Slik kan en gammel kirke være fra 2005
Stans på Neumarkt før du går inn i Frauenkirche. På litt avstand ser den lys ut. Går du nærmere, får du øye på mørke enkeltsteiner i murverket. Da kirken ble gjenreist, tok man vare på stein fra ruinene og brukte den sammen med ny sandstein. Bygget ble ødelagt under andre verdenskrig. I tiårene etterpå var ruinen et minnesmerke midt i byen. Først i 2005 kunne man åpne den gjenreiste kirken. Derfor kan både en som husker et tomrom på denne plassen, og en som kjenner Dresdens barokke silhuett fra et gammelt maleri, ha et riktig bilde av byen.
Inne i kirken kan det være lett å glemme hvor ulike oppgaver den har. Det kommer folk hit til gudstjeneste, konserter, stille ettertanke og for å se interiøret. Et besøk under kuppelen og en tur opp for å få utsikt er to forskjellige avtaler. Skal bare noen i reisefølget til topps, er det fint å ha et bestemt møtested tilbake på Neumarkt. Resten kan bruke tiden til å se på husene rundt plassen og hvordan de sammen danner rammen for kirken.
Hvilket grønt hvelv står på billetten?
I Residenzschloss finner du både Historisches Grünes Gewölbe og Neues Grünes Gewölbe. Navnene er så like at mange overser forskjellen når de planlegger. I det historiske skattkammeret er selve rommene og hvordan kostbarhetene er stilt sammen en vesentlig del av opplevelsen. I det nye skattkammeret kommer du tettere på enkeltgjenstandene. Den vanlige slottsbilletten omfatter det nye skattkammeret, mens det historiske har egen adgangsordning. Kontroller hele museumsnavnet på billetten før du går videre til betaling.
Slottet huser også våpensamlinger og representasjonsrom. Zwinger med Semperbygningen er et annet anlegg i nærheten, blant annet med Gemäldegalerie Alte Meister. Den som kommer for ett bestemt maleri, vil vanligvis få mer ut av besøket ved å begynne der verket hører hjemme og la resten av formiddagen være åpen. Avstandene er korte, men et par hundre meter mellom husene sier lite om hvor lenge man blir inne. Her kan man tilbringe en hel helg på nesten samme kartutsnitt.
Gå inn i Bellottos bybilde
Gå over Augustusbrücke til nordsiden av Elben og se tilbake. I 1748 malte Bernardo Bellotto utsikten mot Dresden fra høyre elvebredd, nedenfor broen. Han kom fra Venezia og ble, som sin berømte onkel, kalt Canaletto. Hjemmefra kan du ha sett utsikten hans gjengitt uten å tenke over hvor han sto. Ved elven går det an å gjøre nesten det samme som han gjorde. Finn broen og de synlige tårnene, og flytt deg langs bredden til du får riktig avstand mellom dem.
Etter en formiddag på museene er dette en fin liten oppgave som ikke krever flere billetter. Har du med barn, la dem finne en detalj som finnes både på det gamle maleriet og i dagens by. Noen bygninger er eldre enn maleriet, andre ble endret eller gjenreist senere. Det er nettopp denne usikkerheten som gjør stoppet interessant. Du ser hvordan byen ønsker å framstå, samtidig som du nå vet litt mer om når og hvordan det du ser, ble bygd.
En kveld utenfor barokkbyen
Fra den nordlige bredden kan neste mål være Äußere Neustadt. Der ligger Kunsthofpassage, en rekke gårdsrom der husfasadene har fått ulike kunstneriske uttrykk. Overgangen fra slottenes symmetri til små butikker, kafeer og bakgårder er påfallende. Ta deg tid til å gå inn fra gaten før du bestemmer deg for om du har funnet riktig sted. Mye av det du kom for å se, vender inn mot gårdsrommene. Om kvelden er dette en naturlig bydel å legge middag og en rusletur til.
