Storbyguiden.net

Haag – kunsten ved Hofvijver og stranden i Scheveningen

I Haag ligger Mauritshuis helt inntil vannet ved Hofvijver. Her kan du gå fra nederlandsk maleri til utsyn mot Binnenhof på få minutter. Haag er sete for regjeringen, mens Amsterdam er Nederlands hovedstad.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 886 444 innbyggere i det sammenhengende byområdet «The Hague» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Moderne kontortårn med ulike takformer bak trær og monument ved plassen.
Høyhusene i Haag (2015) Foto: Zairon · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

En fugl i lenke og en pike som snur seg

I Mauritshuis kan et lite bilde holde på oppmerksomheten vel så lenge som en hel vegg i et større museum. Ta for eksempel Stillitsen av Carel Fabritius. Fuglen sitter på en avsats med en liten lenke rundt foten. På avstand kan avsatsen se ut som om den stikker ut fra selve veggen. Gå noen skritt nærmere, så blir penselstrøkene og den lyse bakgrunnen tydeligere. Øvelsen passer også for barn. Hva måtte maleren få til for at noen som gikk forbi, skulle kunne tro at fuglen var virkelig?

Foran Vermeers Pike med perleøredobb er spørsmålet gjerne hvem jenta var. På 1600-tallet kalte nederlenderne denne typen bilde en tronie. Kunstneren kunne finne på en figur for å undersøke et ansiktsuttrykk, lys på huden eller et uvanlig hodeplagg. Se hvordan de få lyse strøkene under øret får oss til å se en blank perle. Gå så videre til Rembrandts anatomitime med dr. Tulp, der en hel gruppe mennesker skal se ut som om de følger med på det samme inngrepet. Velg besøkstid hos Mauritshuis om du vil legge resten av dagen rundt maleriene. Tre bilder er nok til en innholdsrik runde hvis du lar dem få tid.

Fra malerisalen til regjeringens nabolag

Gå ut til Hofvijver etter museumsbesøket. Det åpne vannet gir avstand til husrekkene slik at du får sett hele omrisset av Binnenhof. Her har nederlandske herskere og folkevalgte hatt tilhold gjennom flere hundre år. Ved vannet blir det enklere å forstå forskjellen mellom Amsterdam, dit mange kommer for kanalene og de store kunstmuseene, og Haag, der landets politiske liv har hatt sitt tyngdepunkt. Mange besøkende får dem begge med på samme togreise.

Restaureringen av Binnenhof påvirker ferdselen. Under arbeidet har byen satt opp et utsiktstårn på Buitenhof. Her kan man se både det historiske anlegget og arbeidet som pågår. Tårnet har trapper, og tilgjengeligheten varierer med vær og byggearbeid. Har noen i følget vanskelig for å gå i trapper, holder det fint å følge vannet på bakkeplan. Avtal et bestemt sted ved Hofvijver før dere går hver til deres. «Ved parlamentet» kan passe på flere sider av et ganske stort område.

En spasertur med umulige trapper

Fra Hoffets gamle nabolag er veien kort til Lange Voorhout. Her ligger Escher-museet i et tidligere kongelig vinterpalass. I grafikken til M.C. Escher kan fugler bli til fisker, og en trapp kan fortsette rundt og rundt uten at du kommer til en logisk slutt. Først etter å ha fulgt en linje med øynene hele veien rundt oppdager du hvor forestillingen om rom brøt sammen. Det er en annen måte å se bilder på enn inne hos Vermeer. Liker reisefølget optiske gåter bedre enn kunsthistorie, ville jeg latt dette bli dagens hovedmuseum.

Er det byens internasjonale rolle som lokker, er Fredspalasset et eget mål. Her holder både Den internasjonale domstolen og Den faste voldgiftsdomstolen til. Besøkssenteret gir en innføring i konfliktene og ideene som førte til at slike institusjoner ble lagt til Haag. Skjelne mellom adgang til besøkssenteret og en eventuell omvisning inne i palasset. At du finner porten, betyr ikke at rettsbygningen fungerer som et alminnelig museum.

