Storbyguiden.net

Dnipro ved elven som ga byen navn

Dnipro ligger ved elven Dnipro. Det nasjonale historiemuseet oppkalt etter Dmytro Javornytskyj gir en inngang til steppelandet, elvetrafikken og historien som ligger bak den moderne industribyen. UD fraråder alle reiser til denne delen av Ukraina.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 792 115 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Dnipro» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Plass og bygater rundt byrådsbygningen, fotografert i 2013.
Rådhusbygningen i Dnipro (2013) Foto: Artemka · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

By eller elv?

På eldre kart er Dnepropetrovsk og Dnipropetrovsk navn på byen. Dnipro brukes i dag både om byen og elven. En kilde som omtaler kamp, skipsfart eller arkeologiske funn «ved Dnipro», kan handle om et område langt utenfor bygrensen.

Museet og navnet

Museets navn kan fortsatt forekomme med den eldre regionale navneformen i kataloger og nettadresser. Personnavnet Javornytskyj er et sikrere holdepunkt. Under krigen må opplysninger om tilgjengelighet og utstillinger vurderes etter dato.

Les UDs reiseinformasjon for Ukraina.

Steinfigurer fra ulike verdener

Det historiske museet i Dnipro har publisert en katalog over gamle menneskeformede steinsteler. Noen av figurene kan dateres til tidlig metalltid, andre er knyttet til skyterne eller til polovtserne, også kjent som kumanene. Til sammen dekker de svært lange tidsrom. Ordet «steinfigur» beskriver bare hva de har til felles ved første øyekast. Menneskene som formet dem, og de som en gang oppfattet hva figurene betydde, tilhørte vidt ulike historiske samfunn.

Begynn med to fotografier fra forskjellige kapitler i katalogen. Hvor er skuldrene markert, hvor ligger hendene og hva har håndverkeren lagt vekt på ved ansiktet? Prøv å beskrive det du ser før du leser dateringen. Et innhugget trekk kan være lettere å forstå når man ser andre arbeider fra samme gruppe. Et slikt lite sammenligningsarbeid gjør det mulig å oppleve noe konkret fra Dnipro-museet hjemmefra, også uten forkunnskaper om steppearkeologi.

Byens navn og det gamle museumsnavnet

Navnet Dnipropetrovsk går fortsatt igjen i eldre kataloger og i den historiske institusjonens fulle navn, selv om byen nå heter Dnipro. Det er viktig når du leter etter digitaliserte samlinger. En katalog publisert under et eldre bynavn kan fortsatt være en presis beskrivelse av den samme gjenstanden. Se etter museets navn, publikasjonsår og katalognummer før du avgjør om det er et annet sted.

Dmytro Javornytskyj har gitt navn til museet, og hans tidligere bolig er en egen del av museumsnettverket. Katalogens steiner og arkivet etter en lærer og historiker representerer to ulike kilder til kunnskap om landskapet ved Dnipro. Det ene viser spor som er langt eldre enn dagens by. Det andre forteller hvordan folk senere arbeidet for å samle, tolke og bevare disse sporene.

Avstandene i byområdet rundt Dmytro Yavornytsky National Historical Museum of Dnipro

Merefo-Khersonskiy bridge ligger omtrent 1,9 kilometer nordøst for Dmytro Yavornytsky National Historical Museum of Dnipro i luftlinje. Bryansk Church of Saint Nicholas in Dnipro ligger 6,2 kilometer fra det samme utgangspunktet, mot vest.

Dmytro Yavornytsky National Historical Museum of Dnipro (museum). Åpningsåret var 1849.

Fra januar til juli i Dnipro

Forskjellen mellom vinter og sommer ved Dnipro er tydelig. Januar har et døgngjennomsnitt på -5,3 °C, mens juli ligger på 23,7 °C. I juni faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 61 millimeter i måneden. Februar ligger i den andre enden med rundt 36 millimeter.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar-4,1 °C125 mm
Mars–mai9,0 °C138 mm
Juni–august22,5 °C148 mm
September–november9,1 °C122 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Dnipro?

FN anslår 792 115 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 200 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 4 000 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 22 kilometer øst–vest og 18 kilometer nord–sør.

