Storbyguiden.net

Taiz – gamlebyen under Sabir-fjellet

I Taiz er høydeforskjellene en del av byhistorien. Ved foten av Sabir-fjellet ligger en by som vokste i betydning under rasulidene. Over de eldre gatene ruver Al-Qahira-citadellet. Det ligger på en høyde for seg, selv om beskrivelser gjerne samler det og moskeene under ett bynavn. UD fraråder alle reiser til Jemen.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 1 586 739 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Ta'izz» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Al-Ashrafiya-moskeen i Taiz.
Al-Ashrafiya-moskeen i Taiz (2008) Foto: Ljuba brank · CC BY-SA 3.0 · Tilpasset

En moské med skole og gravminner

Al-Ashrafiyya viser hvordan bønn, lærdom og minnet om herskere kunne høre sammen i ett anlegg. I bilder av gamle Taiz er minaretene et holdepunkt, mens dekoren inne i bygningen viser en annen side av arbeidet til lokale håndverkere. Kartet over de historiske landemerkene hjelper med å skille moskeen fra andre bygg med kupler.

Gamle fotografier og nåtid

Kulturminnene i Taiz har vært utsatt for omfattende skader. Bilder fra restaureringsprosjekter må tidfestes før de kan si noe om anleggets tilstand. UNESCOs tentative oppføring omtaler flere av byens landemerker samlet. Den er en kilde til deres historie og plassering. Se UDs reiseinformasjon for Jemen.

En skoleby under Rasulidene

I middelalderen hadde Taiz en betydning langt ut over dalen ved Sabir-fjellet. Under blant andre rasulidene var byen et makt- og lærdomssentrum. Skolene Al-Ashrafiya og Al-Mu'tabiyya er med i Jemens dokumentasjon av gamlebyen. Kuplene og hvelvene forteller om byggeskikk, men betegnelsen skole minner også om menneskene som hørte til der. Studenter kom for å leve og lære, og lærde arbeidet med tekster som kunne sirkulere videre. Taiz' forbindelser til andre deler av regionen sprang like mye ut av disse miljøene som av varer som skiftet eier på markedet.

I et oversiktsbilde blir det raskt festningen Al-Qahira som får all oppmerksomheten. Den ligger høyt, og terrenget plasserer den nærmest automatisk i sentrum av et fotografi. De gamle skolene og bønnestedene har en annen skala. For å forstå hvordan de inngår i byen, er en tegning av kvartalene ofte bedre enn en utsikt tatt på stor avstand.

Porten og det som lå innenfor

Bab Musa og Al-Bab al-Kabir er portnavn i dokumentasjonen av eldre Taiz. Al-Shanini er et marked. Navnene peker mot en hverdag der folk kom inn med varer, stanset for å handle og fortsatt hadde ærender i helt andre deler av byen. Dersom du leser en families historie fra Taiz, kan et slikt gammelt gatenavn være en mer presis ledetråd enn et nyere oversiktskart. Kulturminnebeskrivelsen er sendt inn av Jemen til den foreløpige verdensarvlisten. Den er verdifull for stedsnavn og historie, også når det er vanskelig å fastslå dagens tilstand for hvert enkelt bygg.

Fyrsten som bygde sitt eget astronomiske instrument

Én gjenstand gjør det mulig å komme uvanlig tett på kunnskapsmiljøet som vokste fram i middelalderens Taiz. I Metropolitan Museum i New York finnes et astrolabium av messing, datert 1291 og signert Umar ibn Yusuf. Han var prins da han laget det og ble senere sultan. Etter sin død i 1296 ble han gravlagt ved Ashrafiyya-skolen han hadde grunnlagt i Taiz. Instrumentet, et bevart manuskript i Kairo og graven i Jemen knytter dermed tre forskjellige steder til historien om det samme mennesket.

Et astrolabium er en modell av himmelen i flatt format. Legger man det gjennombrutte, bevegelige stjernekartet over en skive for riktig breddegrad, kan man stille inn hvordan himmelen står i forhold til horisonten. En skive som er riktig for et sted sør på Den arabiske halvøy, vil gi et uriktig bilde av himmelen over Oslo. Umars instrument har skiver beregnet for breddegrader i Jemen og Hijaz. De knytter en gjenstand som nå kan sees i et amerikansk museum, til konkrete observasjonsforhold i hans egen del av verden.

