Fra høyhastighetsbanen til en tidlig suppe
Tainan ligger på den sørvestlige siden av Taiwan. Kommer du på høyhastighetsbanen fra Taipei, ender togreisen et stykke utenfor den eldre byen. Fra stasjonen kan du følge gangforbindelsen til Shalun og bytte til lokaltoget inn til Tainan Station. Det er denne siste stasjonen som er et greit utgangspunkt for en vandring vestover til de gamle kvartalene. Skal du tilbake med et bestemt tog samme kveld, husk at samme lokale etappe venter på hjemveien.
Mange av byens spisesteder har kunder lenge før butikkene åpner. Smak gjerne på Tainans oksekjøttsuppe. Tynne kjøttskiver får varm kraft over seg, og avstanden fra tilberedning til servering er kort. Ved lunsj eller som en mindre rett mellom to besøk kan du i stedet prøve danzai-nudler. I Tainan passer måltidene godt til en ferie med flere korte turer ut fra hotellet. Du må ikke søke fram et stort kveldsmarked for å finne lokalt kjøkken. Gatene nær et tempel har ofte små steder der den samme retten lages om og om igjen.
Ved Chihkan ligger flere århundrer oppå hverandre
Begynn ved Chihkan Tower i den vestlige delen av sentrum. Her anla nederlenderne Fort Provintia på 1600-tallet. Det er lett å komme med forventning om en europeisk festning siden mange reiseskildringer bruker det gamle navnet. På stedet møter man i stedet bygg som bærer spor av flere herskere, utbedringer og nye bruksområder. Paviljongene, de buede takene og de religiøse rommene du forbinder med Chihkan i dag, kom til etter den første nederlandske befestningen.
Ta runden langs ytterkantene før du ser nærmere på de enkelte byggene. Wenchang-paviljongen er knyttet til lærdom, mens Haishen-tempelet har forbindelse til havets guddom. I kvartalene rundt ligger også det store Mazu-tempelet viet sjøfarernes beskytter og Wumiao, et tempel viet general Guan. Velg ett av dem etter besøket på Chihkan. Da får du se et religiøst rom der folk kommer og går i sine egne ærender etter å ha undersøkt de historiske rommene i anlegget. Særlig ved pågående bønn er det verdt å bli stående ved siden av siktlinjen mot alteret.
En skole og en heis fra to ulike tider
En annen del av bykjernen kan utforskes rundt konfuciustempelet. Det ble grunnlagt i 1665 og regnes som Taiwans eldste tempel viet Konfucius. Her var det sammenheng mellom respekt for læremesteren og utdanning av nye generasjoner. Gå først fra porten inn i gårdsrommet. Mens Chihkan er et sted å nøste opp flere lag med festning og tempel, gir denne plassen mulighet til å se et mer samlet arkitektonisk uttrykk. Se hvor omhyggelig dørene og gangretningene leder fram mot hovedhallen.
I gangavstand ligger Hayashi Department Store, det store varemagasinet som åpnet i 1932 mens Taiwan var under japansk styre. Bygningen gikk gjennom en lang periode med annen bruk og forfall før den ble restaurert og tatt i bruk som varehus igjen. Her er det en liten fornøyelse å gå opp en etasje av gangen. Hver ny etasje gjorde en gang den moderne handelsbyen større uten at gata måtte forlenges. Fra utsiden kan bygget virke beskjedent i dagens målestokk. Sett ved siden av lave handelshus er det lett å forstå hvorfor etasjetallet i seg selv ble noe å snakke om.
Vestover til Fort Zeelandia
Sett av en egen formiddag eller ettermiddag til Anping. Bybuss eller drosje gir en mer praktisk begynnelse enn å gå hele veien ut fra Chihkan gjennom moderne kvartaler. Bruk Anping Old Fort eller Fort Zeelandia som mål. Dette var et annet anlegg enn Fort Provintia. Her holdt nederlenderne havneinnløpet under oppsyn. Fortet sto ferdig i 1634, og i 1662 overtok Zheng Chenggong, også kalt Koxinga, etter en lang beleiring. Land, vann og havneløp har endret seg mye siden den gang.
