Warangal og Hanumakonda
Det sammenhengende byområdet kan gi deg flere navn på ganske korte reiser. Warangal er navnet på byen og jernbanestasjonen som mange reisende bruker fra Hyderabad. Hanumakonda, også skrevet Hanamkonda, hører til samme tettbygde område og er adressen til Thousand Pillar Temple. I en bil eller autoriksha er navnet på den bestemte severdigheten mer opplysende enn bare navnet på byen. Vil du ha en dag med steinportene og søyletempelet, må du regne med en lokal kjøretur mellom dem.
Kakatiya-dynastiet regjerte her i middelalderen, og Orugallu er et eldre navn på Warangal som knytter byen til én stor stein. En tilreisende legger raskt merke til stein i mange former, både i åsene, i løse bygningsdeler ved fortet og i ferdigpolerte figurer i templene. Det kan være fint å begynne med dette som en liten oppgave for dagen. Hvor har man latt steinen beholde den opprinnelige formen, og hvor har håndverkere presset materialet til å ligne tre, smykker eller myke folder?
De fire portene i festningsområdet
Reiser du til Warangal Fort, skal du forvente et større ruinområde. Det er ikke et lukket palass med fullt møblerte rom. Det mest gjenkjennelige innslaget er de frittstående steinportene som førte mot et tempelområde fra Kakatiya-tiden. Gå først så langt til siden at du ser mer enn én av dem i samme synsfelt. Fra en annen port framstår den samme plassen med en helt ny midtlinje. Slik blir størrelsen og organiseringen synlig selv om mange av bygningene mellom dem er borte.
Etterpå kan du se på søylene og bjelkene i én port på nært hold. Den virker enkel som silhuett, men oppdelingen i horisontale og loddrette elementer skaper både tyngde og luft. Rundt på området finnes utskårne deler som en gang satt høyere enn man kunne nå. Det gir deg en god anledning til å se en detalj du ellers bare ville skimtet fra bakken. Enkelte skulpturer lar seg lett kjenne igjen. Andre er løsrevet fra sammenhengen og trenger informasjon fra skiltene. La de to erfaringene stå side om side når du forsøker å se for deg Warangals tapte helligdom.
Søyletempelet ved foten av høyden
Ved Thousand Pillar Temple i Hanumakonda blir overgangen fra utkanten av gata til helligdommen tydelig. Tempelet er også kjent som Sri Rudreshwara Swamy og er særlig knyttet til Shiva. Navnet på engelsk får mange til å lete etter tusen tydelig atskilte søyler. Det er mer givende å studere hvordan søyler og utskårne flater skaper nye siktlinjer i rommet. Gå noen skritt til siden og se hva som skjer med rekken av åpninger mellom dem.
Nandi, oksen som forbindes med Shiva, er hugget av én stein. Gå først så nær det er passende og se hvordan utsmykning og glatte kroppsflater er arbeidet ut av det samme materialet. Ta deretter noen skritt tilbake. I det ene øyeblikket er det håndverkerens spor du ser, i det neste er det en hel kropp som er orientert mot helligdommen. Det er fortsatt et tempel i bruk. La tilbedere få passere og følg anvisningene om hva man kan se fra utsiden og hvor man kan gå inn.
Ved vannet nedenfor Bhadrakali
Etter mye tid med øynene rettet mot stein kan du fortsette til Bhadrakali-tempelet ved innsjøen som bærer samme navn. Gudinnen Bhadrakali hadde en særlig plass hos Kakatiya-herskerne. Her møter du historien fra fortet på nytt, men den fortelles gjennom forholdet mellom gudinne, kongemakt og et lokalt religiøst miljø. Bruk noen minutter på innsjøsiden før du går til tempelet. Landskapet med vann og berg gjør det lettere å forstå at et hellig sted var mer enn de bygningene som tilfeldigvis er bevart fra én bestemt tid.