På nærbildene av astrolabiet ser man flere typer arbeid i samme metallskive. Messingen er både støpt, hamret og gjennombrutt, og enkelte detaljer er innlagt med sølv. De fint graderte skalaene måtte kunne avleses, og den åpne delen måtte la brukeren se strekene på skiven under. Det er lett å overse hvor lite instrumentet egentlig er. Diameteren er bare om lag femten og en halv centimeter. Mange av merkene som kan studeres i stor forstørrelse på skjermen, måtte altså få plass innenfor en håndsbredd eller to.

Det sjeldneste er kanskje at vi også kjenner teksten som ledsager arbeidet. Umar skrev om hvordan slike instrumenter kunne bygges. En bevart versjon av avhandlingen inneholder lærernes erklæringer om at han mestret håndverket, og en beskrivelse av nettopp dette eksemplaret. Dermed kan forskerne sammenligne prinsens forklaring med sporene etter det han faktisk gjorde. Astrolabiet gir også et annet innhold til ordet «lærdomsby». Her dreier det seg om å kunne lage en presis gjenstand med hendene, regne ut skalaene og forklare metoden skriftlig.

Hvordan skole, gårdsplass og bønnesal henger sammen

Et planriss av Al-Ashrafiyya er enklest å lese fra det store rommet i nord. Dette er bønnesalen. Den store kuppelen over midten har fire mindre kupler på hver side. Sett utenfra røper disse ni takfeltene mye om rommet nedenfor. Når blikket flyttes fra takene til sørsiden av anlegget, dukker to minareter opp. De står som et par, men detaljene er ikke helt like. Et nærbilde av den ene er derfor ikke nødvendigvis dekkende for hvordan den andre er bygd.

Sør for bønnesalen ligger en tilnærmet kvadratisk gårdsplass. Rundt den kunne det foregå undervisning og samtaler under overdekkede buerekker. Her fantes det også rom for elever. De fleste norske skolebygg gir et ganske tydelig skille mellom der man går inn for å lære og der man kommer hjem etter skoledagen. For noen av studentene i Taiz hørte begge deler til samme gårdsrom. Legger man så til bønnesalen og gravrommene ved gården, blir den tette forbindelsen mellom undervisning, religion og fyrstemakt tydelig.

To ulike sultaner med tittelen al-Ashraf er knyttet til utbyggingen. Den første virket mot slutten av 1200-tallet, den andre nesten et århundre senere. Det forklarer hvorfor anlegget kan være omtalt med både 1200- og 1300-tallet som datering. Snarere enn å lete etter ett byggeår for alt man ser, er det bedre å spørre hvilken del av gården, salen eller gravrommene en datering gjelder. Flere gravrom kom til i gårdens hjørner, med tydelige forbindelser til byggekunst fra mamelukkenes Kairo.

Stukk og malte flater gjør særlig bønnerommets tak til noe langt mer enn konstruksjonen som holder været ute. Buede flater er krevende å dekorere. Et bånd som skal framstå jevnt rundt en kuppel, må følge en annen omkrets ved basen enn nær toppen. Tar man utgangspunkt i en hel kuppel på bildet før man forstørrer et enkelt felt, ser man hvordan håndverkerne lot innskrifter og mønstre binde feltene sammen på tvers av krumningen.

Et annet holdepunkt er mihraben, nisjen som markerer bønneretningen. I Al-Ashrafiyya gir den seg også til kjenne på utsiden. Fremspringet er dekorert med små, trinnvis utkragende former, og over det reiser en liten overdekket paviljong seg over taklinjen. Dermed er det mulig å kjenne igjen bønneveggen på et fotografi tatt fra gaten. De to lange undervisningsrommene ved den sørlige inngangen ligger i motsatt ende av anlegget. Setter man dem inn på den samme tegningen, ser man hvordan en elev kunne gå fra undervisning til gård og videre til bønn uten å måtte krysse byen.

Al-Qahira-borgen over Taiz.
Al-Qahira-borgen over Taiz (2014) Foto: المصور أنس الحاج · CC BY-SA 2.0 · Tilpasset

Hvem betalte for undervisningen?