I 1975 var anslaget for Dnipro om lag 966 000. Forskjellen fram til 2025 er omtrent 174 000 færre innbyggere. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.

Med trikken fra jernbanen til domkirkeplassen

Forestill deg en reisende som kom fram til jernbanestasjonen i Katerynoslav sommeren 1897. Nå fantes det en ny måte å komme seg opp til høyden der katedralen lå. Den første trikkelinjen gikk fra stasjonen langs byens hovedaveny til Soborna-plassen. I dag bærer avenyen navnet til historikeren Dmytro Javornytskyj. Byens historiske museum har lagt ut sin dokumentasjon av den tidlige trikken. Finn traseen på et kart og legg først merke til høydeforskjellen. For et reisefølge med bagasje og en sjåfør som tidligere hadde måttet få hesten opp bakken, ville den ha vært mer merkbar enn på en trykt plan.

Jernbanen og broen som åpnet i 1884 bidro til en rask vekst. Et nytt problem fulgte med den gode forbindelsen til steder utenfor byen. Hvordan skulle alle de reisende, varene og menneskene som arbeidet her, komme seg rundt på innsiden av den? Opp mot høyden utviklet det seg nye bygater og en bydel som vanskelig kunne betjenes av en stasjon alene. Midt i 1890-årene inngikk byen en avtale med et fransk-belgisk aksjeselskap. Prosjektet omfattet mer enn skinner og vogner. Det ble også lagt planer for elektrisitetsforsyning, en administrasjonsbygning og lokaler der konduktørene kunne møte på jobb.

Godt over hundre år senere tok museets fagbibliotek nettopp den første trikkelinjen som tema for en egen utstilling. Der finner man historiske linjer som et moderne kollektivkart har liten grunn til å ta med. Det kan være en fin øvelse å tegne inn stasjonen og domkirkeplassen uten å markere alle stoppene imellom. Da blir det tydelig hvilke store punkter linjen bandt sammen og hvorfor den sentrale aksen gjentar seg på så mange bilder av Katerynoslav. Først deretter er det interessant å lete etter stedsnavn fra den gangen og sammenligne med avenyen oppkalt etter mannen som senere ga navn til museet.

Et stykke tegl fra byen

I det jødiske museet i Menorah-senteret finnes en gjenstand det er lett å overse. Det er tegl fra fabrikken til Sjeftel Frenkel. Han grunnla i 1899 en virksomhet som laget murstein og taktegl i den delen av Katerynoslav som i dag heter Dovha Balka. Mens byen bygde ut gater og transport, trengte den også enorme mengder materiale til husene, kjellerne og rørene under bakken. På et fotografi av en travel handelsgate er det som oftest menneskene eller butikkene som får oppmerksomhet. Utstillingen foreslår en annen måte å studere en slik gate på. Se på hva bygningene faktisk består av og spør hvem som tjente sitt levebrød på å levere det.

Frenkel bygde blant annet forretninger og avløpsanlegg og sto bak byens første pantelånerforretning. Han skaffet seg en utleiegård i det som nå er Starokozatska-gaten 7. Gården hadde innlagt avløp, en uvanlig fordel for leietakerne den gangen. En avløpsledning kunne være mer verdt i hverdagen enn all pynt som lot seg avbilde på et postkort. Frenkel hadde også en rolle i byens religiøse liv. Mellom 1913 og 1917 ledet han en av de større synagogene i Katerynoslav. Dermed knytter et eneste museumseksemplar sammen den nye byens råstoff, en families næringsliv og organiseringen av den jødiske menigheten.

Byen har en fortelling om at Frenkel skal ha gjemt verdisaker før familien forlot landet. Museet markerer tydelig at dette er et lokalt sagn. Det er nettopp en slik opplysning man kan møte med et smil og likevel holde atskilt fra det de bevarte gjenstandene og adressene forteller. Museet «Jewish Memory and Holocaust in Ukraine» åpnet i oktober 2012. Å plassere et enkelt stykke tegl i en sal om byens jødiske innbyggere før krigen gjør også at besøkende på nett kan følge personlig og religiøs historie uten at hver familie reduseres til det som hendte under Holocaust.

