Familien i Bonngasse
Det er lett å se for seg Beethoven i en stor konsertsal. I Bonn begynner historien i betydelig mindre rom. I desember 1770 ble han født i Bonngasse 20, der foreldrene bodde i fløyen inn mot hagen. Faren Johann sang ved kurfyrstens hoff. Bestefaren, som også het Ludwig van Beethoven, var kapellmester og bodde på den andre siden av gaten. Andre musikere holdt til like i nærheten. Når du ser hvor kort det er fra det ene huset til det andre, blir det tydelig at musikken var både et yrke, et naboskap og en familievirksomhet før den var historien om én berømt komponist.
Familien flyttet fra fødehuset mens Ludwig ennå var liten. Huset rommer derfor en langt større historie enn årene han faktisk bodde der. Beethoven-Haus har besøksinformasjon for museet. Foreningen som tok vare på bygningen fra slutten av 1800-tallet, samlet også instrumenter og manuskripter. Blant eiendelene i samlingen er hans siste pianoforte og manuskriptet til Måneskinnssonaten. Hva som er fremme, kan variere. Bruk besøket til å se forskjellen mellom musikken som håndarbeid på papir og musikken du selv kjenner som en ferdig innspilling. En side full av overstrykninger kan være like interessant som det peneste portrettet.
Til fots fra musikerstrøket til kurfyrsten
Etter fødehuset er det verdt å spørre hvor alle disse hoffmusikerne hadde sin arbeidsplass. Kurfyrstene som holdt hoff i Bonn, satte tydelige spor i byen. Slottsanlegget ved Hofgarten og Poppelsdorfer Schloss ble knyttet sammen av en lang siktlinje. Da den ble planlagt på 1700-tallet, vurderte man først en kanal. I stedet kom en allé med kastanjetrær og en grønn stripe i midten. Poppelsdorfer Allee kan i dag leses både som en vanlig del av byen og som en gammel promenade for folk ved hoffet og borgere på søndagstur.
Du trenger ikke gå hele veien for å få tak i ideen. Still deg slik at du ser nedover alleen, og gå deretter et stykke i samme retning. Dette er en fin kontrast til Bonngasse, der avstandene mellom musikernes hus nesten kan måles i skritt. En regnværsdag kan begge turene godt være korte. Er været godt, er promenaden et alternativ til museum nummer to, særlig hvis noen i reisefølget helst vil være ute etter et par timer i lydguider og små rom.
Da den lille Rhinbyen ble forbundshovedstad
I andre deler av Bonn er det etterkrigstiden som forklarer bygningene. Da Vest-Tyskland fikk sin forbundshovedstad her i 1949, fikk den gamle universitets- og musikkbyen en ny rytme. Regjering, parlament og journalister gjorde et område sør for det eldre sentrum til arbeidssted for rikspolitikken. Tysklands gjenforening førte tyngdepunktet tilbake til Berlin. Avstanden fra gamlebyen er fortsatt merkbar når du reiser sørover mot Museumsmeile. Det er to forskjellige historier du besøker, selv om de hører til samme by.
Haus der Geschichte er et godt valg hvis du vil forstå utviklingen etter 1945. Den faste utstillingen følger framveksten av et demokratisk Tyskland og trekker hverdagslivet inn i den politiske historien. Hvis dere er flere generasjoner sammen, kan dere velge én begivenhet noen husker fra nyhetene, og bruke litt ekstra tid på den. For en yngre besøkende kan delingen av Tyskland ligge like langt tilbake i forestillingsverdenen som keisere og kurfyrster. Her finnes en anledning til å høre hvordan reisefølget faktisk opplevde det.
Hvor skal du legge inn musikken?
På et kort opphold kan det være fristende å bestille konsert og planlegge hele resten av dagen rundt Beethoven. Finn først ut hvor konserten spilles. Bonngasse er rett adresse for museumsbesøket, mens andre scener og saler bruker komponistens navn i programmet. Deretter kan du velge et måltid som passer til kvelden. En tidlig forestilling taler for å holde seg i sentrum den ettermiddagen. Har du ingen billett å rekke, kan turen langs alleen eller en spasertur ned mot Rhinen være en vel så god avslutning på dagen.