To måter å se Scheveningen på

I Museum Panorama Mesdag kan du stå midt i et malt landskap med hav, sanddyner og den gamle fiskerlandsbyen. Maleren Hendrik Willem Mesdag laget motivet slik at betrakteren står omgitt av utsikten. Det er et godt alternativ på en dag da været gjør den faktiske kysten lite fristende. Det er også en fin forberedelse til en ettermiddag ved sjøen. Da har du et eldre Scheveningen i minnet når du møter dagens strandby med hoteller, strandpromenade og det store Kurhaus.

Skal dere tilbake med tog samme dag, gjør strandturen til en egen del av planen. En halvtime ekstra foran et maleri velter sjelden en byvandring rundt Hofvijver. Den samme halvtimen kan være hele tiden du ellers hadde fått ute i vinden ved Nordsjøen. På en helg ville jeg lagt Mauritshuis og regjeringskvartalet til den ene dagen, Scheveningen og panoramaet til den andre. Da får både byen og kysten lov til å være reisemål.

Da franskmennene tok maleriene til Paris

Om du går langs Hofvijver fra Mauritshuis, kommer du til Prins Willem Vs galleri. De to adressene er knyttet sammen av den samme samlingen, men det er to forskjellige deler av dens historie som blir synlige. Galleriet åpnet i 1774 for å vise stattholderens malerier til publikum. Her henger bildene fremdeles slik at veggene blir tett besatt av rammer. En kan nesten kjenne hvordan blikket stilles overfor et valg. Skal man først undersøke motivet i passende øyehøyde eller prøve å få med seg bildet like oppunder taket? Den kongelige samlingen var også en påstand om hvor mye prinsen hadde råd til å eie og vise fram.

Da franske styrker kom til Nederland omkring tjue år senere, ble bildene sendt til Paris. En del av det som senere ble grunnstammen i Mauritshuis, har altså en ufrivillig reise bak seg. Tenk på hva det betyr for den som forvalter kunsten. For en besøkende kan et maleri henge på ett sted i årevis og derfor fortone seg som en bestanddel av huset. For eieren kan nettopp det at et verk kan tas ned og bæres av gårde, ha avgjort hele den videre historien. En inventarliste blir da et vitnesbyrd om hva som sto på en vegg før noen pakket det ned.

I Haag er avstanden mellom de to måtene å se kunsten på overkommelig også på en kort tur. Dersom du først har vært inne i Mauritshuis for å møte Vermeers kvinne med perleøredobben, kan du la besøket hos prinsen handle om helheten i stedet. Gå gjennom rommet én gang og merk deg hvilke bilder som fanger øyet uten at du leser en etikett. På returen kan en lete etter noe som nesten forsvinner blant store rammer. Her er det selve plasseringen, like mye som en bestemt kunstners navn, som viser hva den tidlige museumsbesøkende ble bedt om å se.

Porten der en politisk krise ble til et drap

Gevangenpoort ved Buitenhof er en adresse hvor nederlandsk historie kan være tung å møte. I august 1672 kom Johan de Witt, som hadde vært en av Hollands viktigste politiske ledere, til fengselet for å møte broren Cornelis. Begge ble dratt ut og drept. Plasserer man den hendelsen ved en vanlig gangvei mellom vannet og dagens regjeringsmiljø, blir forskjellen mellom gamle og nye politiske institusjoner langt mer konkret enn en rekke årstall. På kartet ser området lite ut. For mennesker som forsøkte å komme seg usett gjennom en folkemengde, var noen få meter nok.

Haags historiske museum tar vare på levninger som er blitt knyttet til drapet. Det er en samling hvor det har vært nødvendig å undersøke gamle antakelser på nytt. I 2011 slo det nederlandske rettsmedisinske instituttet fast at det som tidligere ble omtalt som en tå, var en finger. En slik opplysning endrer i seg selv lite på hendelsesforløpet i 1672. Den har derimot stor betydning for hvor presist et museum kan fortelle om en gjenstand som mennesker har overlevert og tilskrevet en bestemt person. Les gjerne museets beskrivelse før dere bestemmer hvor mye av denne historien dere vil ha med på en familietur.

