Storbyguiden.net

Makhatsjkala ved Kaspihavet

Makhatsjkala ligger ved Kaspihavet og er hovedstad i Dagestan. I nasjonalmuseet oppkalt etter Alibek Takho-Godi møtes kystbyen og de mange fjellsamfunnene i republikkens innland. Norske UD fraråder alle reiser til Russland.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 717 618 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Makhachkala» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

En lang gate gjennom bebyggelsen mot høyden bak byen.
Utsikt over Makhatsjkala (2020) Foto: Suleymannabiev · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Samling og opprinnelsessted

Dagestan rommer mange språk og håndverkstradisjoner. Et objekt utstilt i hovedstaden trenger ikke være laget ved kysten. Opplysninger om landsby og materiale er ofte de mest presise sporene når man undersøker tekstiler, smykker eller husgeråd.

Makhatsjkala og Derbent

Derbent ligger lenger sør ved samme kyst og har sitt eget bysentrum og sine egne festningsmurer. Begge kan stå under overskriften Dagestan i en katalog. Et karttreff på republikknavnet avgjør derfor ikke hvilken by bildet viser.

Les UDs reiseinformasjon for Russland.

Mennene som bærer fasaden

Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til Russland. Dagestans nasjonalmuseum har digitale samlinger for den som vil utforske republikken hjemmefra. I Makhatsjkala holder museet til i en bygning som kalles «huset med atlanter». En atlant er en skulpturert mannsfigur brukt som bærende eller tilsynelatende bærende ledd i en fasade. Det er en liten arkitekturdetalj man kan begynne med selv på et eldre fotografi. Se etter hvordan figurene er plassert i forhold til vinduer, innganger og etasjen over. De gjør det lettere å identifisere huset når samme motiv er merket med et annet gatenavn eller er fotografert fra en skrå vinkel.

Museet bærer Alibek Takho-Godis navn. Institusjonens egen historie beskriver etableringen av et republikansk museum i Petrovsk, et tidligere navn knyttet til dagens Makhatsjkala. Samlingen og institusjonen har flyttet og endret form flere ganger. Et bilde av en tidlig utstilling trenger derfor ikke være tatt i huset med de karakteristiske figurene. Søk etter datoen og museets daværende navn før du prøver å kjenne igjen rommet.

Et museum ved sjøen med samlinger fra fjellene

På kartet er Makhatsjkala en by ved Kaspihavet. Dagestan strekker seg samtidig langt opp i fjellandskapet. Museets nettverk har omfattet institusjoner på forskjellige steder, blant annet i Derbent og Akhty. Dette gir et skille som lett forsvinner i et digitalt søkeresultat. En samlingsside kan tilhøre samme organisasjon som nasjonalmuseet, mens gjenstanden er oppbevart i et annet lokalsamfunn. Følg navnet på avdelingen i tillegg til hovedinstitusjonens navn. Det gjør også Dagestan mer forståelig. En havneby kan gi plass til en samlet regional samling, samtidig som lokale museer bevarer språklige, geografiske og historiske forskjeller som en felles overskrift ikke får fram.

Fredagsmoskeen

Den store fredagsmoskeen i Makhatsjkala følger en osmansk byggetradisjon. Legg merke til hvordan den store kuppelen er omgitt av mindre halvkuppler. Sett fra bakken bryter minaretene taklinjen på en annen måte enn kuplene. De gir en retning oppover, mens de lavere delene av taket viser hvor bredt bønnerommet nedenfor er.

Fyret som konkurrerte med lysene fra land

En havn har to forskjellige bybilder, avhengig av om man ankommer fra land eller sjø. I Makhatsjkala er fyret en god inngang til forskjellen. I eldre russiske dokumenter omtales det som Petrovsk-fyret. De første lysene kunne være vanskelige å oppdage fra enkelte vinkler. Bygninger på land kom mellom sjøfarerne og lyset de lette etter. På den tiden var selve det å velge riktig plassering for en lanterne dermed et spørsmål om hva man så ute fra sjøen, et godt stykke unna det stedet der man sto og bygde.

I en gammel rapport om havnen kom et annet problem fram. I dis og tåke kunne lyset drukne blant andre lys langs kysten. Sjøfolk hadde blant annet forvekslet lys fra en høyereliggende jernbanestasjon med det de ventet å se fra Petrovsk. Dette er også et lite glimt av hvordan byen og omegnen var blitt forandret. Et fyrlys som en gang hadde hatt mørk bakgrunn, måtte etter hvert dele synsfeltet med jernbane, fiskerier og bebyggelse. I dag kan rapporten leses som et byportrett fra den ene synsvinkelen man nesten aldri får på et vanlig gatefotografi, nemlig fra et skipsdekk på vei inn i mørket.

En by der en avis kan finnes på flere språk

Dagestans mange språk er forholdsvis enkle å få øye på i hovedstadens bibliotekhistorie. Tidsskriftet Zjensjtsjina Dagestana, som betyr «Kvinnen i Dagestan», finnes registrert på blant annet avarisk, darginsk, lakisk, kumykisk, lezgisk og tabasaransk. Det litterære tidsskriftet Druzjba kom også på flere språk. Biblioteket ved University of Illinois har laget en oversikt som oppgir både originaltitler, språk og startår. Hvis en gammel tekst bare er merket «utgitt i Makhatsjkala», kan listen være et langt bedre utgangspunkt enn å begynne med en russisk oversettelse som kanskje aldri ble trykt.