Med én natt ville jeg valgt overnatting ut fra hva dere vil gjøre etter at museene stenger. En base nær Neumarkt lar dere se gamlebyen tidlig før dagens grupper kommer. En kveld i Neustadt gjør det mer fristende å bo nord for elven og gå over broen til de store museene om morgenen. Uansett er elvebredden vel verdt en tur når lyset forandrer seg. Utsikten Bellotto valgte fungerer også på den delen av dagen som ikke står i noen museumsbestilling.
En handel med porselen og mennesker
De høye kinesiske lokkvasene i porselenssamlingen i Zwinger har et navn man lett kan misforstå. «Dragonervasen» har med kavalerister å gjøre. I 1717 overlot August den sterke seks hundre soldater til kong Fredrik Vilhelm I av Preussen. Til gjengjeld fikk han 151 porselensgjenstander, deriblant noen uvanlig store vaser. Kongene fikk begge det de ønsket seg til henholdsvis samlingen og hæren. Hva seks hundre menn tenkte om transaksjonen, forteller den blå dekoren lite om. Det er en opplysning verdt å ta med inn i de lyse rommene. Fyrstens rett til å disponere soldatene var en høyst reell del av makten som kommer til uttrykk i samlingen hans.
Stans så ved noe mye mindre. Utvalget av blåhvitt porselen fra Kangxi-keiserens tid strekker seg fra enkle kopper til høye vaser så fint malt at de kan leses som bilder. Sammenlign hvor dekoren er plassert på en kopp som skal holdes i hånden, og på en vase beregnet på å ses fra gulvet i en stor sal. Verkstedene i Kina laget også varer spesielt for kjøpere i Europa. Den europeiske forestillingen om hvordan et kinesisk interiør skulle se ut, fikk dermed følger for formene som ble utviklet hos produsenten. Blåfargen og de hvite flatene er det letteste slektskapet å oppdage, men bruken kan være helt forskjellig.
August fikk hjelp fra mellommenn og handlere i flere europeiske byer, blant annet Paris og Amsterdam. En gjenstand med kinesisk opphav behøvde derfor ikke å være kjøpt fra Kina av den saksiske samleren som plasserte den i sitt palass. Følg gjerne ett stykke porselen gjennom så mange hender du kan finne i samlingskatalogen. I løpet av en slik lesning blir en vare til et samleobjekt og i neste omgang til et vitne om hvem som hadde råd til å innrede en hel sal i hvitt og blått.
I et laboratorium i Dresden klarte man selv å fremstille hvitt porselen i 1708. Fabrikken som ble grunnlagt i Meissen to år senere, brukte derimot først et rødbrunt steingods. Hvitt porselen fra Sachsen kom i handelen i 1713, og å få blåfargen til å bli riktig under glasuren tok ytterligere forsøk. Det tok med andre ord flere år å etterligne noe av det en kjøper kunne velge mellom hos en importør.
Englene som hører til nederst på bildet
Rafaels sixtinske madonna i Gemäldegalerie Alte Meister er antakelig kjent også for folk som aldri har hørt maleriets tittel. De to små englene som lener seg mot underkanten, har kunnet opptre nokså selvstendig på kort og reproduksjoner. Ved lerretet i Dresden kan man endelig følge blikket deres oppover. Mellom forhengene står Maria med barnet på armen. På hver sin side kneler den hellige Barbara og pave Sixtus. Den ene ser ned, den andre gjør en bevegelse ut mot den som står på vår side av billedflaten. Legg merke til hvor mye av handlingen som finner sted nettopp i møtet mellom blikkene.
Bildet var beregnet på kirken San Sisto i italienske Piacenza. Da pave Julius II bestilte det av Rafael i 1512, skulle det fungere som altertavle. Nå betrakter besøkende det som et høydepunkt i et kunstgalleri. Avstanden mellom disse to måtene å se på kan man kjenne ved å ta noen skritt tilbake og forestille seg menneskene som sto i kirken med alteret foran seg. Samtidig blir det klart hvor mye som forsvinner når bare de to små nederst tas ut av sammenhengen. Først i 1754 kom maleriet til Dresden etter langvarige forhandlinger. Kjøperen var August III, sønn av porselenssamleren, og begge brukte svært bevisst kunst til å gi hoffet i Sachsen en betydning utover sitt eget område.
