vanskelig del av byens historie. Her gir et annet menneskes egne minner en type innsikt som en kongelig innskrift eller en arkeologisk gjenstand aldri kan erstatte. Det er verdt å spørre familie eller bekjente hva de selv ønsker å fortelle før man ber om personlige erfaringer fra undertrykkelsen. Noen vil heller anbefale en bok eller vise et offentlig minnesmerke. Slik kan man lære mye om byen uten å gjøre en samtalepartner til talsperson for alle som har bodd der.
En kveld med Slemani hjemmefra
Norske myndigheter fraråder alle reiser til Irak. Fra Norge går det likevel an å lese om Paikuli-samlingen, finne forskernes tegninger av tegnene på Gilgamesj-tavlen og utforske tospråklige utgivelser fra litteraturmiljøet. Begynn med det uttrykket som står nærmest deg. Er du glad i fortellinger, er lydene i sederskogen en fin inngang. Er du opptatt av form, studer de utskårne båndene bak den sasanidiske kongens hode. Har du en bok med håndskrevne navn på forsatsbladet, kan stavemåten Slemani gi andre treff enn Sulaymaniyah når du søker etter forlaget. Det er nettopp gjennom slike konkrete detaljer en by langt borte kan bli mer forståelig.
Hvis du vil følge en lesning mer i detalj, legg et fotografi av en innskrift ved siden av forskerens strekfigur. Et fotografi registrerer skygger, avskallinger og fargeforskjeller samtidig. En forskertegning fremhever de linjene som tolkes som skrift. På Paikuli-blokkene betyr det at et brudd i steinen og et tilsiktet tegn kan være like iøynefallende på fotografiet, men behandles forskjellig på tegningen. Når en forsker senere endrer lesningen, kan grunnen være et nytt fragment som passer til en kjent kant, eller at lyset på en overflate gjorde det mulig å skille to streker. Det er en måte å følge forskningen på som ikke krever at man lærer et helt nytt språk først. For familier med barn kan det være en fin oppgave å finne igjen den samme detaljen i begge bildene før en voksen forklarer hva teksten handler om.
Avstandene i byområdet rundt Amna Suraka
Ibrahim Pasha Baban ligger omtrent 1,4 kilometer øst for Amna Suraka i luftlinje. Tall Saywān ligger 2,9 kilometer fra det samme utgangspunktet, mot sørøst.
På kartet finner du Amna Suraka (museum), Ibrahim Pasha Baban (moské) og Tall Saywān (høyde).
Når er det varmest ved Sulaymaniyah?
Juli er varmest i klimagrunnlaget for Sulaymaniyah, med 31,0 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I januar er tilsvarende tall 3,2 °C. I mars faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 49 millimeter i måneden. August ligger i den andre enden med rundt 1 millimeter.
| Periode | Middeltemperatur | Nedbør i perioden |
|---|---|---|
| Desember–februar | 4,3 °C | 128 mm |
| Mars–mai | 14,8 °C | 115 mm |
| Juni–august | 29,7 °C | 7 mm |
| September–november | 18,3 °C | 69 mm |
Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.
Hvor stort er byområdet rundt Sulaymaniyah?
FN anslår 907 815 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 116 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 7 800 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Bebyggelsen har større utstrekning øst–vest, rundt 18 kilometer, enn nord–sør, rundt 11 kilometer.
I 1975 var anslaget for Sulaymaniyah om lag 250 000. Tallet for 2025 er omtrent 3,6 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
