Storbyguiden.net

Tsjeljabinsk og steinen som falt fra himmelen

I 2013 kunne mennesker i og rundt Tsjeljabinsk se lysglimtet fra en meteor. I det regionale historiemuseet kan historien følges videre gjennom et fragment fra meteoritten. Norske UD fraråder alle reiser til Russland.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 794 411 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Chelyabinsk» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Kirke i Tsjeljabinsk.
Kirke i Tsjeljabinsk (2018) Foto: IEPCBM · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Fra meteor til meteoritt

Lyssporet på himmelen og steinen som endte på bakken er to forskjellige deler av hendelsen. Et stort fragment ble hentet fra Tsjebarkul-sjøen og knyttes nå til museumssamlingen i Tsjeljabinsk. Sjøen og byen er egne steder.

Sør-Ural i museet

Museet dekker historie og natur i Sør-Ural i tillegg til hendelsen i 2013. I engelske kataloger kan det hete State Museum of the Southern Urals. Det navnet er mer presist enn et generelt søk på et «meteorittmuseum».

Les UDs reiseinformasjon for Russland.

Tre bilder av det samme øyeblikket

Den 15. februar 2013 gikk et sterkt lys over Tsjeljabinsk-regionen. Det finnes tre ganske forskjellige måter å nærme seg hendelsen på. Et opptak fra bakken viser lyset slik en tilskuer opplevde det, gjennom en frontrute eller over takene. Et satellittbilde gjengitt av NASA viser sporet sett fra stor høyde. Og i regionmuseets samling finnes en del av materialet som faktisk nådde bakken. Begynn med de tre bildene i den rekkefølgen. På det første hjelper bygningene med å plassere kroppen i menneskelig målestokk. På det siste er det hendelsen i atmosfæren du må tenke deg tilbake til fra et stykke stein.

Det europeiske Meteosat-bildet ble tatt med et instrument utviklet for å observere jorda. Nettopp derfor setter det hendelsen i en nyttig sammenheng. Et felt som på et nærbilde nesten fyller himmelen, er en smal stripe på et bilde av et mye større landskap. På bakken kom trykkbølgen etter lysglimtet og kunne knuse vinduer et godt stykke unna. En film der lyden kommer senere enn lyset er derfor særlig opplysende.

Museet og innsjøen på hvert sitt sted

Et større fragment ble hentet opp fra Tsjebarkul-sjøen. En museumsadresse i Tsjeljabinsk sier hvor steinen nå kan dokumenteres, mens innsjøen forklarer hvor den ble funnet. Sett de to stedene på samme kart og legg til retningen til satellittbildet hvis den er oppgitt. Da får navnet «Tsjeljabinsk-meteoritten» en mer presis betydning. Det omfatter et regionalt fenomen med flere observasjonssteder. I naturhistoriske samlinger er slike opplysninger om funnsted og innsamling en like viktig del av gjenstanden som overflaten på steinen selv.

Avstandene i byområdet rundt Glinka Opera and Ballet Theatre

Ploshchad’ Revolyutsii ligger omtrent 1,0 kilometer sør for Glinka Opera and Ballet Theatre i luftlinje.

På kartet finner du Glinka Opera and Ballet Theatre (scenekunst) og Ploshchad’ Revolyutsii (torg eller marked).

Hvorfor har byen en kamel i våpenet?

I en by som vanligvis forbindes med Sør-Ural, snøvintre og tungindustri, kan en gyllen pakkamel virke som en underlig utsmykning. Forklaringen ligger i lasten på dyrets rygg. Da våpenet ble godkjent i 1782, ble valget begrunnet med at kameler brakte varer hit. Tsjeljabinsk lå slik til at karavaner fra sør og øst kunne møte handelsfolk fra andre deler av det russiske riket. Dyret var derfor et ganske konkret bilde av hvordan varer nådde frem til kundene. En tegner som i stedet hadde valgt en gruvesjakt eller en fabrikkpipe, ville fortalt en historie fra en annen fase i byens liv.