Bygningene gir oss planløsningen, mens stiftelsesdokumentene forteller hvem som trengtes for å holde en skole i gang. Der kunne det stå bestemmelser om lønn til lærere og dem som skulle ta seg av anlegget. Underhold for studenter og utdeling av måltider til fattige hørte også med. For en ung som kom til byen uten egen inntekt, kunne mat og husrom ha vel så mye å si for muligheten til å bli værende som lærerens anseelse.

En annen av skolene i gamle Taiz er Al-Mutabiyya. Bak opprettelsen stod Jihat Mutab, en kvinne i den rasulidiske herskerfamilien. Navnet på skolen bærer dermed også et minne om hvem som skaffet den et økonomisk grunnlag. Kvinnelige velgjørere er kjent fra flere skoler i denne perioden. Når man ser en oversikt over Taiz ordnet bare etter de regjerende sultanene, forsvinner en del av forklaringen på hvorfor det kunne drives undervisning samtidig ved så mange institusjoner.

Badet ved moskeen og markedet nedenfor

Al-Mudhaffar-moskeen har navn etter Umar ibn Yusufs far, som lot den oppføre. Ved siden av moskeen lå et offentlig dampbad. Sammen representerer de en annen type naboskap enn skolen og studentrommene i Al-Ashrafiyya. Badet trengte vann, varme og løpende arbeid. Besøkende kunne komme for å vaske seg og treffe andre. For en som skal finne igjen et stedsnavn i en gammel familiehistorie, er «ved badet» og «ved moskeen» dermed to forskjellige opplysninger, selv om de leder til samme lille del av byen.

Al-Shanini er navnet på det historiske markedet. Håndverksprodukter, matvarer og menneskene som kom inn gjennom byportene, bandt markedet til et langt større omland enn det kvartalets størrelse skulle tilsi. På et detaljkart er det verdt å merke seg den store porten i øst, Al-Bab al-Kabir, før man leter etter markedet. På et kart i mindre målestokk vil høydene rundt byen overta bildet. Tilreisende med varer hadde bruk for begge deler av denne geografien, kjennskap til fjellterrenget på vei til byen og til de enkelte gatene når de kom innenfor.

En by der det har tatt timer å hente vann

I Taiz kan et brønnavbrudd endre hele familiens arbeidsdag. I august 2026 dokumenterte UNICEF hvordan kvinner og barn hadde måttet gå for å hente vann eller stå tidlig opp for å rekke køen. Familier som fikk vann med tankbil, måtte betale for transporten. Bak avbruddene lå blant annet ødelagte pumper og oppsamlet slam i brønner. For et hushold spiller det liten rolle at det finnes grunnvann dersom pumpen som skal få det opp, står stille.

Et prosjekt i distriktene Al-Mudhaffar, Al-Qahira og Salah satte ti brønner i stand. Arbeidet omfattet blant annet å fjerne avleiringer slik at vannet igjen kunne strømme til. Historien gjør det tydelig hvorfor et stedsnavn som Al-Mudhaffar betyr forskjellige ting etter sammenhengen. På et kulturminnekart leder det gjerne til en bestemt middelaldermoské. I en rapport om vannforsyningen viser det til et helt administrativt distrikt med familier, ledninger og flere mulige vannuttak.

Avstandene i byområdet rundt Al-Ashrafiya Madrasa

Cairo Castle ligger omtrent 550 meter sørøst for Al-Ashrafiya Madrasa i luftlinje. Jabal al Junāyd ligger 3,1 kilometer fra det samme utgangspunktet, mot nordøst.

Al-Ashrafiya Madrasa (moské). I arkitekturen finner du trekk fra islamsk arkitektur.

Når er det varmest ved Taiz?

Juni er varmest i klimagrunnlaget for Taiz, med 29,9 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I januar er tilsvarende tall 23,1 °C. I august faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 48 millimeter i måneden. Januar ligger i den andre enden med rundt 3 millimeter.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar23,6 °C14 mm
Mars–mai28,1 °C49 mm
Juni–august28,6 °C111 mm
September–november26,9 °C67 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Taiz?

FN anslår 1 586 739 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 84 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 18 900 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Bebyggelsen har større utstrekning øst–vest, rundt 19 kilometer, enn nord–sør, rundt 13 kilometer.

I 1975 var anslaget for Taiz om lag 243 000. Tallet for 2025 er omtrent 6,5 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.