Fra trikken til kullvaskeriet
Trikk 107 stopper ved Zollverein. Derfra er det rundt 500 meter til besøkssenteret i det tidligere kullvaskeriet. Holdeplassen Zollverein-Nord ligger også ved anlegget, men lenger fra vaskeriet. Se industristedets kart og adkomst før du velger stopp.
Ruhr Museum bruker selve vaskeriet til å fortelle om regionens natur, mennesker og industri. Velg det hvis du vil forstå mer enn maskinene. Selve gruveområdet og koksverket har ulike ruter og omvisninger. Bestill riktig del hvis det er produksjonshistorien du kom for å se.
To fortellinger om industribyen
Villa Hügel, familien Krupps tidligere hjem, ligger ved Baldeneysee sør i Essen. Huset og parken forteller om eiernes liv, mens Zollverein viser arbeidsstedet og produksjonen. Det er en god kombinasjon over to dager. De ligger ikke i samme museumsområde.
Kommer du med tog og bare har en halvdag, velg Zollverein og legg inn tid til å komme tilbake til Essen Hauptbahnhof. Skal du østover i Ruhr, kan du følge opp industri- eller fotballhistorien i Dortmund.
Fra under bakken til et rom fullt av vann og kull
Zollverein er så stort at det er lett å begynne med feil forventning. En gruve, et kullvaskeri og et koksverk løste ikke samme oppgave. Kullet kom opp gjennom sjakten. I vaskeriet ble det behandlet og sortert. På koksverket skulle det gjennom en annen prosess for å bli et brensel industrien krevde. Når du beveger deg mellom delene av anlegget, følger du dermed ikke bare en tursti. Du følger forskjellige stadier i en vare før den ble brukt i et nytt verk et annet sted i Ruhr.
Ved sjakt XII setter det røde anlegget en tydelig retning. Se på transportløpene mellom bygningene før du går inn. De er tegnet for en flyt av råstoff og arbeidere gjennom et område der hvert stopp hadde en funksjon. Det som nå ser ut som en lang gangvei mellom to kulturbygg, kan ha vært et krevende ledd i en stram produksjonskjede. Det er en bedre inngang til industriarkitekturen enn bare å kalle den streng eller vakker.
Et museum inne i maskinen
Ruhr Museum holder til i det tidligere kullvaskeriet. Man får dermed to utstillinger på én gang. Gjenstandene og fortellingene viser regionens historie, mens bygget rundt viser størrelsen på maskinene og arbeidsprosessen som skulle få plass der. Hvis noen i følget er særlig opptatt av hvordan anlegget fungerte, kan en teknisk omvisning gi annen informasjon enn den vanlige museumsbilletten. Finn riktig navn før du bestiller.
En halv dag kan lett gå med på sjaktområdet og museet alene. Vil du se koksverket også, sett av tid til å gå mellom delene eller sjekk intern transport for dagen. Stedsnavnet «Zollverein» peker på et helt område. Et kartpunkt omtrent midt på eiendommen gir lite hjelp til den som kommer med rullestol eller skal finne en gruppe ved en bestemt inngang. Essen sentrum og byens øvrige museer fortjener dessuten en egen etappe. En lang industridag får en bedre avslutning med et rolig måltid enn med en ekstra utstilling som må avbrytes fordi forbindelsen går.
Boligen bak industrifamilien
På en lengre tur i Essen gir Villa Hügel et motstykke til besøket på Zollverein. Familien Krupp, som bygde seg opp i stålindustrien, hadde sin store bolig sør i byen over Baldeneysee. Sammenlign hva som skjer med rommene på de to besøksstedene. I kullvaskeriet bestemte maskiner, lastebaner og tyngdekraft hvor menneskene kunne gå. I villaen kunne byggherren bruke plass på selskapelighet og utsyn. Har dere én dag og må velge, passer villaen og en tur nede ved innsjøen bedre sammen enn en lang fottur mellom villaen og gruveanlegget.