På en kort spasertur kan dere nøye dere med å lokalisere den gamle porten og betrakte forholdet mellom fengselet og den offentlige plassen. Hvis dere vil følge saken tettere, gir den historiske samlingspresentasjonen opplysninger også når en fysisk utstilling er endret. I museet må etterprøvingen begynne med det som faktisk er bevart. På gaten er det selve nærheten mellom de politiske institusjonene og stedet der en folkemengde tok liv, som gjør det lettest å forstå hvor vanskelig situasjonen var å kontrollere.

Hvorfor så mange land ga en gave til Fredspalasset

På Carnegieplein kan en besøke Fredspalassets besøkssenter uten å forveksle det med en automatisk omvisning i selve palasset. Internasjonale institusjoner har arbeid å gjøre her også de dagene reisende kommer med kameraer og tid i kalenderen. En god start er å finne ut hva Den faste voldgiftsdomstolen er. Den springer ut av fredskonferansen i Haag i 1899. Da palasset var ferdig i 1913, brukte flere lands regjeringer gaver til å synliggjøre sin tilknytning til det nye huset.

Frankrike ga et stort maleri av Eugène Chigot. Blant gavene finnes også gjenstander som hedrer dronning Wilhelmina og tsar Nikolaj II, som begge knyttes til konferansen. På den måten har palassets utsmykning to funksjoner. Den skal gjøre et stort rom brukbart som representasjonslokale, og den forteller dem som går inn, hvilke land og personer som ønsket å sette navnet sitt på et forsøk på internasjonalt samarbeid. I en vanlig museumsutstilling ser en gjerne på hvem som laget gjenstanden. Her er det minst like viktig hvem som betalte for den og hvem som tok imot.

Besøkssenteret gir en innføring i arbeidet og i bygningen. Den som vil se hvordan et stort diplomatisk prosjekt løses rent visuelt, kan studere gavelisten digitalt også uten en innvendig omvisning. Velg en gjenstand og se hva et land gjerne ville bli forbundet med i 1913. Var det en kunstner, et materiale, en institusjon eller en bestemt person? Det er et stykke av Haags historie som gir mening også for reisende som til vanlig synes det er vanskelig å se forskjell på de mange domstolene som har adresse i byen.

Et museum der selv teglet fikk særlige mål

I Kunstmuseum Den Haag laget Hendrik Petrus Berlage et hus med en helt annen tanke om hva en besøkende trengte enn prinsens tettpakkede galleri. Den gule teglsteinen ble fremstilt med mål arkitekten hadde bestemt, og arbeidet ble fullført av Emil Emanuel Strasser etter Berlages død. Museet åpnet i 1935. Legg merke til hvordan mursteinen skifter retning når den skal markere et hjørne eller en åpning. Ytterveggene får tegninger i overflaten lenge før noen henger opp et kunstverk.

Også møtet med dagslyset var nøye gjennomtenkt. Berlage tegnet monterløsninger som stakk ut fra ytterveggen på hage- og vannsiden og fikk lys gjennom et system med glass. For den som nettopp har forsøkt å se et maleri høyt på en tettpakket vegg, er det en opplysende forskjell. Her kunne en person stå foran en gjenstand og faktisk se hvilken overflate den hadde. Kunstmuseet er derfor verdt tiden også om du ikke finner akkurat det ene maleriet du hadde håpet på. Et utlån kan flytte et berømt verk til en annen by. Arkitektens arbeid med mellomrommene, lyset og overgangen fra ett rom til et annet er derimot knyttet til huset i Haag.

Den som kommer hit for Mondrian, kan også ha glede av å følge kunstnerens arbeidsmåte på tvers av et midlertidig utlån. Hans siste bilde, Victory Boogie Woogie, var fremdeles uferdig ved hans død. Ved siden av oljemalingen finnes farget papir og tape, spor av at plasseringen av fargefeltene fortsatt var under arbeid. Fra et stykke unna kan slike firkanter se like endelig bestemt ut som de gule steinene i Berlages fasade. Kommer man tett på en god gjengivelse, er det enklere å forstå hva maleren fremdeles kunne flytte på. Kontroller særutstillingene hos museet dersom du vil se ett bestemt lerret.