Gå tilbake langs den delen av bredden som er åpen for besøkende. På en kort byreise kan dette være dagens mest avslappende del. Det er også et fornuftig sted å bestemme om du i det hele tatt vil videre. Fortet, de mange søylene og Bhadrakali er tre runder gjennom terreng som virker ganske ulikt, til tross for korte kjøreetapper. En hel ettermiddag ekstra i bil for å nå en berømt adresse langt ute i distriktet kan fort gjøre dem alle litt mindre minneverdige.
Et teppe som tåler å bli snudd
Warangal har gitt navn til en type flatvevd gulvteppe, en durrie. Her har man tradisjonelt brukt bomullsgarn og vevd mønstre som kommer til syne på begge sider. Se etter hva som skjer langs overgangen mellom to fargefelt. I et slikt teppe oppstår mønsteret mens stoffet blir til. Det gjør en vever i stand til å bygge opp store, tydelige former uten å måtte legge et brodert lag oppå en ferdig flate. Den samme egenskapen gjør at teppet kan brukes med begge sider opp.
Hvis du vil se nærmere på tekstilhåndverket i byen, er Kothawada et relevant navn å spørre etter. En utstilling eller et salgslokale er ofte enklere å avtale enn et besøk hos en familie som sitter midt i produksjonen. Be gjerne om å få se teppet lagt ut på gulvet framfor å vurdere det fra en sammenrullet ende. Se på om mønsteret holder samme bredde over hele flaten, og legg merke til hvordan endetrådene er avsluttet. Bestem også omtrent hvor stort teppet kan være før du begynner å velge farge. Et flatt bomullsteppe er enklere å pakke enn et tykt luvteppe, men et stort eksemplar veier fremdeles en del.
Navnet Warangal Durries fikk registrert geografisk opprinnelsesbetegnelse i India i 2018. Dersom du handler et annet sted i landet og gjerne vil ha et produkt fra dette vevmiljøet, kan du spørre hvem som vevde det og hvor det er laget. Et butikkmønster man har sett i Warangal, er ikke alene tilstrekkelig til å kjenne igjen produsenten. For en norsk reisende kan den mest interessante opplysningen vise seg å være navnet på et kooperativ eller et nabolag man ellers bare ville ha kjørt gjennom på vei til templene.
En pause med sprø rispannekake eller grovt flatbrød
En dag med flere tempelbesøk trenger en matpause, og her er et godt sted å prøve noe annet fra Telangana enn biryanien man kanskje nettopp har spist i Hyderabad. Se etter sarva pindi, en salt pannekake basert på rismel, gjerne med chili, sesam og ingefær. Når den stekes, får undersiden en sprø overflate. Sakinalu kan også inneholde rismel og sesam, men er fritert og spises som snacks. Den er blant annet knyttet til høytiden Sankranti. De to navnene er nyttige å holde fra hverandre når man først og fremst trenger en lunsj.
Vil du spise noe mer mettende, kan du spørre etter jonna rotte av sorghum eller sajja rotte av perlehirse. Disse flatbrødene får følge av chutney eller en varm gryterett. Gongura pachadi er et syrlig tilbehør som også serveres til ris. Menyen avhenger av kjøkkenet og tidspunktet. Disse rettene er del av en regional mattradisjon, og det er mer treffsikkert å spørre hva huset faktisk har laget i dag enn å lete etter en restaurant som lover alle rettene på samme tid.
Tre forskjellige innsjøer på et kart over Warangal
Bhadrakali-sjøen hører til bybesøket mellom Warangal og Hanumakonda. Ramappa-sjøen ligger nær det store tempelet i Palampet. Pakhal Lake ligger derimot øst for Warangal, omkring fem mil fra byen via Narsampet. En hotellbeskrivelse som lover «temple and lake» behøver altså ikke å gi samme tur som en sjåfør som foreslår Pakhal. Bruk navnet på vannet når du avtaler hvor du vil, særlig hvis du har planlagt å rekke toget tilbake samme kveld.