Anatomi for alle på Lingnerplatz
En industrimann som solgte munnvannet Odol, var med på å skape en av byens mest besøkte begivenheter. Mer enn fem millioner mennesker kom til hygieneutstillingen i 1911. Året etter grunnla Karl August Lingner Deutsches Hygiene-Museum. Man kunne gå til lege eller lese en avhandling, men her møtte vanlige besøkende modeller av det som befant seg inne i deres egen kropp. Da Wilhelm Kreis' nye museumsbygg åpnet i 1930, var den gjennomsiktige menneskefiguren en hovedattraksjon. Det går an å forestille seg inntrykket den gjorde på folk som aldri hadde sett anatomien framstilt i full størrelse på denne måten.
Det er også grunn til å lese museets egne historiske tekster. Etter 1933 ble den samme utstillingsteknikken brukt til å spre nazistenes raselære. De naturtro modellene og den vitenskapelige rammen ga falske påstander en særlig autoritet. Bygningen og store deler av samlingen ble hardt rammet under bombingen i februar 1945. I DDR fikk institusjonen igjen en offentlig rolle i helseopplysningen, med et verksted som laget modeller også for bruk utenfor Dresden. En gjennomsiktig ku i naturlig størrelse ble eksempelvis stilt ut på en landbruksutstilling i India i 1959. Slike opplysninger gjør det enklere å skille mellom det som ble framstilt her i ulike tiår, og oppgavene et besøkende publikum har foran seg i dag.
For en familie er sanseutstillingen en annen vei inn i huset. Her finnes blant annet et hukommelsesspill med lyder. Hvilke lyder klarer dere å kjenne igjen når synet ikke får hjelpe til? Den delen er lagt til rette for barn mellom fem og tolv år. Sett av plass til at også den yngste kan gjøre ferdig et forsøk i sitt eget tempo. Utenfor ligger Großer Garten nær nok til at det går fint å legge resten av dagen utendørs.
To fjellbaner over elven og en liten jernbane gjennom parken
Parkjernbanen har gått i Großer Garten siden 1950, på skinner med bare 381 millimeter mellom seg. Et av særtrekkene finner man på stasjonen. Barn og ungdom får opplæring og deltar i driften, fra billettsalg og konduktørarbeid til signal- og stasjonstjeneste. Se på hvem som gir tegn, hvem som følger med på passasjerene, og hvor det ser ut til at ansvaret skifter hender. Det er en ganske annen lek med målestokk enn en modelljernbane bak glass. Om reisen treffer utenfor parkbanens sesong, kan selve parken fremdeles gi en lang spasertur etter museet.
En annen banetur fører østover til Loschwitz ved Elben. Fra Körnerplatz og gatene omkring finnes det to måter å reise opp åsen på. Standseilbahn fra 1895 går på skinner til Weißer Hirsch. Schwebebahn fra 1901 har vogner som henger under sporet og føres opp til Oberloschwitz. De ender på forskjellige steder, så velg etter hvilken høyde du vil opp på. For den som vil se hvordan en slik konstruksjon tar seg ut i et boligstrøk, er det fint å begynne nede. Et kort blikk oppover viser hvorfor en hengebane virket som en brukbar løsning i det bratte terrenget. Se så tilbake mot dalen mens vognen vinner høyde.
Også hengebanen trekkes av kabel, og maskineriet befinner seg oppe. Opprinnelig sto det dampmaskiner i drift der med skorsteiner i det karakteristiske tårnet. I 1909 ble driften elektrisk. På papiret er turen bare snaut 274 meter lang, med vel 84 høydemeter mellom endepunktene. For en beboer som daglig skulle hjem fra jobb ved elven, var det en langt mer vesentlig forskjell enn tallene kanskje antyder. Før tårnet i Oberloschwitz kom, hadde den nye broen over Elben og den elektriske trikken i Blasewitz allerede forkortet reisene mellom sentrum og disse tidligere småstedene. Å gå over elven etterpå er en god måte å samle hele den lille ferdselshistorien på ett og samme kart.