Det gamle skjoldet så også litt annerledes ut enn dagens. Den gang hørte Tsjeljabinsk administrativt under Ufa, og en løpende mår i øvre del viste til dette tilhørighetsforholdet. Kamelen med kløv sto i nedre del. I dagens byvåpen står kamelen på grønn grunn foran en stilisert mur. Har du et arvet postkort, brevpapir eller et merke med to dyr, kan forskjellen gi en ledetråd om hvilken utgave tegneren har brukt. Kommunens historiske museum har publisert bilder og en gjennomgang av hvorfor det nettopp ble en kamel, og hvordan symbolet har endret seg.

Gågaten ved elven Miass

Kirovka er det innarbeidede navnet på gågatedelen av Kirov-gaten. Den ligger i den gamle handelsbyen nær elven Miass. I byen brukes også betegnelsen den lokale Arbat, etter den mer berømte gågaten i Moskva. På et kart er det likevel Kirov-gaten man skal lete etter. Langs gaten står skulpturer i omtrent menneskelig målestokk. På et foto tatt i folkehøyde kan de se ut som mennesker som tar del i samtalen utenfor de gamle butikkfasadene. Et oversiktsbilde tatt fra midten av gågaten viser langt tydeligere hvordan handelsstrøket var organisert langs én sammenhengende ferdselsåre.

Ved hovedpostkontoret står merket for kilometer null. Plasseringen ved posten gir en god forklaring på hva et slikt symbol betyr. Da avstander skulle beskrives langs postveier, hadde man behov for et felles utgangspunkt. I dag kan en ruteplanlegger gi en helt annen kilometerverdi fra en leilighet sør i byen eller fra jernbanestasjonen. Et fotografi av nullpunktet er dermed en markering av sentrum og av en eldre måte å måle veien på. Se først etter posthuset på bydelsplanen hvis adressen du har fått bare sier «ved nullkilometeren».

Ikke langt unna ligger det regionalhistoriske museet. Utstillingen rekonstruerer blant annet et eldre gatebilde med butikker. Det går an å sammenligne museumsbildene med Kirovka slik gaten er avbildet i dag. Inne kan man komme tett på hva som lå i butikkvinduene. Ute ser man hvordan forretningene vendte seg mot mennesker som ankom til fots eller med varer. Skal man plassere et bilde som bare er merket «Miass», er det for øvrig verdt å vite at Miass også er navnet på en egen by vest for Tsjeljabinsk.

Kornet som satte spor i byens silhuett

Et av Tsjeljabinsks tidligere landemerker for togreisende var et høyt kornlager. I eldre omtaler står det ofte «elevator». Her brukes låneordet om anlegget for å løfte, lagre og fordele korn, så det er en langt større bygning enn en vanlig heis man leter etter. Arbeidet startet i 1914, og hovedbygningen sto i 1916. Den fikk sidespor slik at store mengder korn kunne lastes om uten at hver sekk måtte kjøres gjennom hele byen. Senere ble anlegget drevet for kornhandelen av statsbanken.

Et gammelt bilde av lageret leses best nedenfra og opp. Først ser man etter sporene der vognene kunne kjøres inn. Deretter får høyden på bygningen en funksjon. Kornet kunne løftes og fordeles til ulike lagerrom. Til slutt får man øye på den lange avstanden mellom taket og de omkringliggende hustakene. I en by der det ennå var langt mellom de høye byggene, kunne selv reisende som aldri handlet med korn, bruke anlegget til å kjenne igjen innkjøringen med tog.

Hva skjedde med støvet over Tsjeljabinsk?

Lysglimtet i februar 2013 er lett å følge på opptak fra bakken fordi så mange kameraer var vendt samme vei som trafikken. Men kameraene sluttet å se det som foregikk da selve lysfenomenet forsvant. Høyt i atmosfæren fortsatte et slør av små partikler på sin egen ferd. En av forskerne som undersøkte dette, var Nick Gorkavyi, selv oppvokst i Tsjeljabinsk. Ved hjelp av satellittmålinger og modeller kunne gruppen hans følge støvet med vindene. På et oversiktsbilde fra rommet er målestokken en annen enn på bilkameraet til en lokal sjåfør.

Helt nede ved bakken var noe av det mest interessante derimot materialet som kunne plukkes opp og undersøkes. Forskerne fant eldre mørke årer i enkelte prøver. En del av steinen hadde altså vært utsatt for påkjenninger lenge før den nådde jordatmosfæren. Den tidligere historien kunne ha betydning for hvordan legemet brøt opp. For en museumsgjest er dette lett å overse. Den mørke overflaten kan knyttes til ferden gjennom atmosfæren, mens en mørk stripe et stykke inn i steinen kan fortelle om langt eldre hendelser. To tilsynelatende like trekk i et fotografi må dermed forklares på forskjellig måte.

