En strandlinje som flytter seg
Satellittbildene av Urmiasjøen viser store endringer over tid. Sammenlign opptaksdato og årstid før du tolker fargen på vannet eller avstanden til land. En gammel ferdselsvei eller markering for et utsiktspunkt sier lite om dagens vannstand.
Hva betyr Urmia på kartet?
Lake Urmia og Orumiyeh Lake er vanlige former for innsjønavnet. Søker du etter et bymuseum, et universitet eller en adresse, ta med navnet på institusjonen. FNs folketall på denne siden gjelder det bebygde området og har ingen direkte sammenheng med innsjøens størrelse.
Les UDs reiseinformasjon for Iran.
Byen vest for saltsjøen
Fra et kart over det nordvestlige Iran er det lett å få øye på Urmiasjøen og overse byen med samme navn. Se litt vest for vannet. Der møter en jordbruksslette fjellene på veien mot Tyrkia og Irak. Urmia er hovedstad i den iranske provinsen Vest-Aserbajdsjan. Provinsnavnet viser til en region innenfor Iran. Den selvstendige republikken Aserbajdsjan ligger på den andre siden av en landegrense. Denne forskjellen er verdt å ha i bakhodet både når man leser om byen i norske aviser og når man leter etter eldre bilder under betegnelsen Azerbaijan.
Per november 2026 fraråder norske myndigheter alle reiser til Iran og ber norske borgere forlate landet. Byen kan utforskes hjemmefra gjennom museenes gjenstander, bilder av fredagsmoskeen og gamle aviser skrevet på mer enn ett språk. Nettopp kombinasjonen gjør Urmia interessant. En stein med to innskrifter, en avis som kom i to utgaver og et moderne provinsnavn peker mot et område der mennesker lenge har hatt kontakt i flere retninger. Dagens statsgrenser gir ganske få holdepunkter hvis man forsøker å forstå hele den historien.
To innganger fra basaren
Jameh-moskeen ligger inne i den gamle basaren. To innganger forbinder dem. I et flyfoto kan basaren se ut som tak ved siden av tak, mens det for folk på bakken er en sammenhengende ferdselsåre mellom butikker, gårdsrom og bønnested. Det forklarer også hvorfor moskeen kan være vanskelig å få øye på som frittstående monument. En beskrivelse som begynner med ferdselen under taket, sier mer om bruken enn et bilde tatt rett mot den mest forseggjorte veggen. Deler av både moskeen og basaren har vært reparert og ombygd gjennom lang tid.
Den gamle bønnesalen har kuppel og en særlig fint utformet mihrab. Dette er nisjen som angir bønneretningen. Utsmykningen i stukk gjør at også en ensfarget flate får et komplisert spill mellom lys og skygge. På et nærbilde kan man følge kanten av en bokstav og se når den glir inn i et større ornament. Nisjen dateres til 1200-tallet og er yngre enn enkelte av trekkene som tilskrives seldsjukkisk byggeskikk. I tilknytning til salen ligger Chehelsotun, navnet som gjerne oversettes med «førti søyler». Dette er enda et byggetrinn i det samme anlegget.
Kammerne omkring den åpne gårdsplassen bringer historien fram til Zand-perioden på 1700-tallet. Her har man innskrifter å støtte seg til når man daterer enkelte deler. Det er en vesentlig forskjell fra å anslå alder ut fra en hvelvform eller en likhet med en annen by. I Urmia har det også vært fortalt at et eldre ildtempel skal ha ligget på stedet. Den historien har en annen status enn dateringen som kan leses på et byggverk. Ser man på moskeen med disse forskjellene i tankene, blir det mer interessant å spørre når hver del fikk sin form enn hvor gammel hele moskeen er.
Kileskrift mellom Urmiasjøen og Vansjøen
I bydelen Se Gonbad ligger et friluftsmuseum for steiner og innskrifter. Her er kulturkretsen Urartu viktig. Den strakte seg over deler av området omkring Urmiasjøen, Vansjøen i dagens Tyrkia og det armenske høylandet. Det gir god mening å lete opp begge innsjøene på et kart først. Da kommer steinene fra et landskap som har både veier og retninger, i stedet for å være en serie løsrevne navn på gamle herskere. Det er heller ingen forutsetning å kunne lese kileskrift for å se hvordan en innskrift var ment å bli oppfattet.