Billedhuggeren på sin gamle skole

Ved Troitska-gaten 1 ligger et museum for billedhuggeren Vadym Sidur i bygningen der han selv gikk på skole. Det sier noe om hvilken del av kunstnerens liv som blir bevart akkurat her. Sidur var født i Dnipro, mens flere av de store monumentene hans fikk plass i andre land. De kan ikke alle stå i skolegården. I museet finnes derfor fotografier og kopier laget av unge ukrainske kunstnere, og det finnes en virtuell presentasjon av monumentene. Når du studerer en skulptur på denne måten, prøv samtidig å finne et bilde av den i byrommet den er laget for. En figur som fyller hele skjermen kan i virkeligheten stå langt under eller langt over synshøyde.

I kunstmuseet i Sjevtsjenko-gaten finnes et annet digitalt prosjekt, viet symbolisten Mykhajlo Sapozjnikov. Her er animasjon og lyd brukt sammen med presentasjon av verkene i et virtuelt galleri. Det gir mulighet til å studere et enkelt bilde mer inngående enn et album med små fotografier. Det er samtidig verdt å skjelne mellom selve maleriet og lyden noen senere har valgt å legge til det. Sammenlign to framstillinger av samme motiv, først den ubearbeidede gjengivelsen og deretter den som er satt inn i en liten fortelling. Kunstneren kan være den samme, men museets valg av tempo gjør noe med hvor lenge betrakteren oppfatter en detalj.

En tredje adresse hører til selve byhistorien. I det tidligere guvernørhuset i Voskresenska-gaten ligger bymuseet, der handel, medisin, skolegang og arkitektur er blant temaene. Det regionale nasjonale historiemuseet i Javornytskyj-avenyen og dette museet har navn som lett kan blandes i et kort søkeresultat. De er forskjellige institusjoner. Skal du følge en kunstners liv, en trikkevogns rute og et byhus gjennom historien, er det praktisk å notere både gaten og navnet underveis. I en engelskspråklig kilde kan museet du er ute etter hete «Museum of the History of Dnipro», mens sosiale medier fortsatt bruker eldre engelske eller ukrainske navneformer om den andre samlingen.

Teknikkmuseet i Mandrykivska-gaten har samlet biler og sykler sammen med blant annet radioer, klokker og kameraer. Her er gjenstander satt inn i rekonstruerte interiører med skilt og plakater. Et kamera på en bordflate kan dermed fortelle om teknikken bak et bilde, men også om hvilket rom det befant seg i før noen stilte seg foran linsen.

Blomstene i Petrykivka hører til et bestemt sted

Den som møter ukrainsk folkekunst i en regional utstilling, vil ofte se navnet Petrykivka. Det gjelder en egen bygd i fylket, med et lokalt museum i Istorytsjna-gaten. Her har folk i generasjoner malt boliger, bruksgjenstander og musikkinstrumenter med motiver hentet fra plantene og dyrene de kjenner. En gren kan gjenkjennes fra naturen, mens blomsten den bærer er satt sammen av maleren. Stilen er skrevet inn på UNESCOs representative liste over immateriell kulturarv. Det er kunnskapen og utøvelsen, også måtene den kan føres videre på, som registreringen gjelder.

Enkeltbilder kan være overraskende lette å se feil på. En liten bærklase kan ha blitt laget med en fingertupp, og kunstneren kan ha malt en innviklet grein uten å skissere omrisset først. Se hvor på en eske eller et instrument et motiv begynner. Det kan være formen på tingen som bestemmer hvordan bladene bøyer seg, og hvordan et lite felt med bakgrunn får bli stående åpent mellom blomstene. I det digitale billedmaterialet kan du følge en fugl eller en hel kvist på tvers av to gjenstander. Et mønster som virker fast, er satt sammen gjennom en rekke små selvstendige valg.

Slik får også landskapet utenfor storbyen en tydeligere plass. En maler kan være registrert i fylkets kunsthistorie, et arbeid kan vises fram av en større samling i Dnipro, og tradisjonen kan samtidig ha sitt særskilte opphav i Petrykivka. Det er tre presise opplysninger om samme gjenstand. I en tid da en fysisk reise må vike for krigens realiteter, er det særlig verdifullt at det nasjonale museumsfondet lar folk åpne digitale artikler fra både byen og den lokale samlingen og se hvem som faktisk har laget og tatt vare på det som vises fram.