Det store fragmentet ble hentet opp fra innsjøen Tsjebarkul av dykkere i oktober samme år. Den største steinen er følgelig knyttet til minst tre ulike tidspunkter i arkivene. Selve hendelsen fant sted i februar. Opptaket av løftet fra vannet ble gjort om høsten, og et fotografi i museet kan være tatt mange år senere. Navnene Chelyabinsk og Chebarkul på engelske museumsbilder identifiserer henholdsvis byen som ga hendelsen navn, og vannet der dykkerne arbeidet. Innsjøen ligger flere mil vest for bykjernen.

Orgelet som flyttet inn på kino

To kulturhus i sentrum har begge navn man kan høre i forbindelse med klassisk musikk. Glinka-teatret er hjemmet til opera og ballett. Huset åpnet 29. september 1956 med Aleksandr Borodins Fyrst Igor. Rodina, derimot, ble opprinnelig bygd som kino med fem hundre plasser. Et postkort fra 1950-tallet med «Rodina» på fasaden viser derfor en kino som var i drift på den tiden, selv om samme sted i dag finnes i registeret over konsertlokaler. Det er her det store konsertorgelet ble flyttet i 2014.

Instrumentet hadde tidligere hatt plass i Aleksandr Nevskij-kirken. Da kirken ble tilbakeført til kirkelig bruk, trengte byen et annet egnet lokale. Et orgel krever langt mer tilpasning enn et piano som skal opp på en ny scene. Pipene og vindforsyningen tar stor plass, og de ulike stemmene må fungere sammen i akkurat denne salens akustikk. Orgelbyggerne fra Hermann Eule deltok i planleggingen. Før instrumentet ble endelig justert, måtte det også få tid til å tilpasse seg klimaet i den ombygde kinosalen. Et program med samme organist og samme instrument kan derfor ha en kirkeadresse ett år og en kinofasade noen år senere.

Bronsealderens Arkaim ligger ute på steppen

En annen adresse som dukker opp i museumsstoff fra Tsjeljabinsk, er Arkaim. Den befestede bosetningen ble vitenskapelig undersøkt i forbindelse med et planlagt vannprosjekt på 1980-tallet. Arkeologene forsto at inngrepet kunne utslette spor etter både boliger og en uvanlig gjennomtenkt grunnplan. Planene for området ble endret, og det ble etablert et verneområde. På kartet finner du Arkaim ved elven Bolsjaja Karaganka på steppen i den sørlige delen av regionen. Det er langt fra både gågaten i Tsjeljabinsk og innsjøen med meteoritten.

Når man ser en illustrasjon av hus ordnet i ringer, er det viktig å lese billedteksten. En fargerik fremstilling med tak, vedfyring og folk på tunet viser en rekonstruksjon av hvordan stedet kan ha sett ut. Selve utgravningen besto av stolpehull, grøfter og andre spor som bare blir forståelige når de tegnes inn i forhold til hverandre. Arkaim knyttes til Sintasjta-kulturen og til flere befestede bosetninger i Sør-Ural. Det gjør stedet særlig interessant å sammenligne med den langt yngre handelsbyen. I begge tilfeller kan en plan over hvordan folk beveget seg mellom husene, fortelle mer om hverdagen enn et nærbilde av en enkelt gjenstand.

Fra januar til juli i Tsjeljabinsk

Forskjellen mellom vinter og sommer ved Tsjeljabinsk er tydelig. Januar har et døgngjennomsnitt på -16,1 °C, mens juli ligger på 19,6 °C. I juli faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 77 millimeter i måneden. Februar ligger i den andre enden med rundt 21 millimeter.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar-14,8 °C74 mm
Mars–mai3,1 °C115 mm
Juni–august18,2 °C191 mm
September–november2,3 °C112 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Tsjeljabinsk?

FN anslår 794 411 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 191 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 4 200 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 19 kilometer øst–vest og 21 kilometer nord–sør.

I 1975 var anslaget for Tsjeljabinsk om lag 957 000. Forskjellen fram til 2025 er omtrent 163 000 færre innbyggere. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.