Det hvite utkikkstårnet som peker seg ut på mange bilder, viser hvordan stedet er blitt presentert for besøkende i nyere tid. Vil du se rester av den nederlandske festningen, let etter den gamle teglveggen på sørsiden utenfor hovedporten. De slitte steinene og trerøttene rundt dem gir et ganske annet inntrykk enn utsikten fra et nyrestaurert tårn. Ta samme vei tilbake gjennom noen av de gamle gatene. Da blir avstanden fra festningsanlegget til butikkene og boligene som vokste opp omkring havna, lett å forstå.
Lageret som fikk et tak av blader
Like i nærheten ligger det gamle handelshuset til Tait & Co. Bakenfor står Anping Tree House. Dette var et lager som blant annet ble brukt i salthandelen. Etter at bygget gikk ut av vanlig bruk, fant banyantrærne feste og sendte røtter ned langs veggene og gjennom åpningene. På ett sted ser det ut som murverket bærer treet. Går du et par skritt, ser det i stedet ut som røttene holder murverket oppe. Bruk gangveiene inne i anlegget slik at du får se forholdet mellom stamme, mur og takhøyde på flere nivåer.
Avslutt gjerne i Anping med en sjømatrett før du drar tilbake til sentrum. Nå har du fulgt to forskjellige former for handel i samme by. På den ene siden fort og lager ved et innløp som har skiftet form. På den andre et varehus der kundene kunne handle i høyden midt i sentrum. Har du bare én dag, legg inn Chihkan og én adresse i Anping og la konfuciustempelet eller varemagasinet vente. Utsikten over en virkelig gammel mur er best når du har tid til først å finne den.
Da byen fikk et tinghus og en administrasjonsbygning
I Tainan er det mulig å gå fra en gårdsplass der kunnskap ble gitt videre etter konfucianske idealer, til en bygning der embetsmenn satte sine stempler på sakene under japansk kolonistyre. Den tidligere prefekturadministrasjonen, ferdigstilt i 1916, huser i dag National Museum of Taiwan Literature. Bli et øyeblikk på fortauet før du går inn. Her skulle en inngang bære bud om autoritet allerede før noen var i nærheten av et kontor. De kraftige søylene, midtpartiet og det bratte mansardtaket ville ha vært lettere å forbinde med en stor europeisk by enn med byggene omkring et taiwansk tempel. Arkitekten, Moriyama Matsunosuke, var japansk. Han var blant dem som tok slike uttrykk inn i oppføringen av offentlige bygg på Taiwan.
Bygningen ble skadd under alliert bombing under andre verdenskrig og fikk oppgaver som rådhus etter krigen. At den nå er tatt i bruk til litteratur, kan virke som et underlig sprang. Likevel er det nettopp her det går an å tenke over forskjellen mellom det språket som har vært brukt ved en offentlig skranke, og språkene som er blitt snakket, sunget og skrevet andre steder på øya. Det er en god inngang for den som tror at en må lese kinesiske skrifttegn flytende for å ha utbytte av museet. Se først etter hvem som står bak et manuskript eller en trykksak, hvem det var beregnet på, og når det ble til. En liten opplysning om utgivelsessted eller forfatter kan forandre hele lesningen av en gjenstand.
Nær nok til å ta med på samme vandring ligger Judicial Museum, i den gamle distriktsdomstolen fra 1912. Der litteraturmuseet gir en anledning til å se på skrift som uttrykk, gir rettsmuseet et innblikk i hva skrift betydde for et rettsapparat. Arkivet og rommet for sikker oppbevaring hørte med på linje med rettssalen og arresten. Tenk på hvilke mennesker som kunne gå gjennom hovedinngangen av egen vilje, og hvem som måtte følge en helt annen vei. En så enkel forskjell i bevegelsesfrihet forklarer mer om et rettsbygg enn en lang liste over tidligere embetsmenn.