Et blikk av emalje i Essens domkirke
Gullet på Marias drakt i Essens domkirke er tynnere enn det ser ut til. Under overflaten ligger poppeltre. Billedhuggeren formet mor og barn i en skulptur som er knapt tre kvart meter høy, og kunsthåndverkerne dekket så treet med fint gullblikk. Den gylne madonnaen ble laget omkring år 980, i tiden da abbedisse Mathilde ledet kvinnestiftelsen i Essen. En som forbinder Ruhr med råjern, masseproduksjon og ting i nesten ufattelig stor målestokk, kan godt begynne med denne beskjedne figuren. Det fantes høyt spesialiserte håndverkere og folk som var villige til å betale for arbeidet deres her lenge før kullgruven ble et symbol for hele regionen.
Studer hvordan moren sitter med barnet og hvordan øynene fanger lyset. En som først ser et fotografi, risikerer å overvurdere størrelsen fordi den gylne overflaten fyller hele utsnittet. I kirken hører figuren fremdeles til et levende religiøst miljø. La dem som kommer for å be få plass rundt seg. Et museumsbesøk i skattkammeret og et øyeblikk foran et andaktsbilde i kirken dreier seg om forskjellige former for oppmerksomhet, selv om de gjelder kunst fra de samme århundrene. At det fremdeles er mulig å se ett verk i begge disse perspektivene gjør et stopp her til mer enn en omvei mellom stasjonen og en museumsadresse.
Kvinnestiftelsen i det gamle Asnide kan følges tilbake til 800-tallet. Mathilde var barnebarn av keiser Otto den store. Stiftelsen hadde med andre ord forbindelser til politiske og økonomiske sentre som nå er mindre opplagte når man ser Essen omgitt av andre store industribyer. Blant arbeidene knyttet til stiftelsens blomstring finnes prosesjonskors, praktfulle bokbind og andre gjenstander beregnet for et nøye fastlagt ritual. Tenk på hvem som fikk bære et lys eller en bok, hvem som kunne se smykkene på nært hold, og hva folk lenger bak oppfattet når gullet beveget seg gjennom kirkerommet. Farge og materiale hadde oppgaver lenge før noen skrev registreringsnummer på et museumsskilt.
En samling som kom fra Hagen
Museum Folkwang er i dag uløselig knyttet til Essen, men historien begynner i Hagen. Der åpnet Karl Ernst Osthaus sitt museum i 1902. Han samlet både samtidskunst og gjenstander fra ulike perioder og deler av verden. I starten kunne en sammenstilling av slike arbeider også være et økonomisk spørsmål. Etter hvert ble nettopp de uventede forbindelsene mellom kunsthåndverk, skulptur og maleri en del av husets idé. Tenk på forskjellen mellom å vise fram et stykke asiatisk keramikk sammen med flere gjenstander fra samme tid, og å sette det i et rom med ellers helt forskjellige ting som deler en løsning i farge, rytme eller overflate. Gjenstanden er den samme, men publikum blir stilt et annet spørsmål.
Da samlingen kom til Essen i 1922, ble den slått sammen med byens eget kunstmuseum. Den historien ble brutalt avbrutt under nazismen. I 1937 beslagla regimet mer enn 1 400 arbeider som ledd i forfølgelsen av det myndighetene kalte degenerert kunst. Derfor er det også hull i en samling som er blitt beskrevet som en av regionens viktigste. En vegg i et museum kan se like hel og harmonisk ut etter at kunstverk er blitt fjernet. Det er først på oversikten over verkene og eierhistorien at man kan se hva som faktisk skjedde. Museets egen kronologi hjelper hvis du vil undersøke denne delen før eller etter besøket.
I den nyere samlingen fikk også fotografiet sin egen plass. Den fotografiske samlingen knyttet til Otto Steinert og Folkwangschule i Werden ble senere en del av museet. For den som allerede har gått rundt på Zollverein med telefonen i hånden, er dette en god anledning til å tenke over hva et industribilde viser. Får du med et menneske under en stor transportbro, skifter inntrykket av både avstand og størrelse. Tar du bildet fra siden, kan hele anlegget ligne en abstrakt komposisjon. Det er nøyaktig samme bygning. En liten endring i fotografens plass gjør det mulig å fortelle to helt forskjellige historier om den.