Et paradis ble malt på veggen og flyttet til Münster
August Macke bodde i Bonn med familien fra 1911 til sommeren 1914. Atelieret i huset ved Bornheimer Straße gjorde det mulig å arbeide med mer enn et lerret som kunne bæres ut når malingen var tørr. Høsten 1912 tok han og vennen Franz Marc fatt på en av veggene. Maleriet fikk navnet Paradies, og de to kunstnerne hadde et felt på omkring fire ganger to meter til rådighet. Det tilsvarer et areal som selv i en nokså stor stue ville ta det meste av en vanlig vegg.
Historien fikk en fortsettelse de neppe hadde tenkt seg den gangen. Verket ble løsnet fra veggen i 1980 og brakt til museet i Münster. I Bonn kan man fremdeles besøke huset hvor arbeidet ble utført og se hvordan atelieret lå i forhold til familiens rom. Den som vil studere originalmalingen og ikke bare stedet der den ble påført, må til Münster. Det er et nyttig skille å ha i bakhodet fordi presentasjoner på nettet ofte bruker det samme bildet når de omtaler begge museene.
Huset i Bonn egner seg særlig godt for å forstå hva et atelier i en bolig betydde. Malerne slapp å skaffe seg et eget utstillingslokale for å prøve ut et så stort bilde sammen. Samtidig var den praktiske rammen ganske stram. En måtte kunne trå langt nok tilbake til å vurdere helheten, finne en høyde der verktøy og farge kunne brukes og leve med resultatet også når arbeidsdagen var over. Bonn har flere adresser som er knyttet til kunstnerens liv. Om du vil se museets samling av arbeider fra rhinsk ekspresjonisme, er Kunstmuseum Bonn en annen institusjon enn familiehuset.
Regning ble en mekanisk øvelse
Arithmeum ved universitetet begynner med et spørsmål nesten alle kan svare på. Hva må skje når en øker tallet ni med én og resultatet skal vises som ti? For et menneske som skriver på papir er det en liten bevegelse. For en mekanisk regnemaskin må imidlertid bevegelsen overføres fra det ene sifferet til det neste på riktig tidspunkt. En lang tallrekke gjør den samme operasjonen langt mer krevende hvis flere hjul må skifte samtidig. I Bonn finnes en samling som lar en følge hvordan konstruktører har forsøkt å løse nettopp slike problemer.
Et av utgangspunktene for samlingen var en liten Brunsviga M. Senere kom andre mekaniske maskiner, datamaskiner og eldre bøker om regnekunst til. Se først på hva et menneske måtte gjøre for å legge inn et tall, deretter på hvordan svaret ble synlig. På en maskin som forutsetter at brukeren stiller flere deler nøyaktig før en sveiv dreies, er øving like viktig som selve mekanismen. En som disponerer et skrivebord i en bedrift, trenger også å vite om det er lett å rette en feil og hva den neste personen kan lese av når resultatet ligger foran dem.
Det er en god grunn til at også trykte bøker hører hjemme i utstillingen. En som hadde lært en regnemåte på skolen, måtte forstå hva maskinen gjorde for å stole på svaret. Bruksanvisning, pedagogikk og maskin kunne derfor utvikles ved siden av hverandre. For en familie med barn er det nok å finne én maskin der en kan skjønne veien fra finger til siffer. Det ville ofte vært en krevende ingeniøroppgave å bygge den samme bevegelsen i metall. Å forstå hvorfor den må være der, krever av og til bare et godt spørsmål.