Kelashin-steinen er et godt eksempel. Den hørte opprinnelig til ved en ferdselsvei over fjellet og har tekst på både assyrisk og urartisk. I et museum kan man observere tegnene på nært hold. I et fjellpass ville folk også sett selve steinen på avstand og forstått at noen hadde villet markere akkurat dette stedet. Innholdet og plasseringen har med andre ord hver sin historie. Steinen ble flyttet for å beskytte den under krigen mellom Iran og Irak. Det forklarer hvorfor en gjenstand som kan knyttes så tydelig til en bestemt vei, nå inngår i en samling inne i byen.
Et gullkar fra sørenden av sjøen
Hasanlu ligger sør for Urmiasjøen i Solduz-dalen. Det er et annet arkeologisk sted enn museet i sentrum. Her gikk forbindelser gjennom Zagrosfjellene videre mot både Anatolia og Mesopotamia. Rundt 800 før vår tidsregning ble deler av bosetningen ødelagt av brann. Da arkeologer gravde ut de sammenraste husene, lå en mengde eiendeler fremdeles i ruinene. Funnsituasjonen gir et uvanlig nært bilde av én hendelse, men den sier langt mindre om hvordan et helt vanlig år så ut. Den som tolker et rom der alt ser ut til å ha blitt liggende på gulvet, må ta høyde for hvordan huset raste sammen.
Det mest kjente funnet omtales ofte som gullbollen fra Hasanlu. Karet likner mer på et beger, med flere figurscener drevet fram i den tynne veggen. Det lå sammen med levningene av tre mennesker. Hva de hadde tenkt å gjøre med karet, vet vi ikke. Et fotografi gjør det mulig å studere en enkelt figur. En utbrettet tegning av dekoren gir bedre oversikt over rekkefølgen på motivene som fortsetter rundt hele karet. Samlingen til Metropolitan Museum setter dette i sammenheng med andre funn fra Hasanlu. Selve gullkaret hører til i Iran, og et bilde i en amerikansk museumskatalog forteller ingen ting om hvor originalen stilles ut.
En avis, to språk og flere leserkretser
Assyriske kristne har en lang historie i Urmia-området. På 1800-tallet bidro lokale språkbrukere og utenlandske misjonsmiljøer til at nye tekster ble trykt i byen. Tidlig på 1900-tallet kom for eksempel tidsskriftet Urmia Orthodokseta ut gjennom den russisk-ortodokse misjonen. Én utgave var på assyrisk nyarameisk, en annen på russisk. De tjente lesere med ulike behov, fra lokale kristne og skoleelever til russiskspråklige som var i regionen gjennom sitt arbeid. Ser man en omtale av avisen bare under det ene språkets navn, er det lett å gå glipp av den andre leserkretsen.
Ordet assyrisk kan derfor vise til nokså forskjellige ting i én og samme guide. Den assyriske teksten på Kelashin-steinen tilhører oldtidens verden. Nyarameisk slik det ble brukt i trykksaker rundt 1900, tilhører en langt senere språkhistorie. Mellom de to ligger mange hundreår, skiftende trosretninger og helt forskjellige måter å skrive på. Den lokale Mariakirken tilfører et levende religiøst perspektiv som lett kommer i bakgrunnen blant arkeologiske dateringer. For å forstå Urmia er det vel så interessant å spørre hvilket språk et barn kunne møte i en bok, som å telle hvilke riker som i tur og orden hadde makt over regionen.
Noghl og valnøtter til teen
I beskrivelser av maten i Vest-Aserbajdsjan dukker noghl og halva med gulrot og valnøtt stadig opp. Noghl betegner små sukkerovertrukne biter, ofte med en nøtt i midten. De er enkle å servere én om gangen ved siden av et glass te. Gulrot- og valnøtthalva har en annen tyngde. Den egner seg til å deles i små porsjoner. I samme region lager man aromatiske destillater av blant annet seljeblomster. Slik får en norsk leser noen andre holdepunkter for landskapet enn saltsjøen alene. Ferskvann, dyrkede vekster og håndverk i byen er like tydelige deler av fortellingen om Urmia.
Hvor ble det av vannet?