En bydel tegnet omkring hjemmet
På Margarethenhöhe ser Essen ut som om en helt annen type byggherre har fått bestemme. Husrekkene følger gater og små plasser i et område planlagt som hageby. Margarethe Krupp etablerte stiftelsen bak prosjektet, og kommunen deltok. Arkitekten Georg Metzendorf tegnet et nabolag som ble realisert i mange byggetrinn fra 1909 og fram til 1930-årene. Går du her etter å ha sett Villa Hügel, er det interessant å finne Krupp-navnet på begge steder. Den herskapelige familieboligen og arbeidet med en planlagt forstad sprang ut av det samme industrimiljøet, men de måtte løse svært forskjellige oppgaver.
En forstad med mange hjem måtte gi folk både privatliv og forbindelser til resten av byen. Se på hvor inngangene er plassert og hva som skjer når en husrekke gjør en sving. En liten plass foran et hjem kan skjerme barna som leker der, samtidig som den kan bli et felles treffsted. At husene har et slektskap i materialer og målestokk, betyr ikke at bredden på en gate eller vinkelen på en gavl er uviktig. Små variasjoner avgjør hvor fasadene får lys, hvordan folk ser hverandre fra døren, og hvor naturlig det er å bli stående ute for en prat.
Ruhr Museum har en mønsterleilighet og en utstilling i det vesle atelierhuset. Ønsker du inn i leiligheten, sjekk de organiserte vandringene. Et besøk i én faktisk bolig vil kunne si mer om hva Metzendorf mente med en god boligstandard enn en runde utenfra mellom hager og fasader. Det gjelder særlig slike ting som lys i arbeidskroken, muligheten for å holde hjemmet rent og hva man kunne gjøre på en liten kjøkkenflate. Boligene omkring er vanlige hjem. Den som følger besøksordningen får dessuten forklaringen fra nabolaget uten å måtte forsøke å se inn gjennom vinduene til dem som bor der nå.
Da fyrhuset fikk sykler og kjøkkenredskaper som gjester
Et museum på Zollverein forteller om arbeidsdagen på en langt mer moderne måte enn mange forventer. Red Dot Design Museum ligger i det gamle fyrhuset. Arkitektene Fritz Schupp og Martin Kremmer tegnet dette bygget mot slutten av 1920-årene, da oppgaven var å levere energi til gruveanlegget. På 1990-tallet ga Norman Foster det en ny innredning for utstillinger. Det opprinnelige rommet var beregnet for store maskiner. I dag kan den gjenstanden folk står bøyd over i samme hall, være liten nok til å gå ned i en jakkelomme.
Her finnes blant annet stoler, sykler, armaturer og produkter til kjøkken og arbeidsplass. Tingene er valgt ut gjennom en designpris. Det gjør ikke alle produktene like interessante for alle mennesker. Bruk gjerne et område dere kjenner noe til fra før. Den som har bremset brått på en sykkel, kan stille svært konkrete spørsmål til hvordan en hånd finner hendelen. Den som har forsøkt å åpne en beholder med én hånd, har allerede tilstrekkelig erfaring til å mene noe om hvordan den burde vært utformet. Det er forskjell på å like måten en ting ser ut på i et rom, og å like hvordan den faktisk passer en kropp eller en vane.
Sammenlign så én hverdagsting med de gamle rørene eller industriveggene. Utstyret på Zollverein krevde like mye omtanke for brukeren der det sto i arbeid, selv om farge- og materialvalgene fulgte andre hensyn. Den som før gikk forbi en håndløper eller en avsats høyt oppe i bygningen, måtte kunne stole på at den fulgte arbeidsbevegelsen på en forutsigbar måte. Museet fornyer gjenstandsutvalget regelmessig. Det gir mening å ta turen for å oppleve møtet mellom produkt og omgivelser, selv om en bestemt prisvinnende gjenstand du har sett avbildet på et eldre fotografi, kan være skiftet ut.