Pakhal er et reservoar fra Kakatiya-perioden, anlagt for at vann kunne brukes på jordene. I dag møter skogkledde høyder innsjøen, og landområdene rundt inngår i et naturreservat. Landskapet er hovedgrunnen til å sette av tiden, framfor å regne med at et bestemt dyr passerer mens du er der. En tur hit passer for den som vil se hvordan vannhusholdningen forandret landskapet og samtidig ønsker en dag med mindre bytrafikk. Ramappa er det mer opplagte alternativet hvis du vil sammenligne håndverket i byens templer med et større anlegg ute i landskapet.
Det er lett å ta navnet «innsjø» som tegn på at vannet alltid har vært der. I denne delen av Telangana anla herskerne og lokalsamfunnene reservoarer ved å samle vann der terrenget tillot det. I Palampet var nærheten mellom åkerland, høyder, vann og tempel en del av selve plassvalget. En vid oversikt fra bakken kan derfor si mer om det som gav lokalsamfunnene livsgrunnlag enn enda et nærbilde av en søyle.
Laknavaram er enda et vann som gjerne dukker opp hvis man søker etter Ramappa og Mulugu. Det ligger i et landskap med løvskog og er et eget utfartssted. Hvis du allerede har valgt Palampet for å se tempelarkitektur, er det vannet som faktisk heter Ramappa Cheruvu som hører til anleggets nære omgivelser. Det er ikke nødvendig å legge inn en ekstra tur til Laknavaram for å forstå forholdet mellom tempelet og reservoaret.
Mørk stein og lyse tegl i Palampet
Vil du fordype deg i Ramappa, velg én figur under takutstikket og se på silhuetten før du går helt nær. Mange figurer er hugget i doleritt, en hard stein som kan få en nesten metallisk glans. De er særlig kjent for måten en dansers tyngde ser ut til å hvile på ett ben mens overkroppen peker en annen vei. Sett nedenfra må både kroppens vinkel og avstanden ut fra veggen være tydelig hvis bevegelsen skal kunne leses.
Se deretter på tårnet over helligrommet. Det er bygd med porøse og forholdsvis lette teglstein. Dermed kunne bygget få en trinnvis overbygning uten at vekten ble som om det hele var satt sammen av massiv stein. På én fasade møtes altså en stein man valgte fordi den tålte uvanlig fin bearbeiding, og et materiale man valgte fordi det gjorde taket lettere. Den forskjellen er verdt kjøreturen for den som allerede har sett steinportene i Warangal og gjerne vil forstå mer av hva Kakatiya-tidens håndverkere behersket.
Ramappa er en egen reise
Det UNESCO-listede tempelet Ramappa står i Palampet utenfor selve Warangal. Også dette tempelet kan kalles Rudreshwara, og det er en særlig god grunn til å bruke stedsnavnet når du avtaler transport. Her eksperimenterte byggmesterne med lag av sand i fundamentet og lette, porøse mursteiner i overbygningen. I det ellers svært solide uttrykket viser de lette materialene hvorfor arkitekturhistorikere studerer mer enn bare utskjæringene. De skulpturerte danserne viser på sin side hvordan steinen kunne brukes til å fastholde en bevegelse.
Prøv å se på de bærende delene først og på figurene etterpå. Da er det lettere å huske at huset både måtte tåle vekten av et helt tempeltak og gi plass til en utsmykning som kunne leses av folk nede på bakken. Sett av en egen dag til Palampet hvis du blir i området. Da er det plass til å sammenligne de to templene uten å måtte forveksle dem. Med bare én dag ville jeg blitt mellom Warangal og Hanumakonda. Her gir de fire frittstående portene og Nandi ved søyletempelet deg to presise og helt forskjellige minner om hva håndverkerne i det samme riket fikk til med steinen de hadde rundt seg.