Fra gruvearbeiderens funn til et museum ved Rhinen
Neandertaleren har fått navn etter en dal nær Mettmann, et godt stykke fra Bonn. I 1856 fant arbeidere knokler i Feldhofer-grotten mens det pågikk arbeid i et steinbrudd. Deler av skjelettet som ble grunnleggende for den vitenskapelige beskrivelsen av neandertalere, har vært tatt vare på i det som i dag er LVR-LandesMuseum Bonn siden 1877. Neanderthal Museum ved funnstedet og landsdelsmuseet i Bonn forteller om deler av samme historie. Museumsnavnet alene er dermed ikke nok til å avgjøre hvor selve funnet befinner seg.
På fotografier er det ofte rekonstruerte ansikter som fester seg best. Et bevart bein gir en annen type kunnskap. Det kan sammenlignes med andre funn, måles og undersøkes på nytt når det kommer faglige spørsmål ingen stilte da det ble lagt i samlingen. Et ansikt som er gjenskapt for en utstilling, trenger flere tolkninger. Det kan gjøre det lettere å oppfatte et tidligere menneske som et individ, men er ikke identisk med en levning fra steinbruddet. For den som vil forstå forskningen, er det fint å stille de to framstillingene ved siden av hverandre.
Praktisk gir det to forskjellige besøksvalg. Bonn egner seg for den som allerede befinner seg i byen og vil undersøke hvilket materiale museet forvalter og viser. Mettmann passer når målet er å sette funnet inn i dalen der arbeidere faktisk sto i 1856. Undersøk dagens oppstilling hvis ett bestemt originalfunn er avgjørende. Det er fullt mulig å forstå mye av den vitenskapelige historien på en av adressene uten å gjøre en lang dag til en jakt mellom to billettluker.
En kanslerbolig i ett plan ved Rhinen
Da Sep Ruf tegnet en bolig for vesttyske forbundskanslere, valgte han et lavt bygg med egne områder for offisielle mottakelser og privatliv. Kanslerbungalowen ble brukt fra 1964 til 1999. Den var i en viss forstand både en statsadresse og et hjem, men den må holdes fra Villa Hammerschmidt, som er forbundspresidentens residens i Bonn. To tyske embeter med forskjellige oppgaver gir to ulike hus, også når de omtales i samme korte beskrivelse av regjeringskvarteret.
Se på noen fotografier fra det lave mottakelsesrommet og tenk på hvordan en stor delegasjon faktisk kunne bevege seg. En inngang skulle gi plass til offentlig hilsen, mens familien skulle kunne trekke seg tilbake uten å gå mellom gjester og presse. En moderne bolig ved en elv var dermed en bevisst form for representasjon. En kongelig sal på et slott kunne vise makt ved høyde og en lang akse fram til en trone. Her var en del av poenget at det offentlige livet også kunne finne sted i et hus med et mer hverdagslig omriss.
Ønsker dere en omvisning i et av de tidligere politiske arbeidsrommene, undersøk alltid hvilket bygg som faktisk står i programmet. Kanslerens kontor med originale møbler fra Helmut Schmidts tid og boligen tegnet av Ruf er ikke det samme rommet. På en vanlig tur til området kan dere også kombinere en kort vandring langs Rhinen med Haus der Geschichte, slik at adressene og de dokumenterte menneskene som brukte dem, blir stående i sammenheng etter at dere har reist videre.
Et blad som må holde seg flytende i Poppelsdorf
I universitetets botaniske hage står Victoriahuset med et basseng der en kjempevannlilje brer bladene utover overflaten. De store bladplatene er en god grunn til å se på både oversiden og en av kantene som løfter seg. Hos en plante som hviler på vann, er det ikke nødvendig å bygge en like kraftig, opprett stilk som hos et tre på land. Det gjør ikke bladet mindre krevende å holde helt når det vokser seg stort.
I andre deler av veksthusanlegget er det mulig å sammenligne sukkulenter fra Amerika med afrikanske arter som har løst liknende problemer. Avlang, kjøttfull form betyr altså ikke at plantene kommer fra samme familie eller verdensdel. For en amatørbotaniker er det et bedre spørsmål på vei gjennom samlingen enn å forsøke å finne den ene sjeldne planten som bare blomstrer i et kort tidsrom.