På et kart ser nedbørfeltet ut som om alt vannet til slutt må ende i sjøen. I virkeligheten går noe til fruktdyrking og andre jordbruksformål lenge før det når dit. Både uttak oppstrøms, tørke og variasjon i nedbøren påvirker en grunn innsjø uten avløp til havet. En våtere vår kan endre utseendet mye fra én satellittpassering til den neste. For bøndene på sletta er spørsmålet også om det finnes nok ferskvann gjennom hele vekstsesongen. Ser man bare på selve saltflaten, mister man denne forbindelsen mellom vannet på et satellittbilde og varene som faktisk når fram til byens basar.
Finn de grønne stripene før du leter etter byen
På NASAs bilde av Urmiasjøen skiller byen seg ut som en grå flate mellom grønne jorder. Elvene som munner ut i sjøen, danner smale grønnere striper gjennom landskapet. I enkelte deltaer kan man se hvordan de dyrkede feltene ligger samlet langs vannet. Det gjør ett satellittbilde i stand til å fortelle to historier samtidig. Den ene handler om saltvannet som dekker lavningen. Den andre handler om ferskvannet som gjør det mulig å dyrke jorden omkring, før resten når sjøen.
Den hvitaktige kanten langs vannet består av avsatt salt. I en grunn sjø kan en liten høydeforskjell flytte den synlige kanten langt innover eller utover en slak bunn. Derfor gir det sjelden mening å måle endringen i innsjøens volum ved bare å sammenlikne bredden på en hvit stripe i to fotografier. Bildedato, målestokk og kunnskap om dybden er avgjørende.
To navn på den samme byen
I engelske bildekataloger forekommer både Urmia og Orumiyeh. På den motsatte siden av sjøen har NASA pekt ut formen etter en utdødd vulkan, og en veifylling med bro krysser sjøen i dette området. Disse forholdsvis faste kjennemerkene gir bedre holdepunkter når du sammenlikner bilder enn vannkanten gjør. Daterte serier fra jordobservasjon og Ramsar-materialet utfyller hverandre. Det ene viser en bestemt vannflate i et bestemt øyeblikk, det andre forklarer hvilke samfunn og våtmarksmiljøer som er avhengige av bassenget over tid.
Avstandene i byområdet rundt Menareh Mosque
Saint Mary Assyrian Church ligger omtrent 800 meter sør for Menareh Mosque i luftlinje. Al Ghadīr ligger 2,0 kilometer fra det samme utgangspunktet, mot sør.
Menareh Mosque (moské). Åpningsåret var 1910. I arkitekturen finner du trekk fra Qajar-arkitektur.
Seh Gonbad Tower (historisk anlegg). Åpningsåret var 1184. I arkitekturen finner du trekk fra Seldsjukk-arkitektur.
Temperatur og nedbør ved målestasjonen Orumiyeh
I juli når temperaturen normalt 31,5 °C på det varmeste i løpet av dagen. Det laveste månedstallet for natt og tidlig morgen finner vi i januar, med et gjennomsnittlig døgnminimum på -6,4 °C. April har mest nedbør, 59,4 millimeter av en samlet årsmengde på om lag 313 millimeter.
| Måned | Middel av døgnmaksimum | Middel av døgnminimum | Nedbør |
|---|---|---|---|
| Januar | 3,6 °C | -6,4 °C | 27,4 mm |
| Februar | 6,6 °C | -4,6 °C | 28,6 mm |
| Mars | 12,0 °C | -0,2 °C | 44,2 mm |
| April | 17,7 °C | 4,4 °C | 59,4 mm |
| Mai | 22,8 °C | 8,4 °C | 38,8 mm |
| Juni | 28,4 °C | 12,5 °C | 9,0 mm |
| Juli | 31,5 °C | 15,8 °C | 5,1 mm |
| August | 31,4 °C | 15,0 °C | 2,6 mm |
| September | 27,3 °C | 10,4 °C | 4,4 mm |
| Oktober | 20,5 °C | 5,7 °C | 24,3 mm |
| November | 12,0 °C | 0,3 °C | 40,5 mm |
| Desember | 5,8 °C | -4,2 °C | 28,5 mm |
Normalperiode 1991–2020. Stasjon Orumiyeh, WMO 40712. Nedbøren er samlet mengde i en gjennomsnittsmåned.
Hvor stort er byområdet rundt Urmia?
FN anslår 698 050 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 100 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 7 000 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 12 kilometer øst–vest og 12 kilometer nord–sør.
I 1975 var anslaget for Urmia om lag 169 000. Tallet for 2025 er omtrent 4,1 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