Se også på gulvet. De geometriske flisene leder øyet gjennom rommet, mens kuppelen trekker det opp mot dagslyset. Selve huset er en grunn til å besøke rettsmuseet også for dem som vanligvis hopper over bygninger knyttet til forvaltning. Har du med noen som gjerne vil se varemagasinet Hayashi, kan dere velge hvert sitt av disse to offentlige byggene og møtes ved varehuset senere. Dere vil fortsatt ha gått i den samme epoken av Tainan, og veien tilbake til tempelgatene blir overkommelig uten ny transport.
Fisk til frokost i Anping
Den som allerede har smakt oksekjøttsuppen i sentrum, kan la et annet kjøkken bestemme starten på dagen i Anping. Her finner du risgrøt med melkefisk, som gjerne står som milkfish på engelske menyer. Ordet grøt kan gi feil forventning for en nordmann. Dette er et salt måltid med kraft og fisk, og med så mye væske at det er praktisk å spise med skje. Fisken serveres også med skinn og bukstykke som egen rett. Den som synes en stor skål er vel mye tidlig på morgenen, kan dele en fiskerett og bestille ris ved siden av. Velg gjerne det alternativet dersom dere også vil smake andre ting i gatene ved den gamle havna.
Et fiskemåltid gir en konkret inngang til landskapet utenfor husrekkene. Anping kjenner de fleste reisende som fortet der nederlendere og Zheng Chenggong kjempet om kontrollen. For folk som faktisk lever her, har tilgangen til vann, fisk og handelsveier vært minst like viktig som hvem som satt i festningen et bestemt år. Følg derfor også den vanlige gaten tilbake fra fortet. En diskeplass for tilberedning av fisk og et gammelt handelshus er to helt forskjellige størrelser i en reiseguide, men begge henter forklaringen på hvorfor de ligger akkurat her fra det samme kystlandskapet.
Under mangrovene ved Sicao
Et vanlig bykart kan gi inntrykk av at hele kysten vest for Tainan er en sammenhengende strand. Ta fram et kart som viser vannløpene, så ser du hvor ofte en kort avstand i luftlinje må tilbakelegges langs en omvei over en bro.
Sicao-delen av Taijiang nasjonalpark ligger så langt fra tempelgårdene i gamlebyen at det lønner seg å sette av en egen halvdag. Den såkalte grønne tunnelen er en vannkanal bak Dazhong-tempelet. Her vokser mangrovene inn over vannet fra hver side. Avstanden mellom deg og løvverket blir dermed ganske annerledes enn på en tur ut i et åpent elveutløp. Vil du ha akkurat denne opplevelsen, skal du etterspørre Sicao Green Tunnel ved tempelet. Navnet Taijiang alene viser til et mye større verneområde med flere besøkssteder.
Det er mulig å se en forbindelse mellom denne kanalen og trærne ved Anping Tree House, selv om det er forskjellige trær og forskjellige voksesteder. I det gamle lageret er det først og fremst møtet mellom et hus som ble stående og røtter som fortsatte å vokse, man legger merke til. Langs Sicao er vannet og breddene selve rommet. Sett fra båten nærmer løvverket seg tilsynelatende fra alle retninger. Legg gjerne bort kameraet litt og se ned der greinene møter sine egne speilbilder, eller inn mot kanten der trærne står. Den virkelige avstanden over kanalen kan være overraskende vanskelig å anslå fra et bilde.
Legger du begge stedene på samme dag, er det viktigere å undersøke tidspunkt og avreisested for en eventuell båttur enn å planlegge nøyaktig hvilket bord du skal finne til lunsj. En gåtur i de gamle gatene tåler at du kommer litt senere. En avgang på vannet kan være den siste som passer før du skal tilbake til byen. Ved regn eller dårlig sikt gir kombinasjonen av litteraturmuseet og rettsmuseet i sentrum en helt annen dag i Tainan, men en dag med like mye lokal sammenheng.