Før det ble en innsjø for søndagsturer
Baldeneysee sør i Essen ligner et stykke natur som alltid har ligget ved foten av åssiden der Villa Hügel står. I virkeligheten ble denne delen av Ruhr demmet opp i 1933. Reguleringene av elven hadde også med kravet til vannkvalitet å gjøre i en region med stor befolkning og omfattende industri. En by som trenger vann til husholdninger og produksjon, kan bli avhengig av anlegg som etter noen generasjoner ser så grønne ut at folk glemmer at de er bygd. Følg derfor gjerne et stykke av en bredd og se etter hva som ser ut til å ha hatt en annen oppgave enn rekreasjon.
Fra området ved Kupferdreh er det mulig å knytte turen til mineralmuseet, en avdeling av Ruhr Museum i en tidligere skole. Har du besøkt kullvaskeriet, kan det være fint å gå et langt skritt tilbake i tid. Lenge før noe menneske kunne bruke kull i en ovn, måtte landskapet her gi opphav til lag som senere ble tilgjengelige i gruver og steinmasser. Ruhr Museum beskriver fossilfunn fra karbontiden i en slagghaug ved innsjøen, og museet arrangerer også egne faglige opplegg. Søk på Mineralien-Museum i Kupferdreh når du ser på programmet. Museet ved sjakt XII og skolen i den andre enden av byen er to helt forskjellige adresser.
Det finnes en fin sammenheng mellom en gammel skole og et museum over så langsomme prosesser. I klasserommet forsøkte man gjerne å få et barn til å huske et årstall eller en ukesplan. I bergarten ligger spor fra flere hundre millioner år tilbake. Dersom dere finner en avbildning av et plantefossil, er det ofte lettere å forstå steinen ved å lete etter forgreningen eller profilen på et blad enn ved å prøve å holde fast på det store tallet. Det gjør et enkelt museumsrom nær innsjøen til en ganske annen fortsettelse av industridagen enn enda en tur inn i et høyt og mørkt maskinhus.
Et rom med flere liv ved Edmund-Körner-Platz
Fra domkirken er veien kort til den gamle synagogen, men det som har skjedd med de to bygningene, gjør dem til helt ulike historiske kilder. Synagogen ble innviet i 1913. Edmund Körner tegnet et hus for en menighet med både størrelse og selvtillit, og ga bygget tyngde nok til å hevde seg i gatebildet. Legg merke til hvordan kuppelen løfter seg fra den ujevne tomten. Et fotografi rett forfra gir lite inntrykk av høydeforskjellene rundt bygningen. Gå rundt hjørnet og se samme vegg en gang til fra lavere terreng.
Under novemberpogromen i 1938 ble synagogen satt i brann. Ytterveggene overlevde, men å lese huset som en bevart synagoge fra keisertiden ville likevel gi et uriktig bilde. Også etter krigen ble interiøret forandret. Kommunen kjøpte bygget, og i 1961 flyttet en industriutstilling inn. At den samme byen som feiret sin industrielle formgiving i disse rommene, etter hvert valgte å løfte fram menighetens historie, er et av de vanskeligste kapitlene i hvordan Essen har behandlet sin egen bygningsarv. Se på gamle fotografier av innsiden før du forsøker å forestille deg hvordan området ved toraskapet så ut ved innvielsen.
Huset er i dag viet jødisk kultur. Delene om sabbat, høytider og livet i jødiske familier stiller andre spørsmål enn utstillingen om byggets skjebne. For to som går sammen, kan det være givende å velge hvert sitt spor en stund og så sammenligne hva dere fikk øye på. Husket den ene en familiefest og den andre en arkitekttegning, har dere sett to svært forskjellige sider av den samme menighetens forhold til byen. Det finnes også materiale hos kommunens historieportal. Se på husets egne besøksmeldinger før turen, siden arbeider på tak og fasader kan påvirke tilgangen.
Den som har vært innom designmuseet på Zollverein, vil kanskje kjenne igjen navnet Industrieform i historien om synagogen. Det er en uventet forbindelse mellom to adresser som ellers lett havner på hver sin dagsplan. Tenk på forskjellen mellom å stille ut en industrigjenstand i et fyrhus som har tjent sin opprinnelige funksjon, og å gjøre det i et tidligere gudshus som en menighet er blitt fratatt. Selv et utstillingsrom uten en eneste forklarende tekst kan dermed være fullt av opplysninger om den byen som tok det i bruk.