Mange av navnene er lite kjente for en norsk leser. Avarisk og kumykisk er for eksempel forskjellige språk. Det er heller ikke gitt at en persons hjemmespråk kan leses ut av postadressen. I en fjellandsby kan språket ha vært nært knyttet til det lokale miljøet, mens en byfamilie kan ha flere språk i bruk fra frokostbordet til skole eller jobb. Ser du gjennom et gammelt album med trykte program og avisutklipp, så behold både avisnavnet og linjen med utgivelsesstedet. Det kan være den kombinasjonen som gjør en lokal tekst mulig å finne igjen.

Dikterens skrivemaskin og en sang om traner

I et hus i Bujnakskij-gaten hadde forfatterforeningen sitt tilhold. På kontoret til Rasul Gamzatov står det nå et litteraturmuseum. Her er blant annet blekkhuset og skrivemaskinen hans, fotografier, manuskripter og bøker både på avarisk og i oversettelse. Han ble født i fjellandsbyen Tsada i 1923 og vokste opp med en far som selv var dikter. Makhatsjkala fikk en annen rolle i livet hans. Det var her han arbeidet som leder for forfatterforeningen gjennom flere tiår, i et miljø der det å få en tekst fra ett språk til et annet var en del av hverdagen.

Et av de mest kjente eksemplene er diktet hans om tranene, som mange kjenner som sangen Zjuravli. Da Gamzatov besøkte Japan, ble han kjent med historien om Sadako Sasaki og papirtranene hennes etter atombombingen av Hiroshima. Han skrev diktet på avarisk. En russisk oversettelse kom på trykk i et litterært tidsskrift, der teksten ble lagt merke til av sangeren Mark Bernes. Dermed fikk verket flere veier ut i verden. Et fotografi fra Japan, en bok på avarisk, et tidsskrift på russisk og en plateinnspilling kan alle fortelle en del av historien til det samme diktet.

Det er mulig å utforske deler av forfattermuseet digitalt. Se særlig etter forskjellen mellom familiebilder og fotografier fra offisielle møter. På det ene er Gamzatov først og fremst sønn, ektemann eller far. På det andre kan han være vertskap for en gjest eller representere forfattere fra en hel republikk. Arbeidsrommet gir disse rollene en felles adresse. Det forklarer hvorfor et forholdsvis lite kontor ved Kaspihavet kan være et av de mest innholdsrike stedene å begynne når man vil forstå litteraturen fra fjellene lenger inne i landet.

Kannen som står på gulvet

En av de mest slående gjenstandene i kunstmuseets digitale samling er en leirkrukke fra Balkhar. På et nærbilde kan den se ut som en karaffel til bordet, men museet oppgir høyden til 64 centimeter. Slike store kakvi-krukker sto på gulvet og kunne blant annet brukes til mel, korn og tørket frukt. Den langstrakte halsen gir dem et lettere uttrykk enn volumet skulle tilsi. De hvite og rødbrune linjene er malt med farget, flytende leire. Når man kjenner både mål og materiale, blir bildet lettere å lese. Den matte overflaten og de tynne buene rundt krukken forteller mer enn et generelt ord som «keramikk».

Balkhar ligger oppe i fjellene, og arbeidet med leiren var tradisjonelt kvinnenes fag. Ferdige kar ble sendt videre med handelsfolk som brakte dem til husholdninger andre steder i Dagestan. Det er interessant å ha dette i bakhodet når et museumseksemplar blir omtalt med bare ett stedsnavn. Krukken kan ha vært laget i Balkhar, vært i bruk hos en familie i en annen landsby og til slutt blitt registrert i Makhatsjkala. Det er derfor nyttig at museet setter både karene og arbeidsmåtene inn i sin egen historie. Også små figurer av dyr inngår i håndverket.

Et annet uttrykk fra Dagestan finnes i gjenstander av tre fra Untsukul. Her legges små biter av metall inn i skårne spor i veden. Et skinnende blad eller et bånd som på avstand kan likne sølvmaling, er i virkeligheten bygget opp bit for bit. Når man ser et slikt trearbeid ved siden av en Balkhar-krukke, oppstår en fin materialforskjell. Begge kan ha tett ornamentikk, men i den ene beveger hånden penselen over våt leire, i den andre lager den først et spor som metallet må passe i. Fotografier med sidelys er særlig fine for å få øye på forskjellen.

Khinkal og tsjudu

Et dagestansk måltid med khinkal består gjerne av kjøtt og stykker av kokt deig, med kraft eller saus til. Navnet kan forveksles med georgiske khinkali, de lukkede deigposene med kraft inne i fyllet. I Dagestan er selve deigstykket en større del av poenget. Det finnes blant annet en tykk og luftig avarisk variant og en lagdelt variant fra darginske kjøkken. Hvordan deigen blir formet og kokt, er ofte det første en hjemmekokk legger merke til når hun får servert en versjon fra en annen familie. Mange av forskjellene kan være vanskelige å oppfatte hvis alle rettene på en meny er oversatt med det samme ordet «dumplings».

Tsjudu er et annet godt eksempel på hvor stor variasjon det finnes innenfor ett navn. Det dreier seg om bakverk med fyll, og blant de regionale variantene finner man grønt, gresskar, kjøtt og fersk ost. Et flatt, tynt bakverk med urter får en helt annen konsistens enn et tykkere med potet og ost. Dermed rommer det man gjerne kaller dagestansk mat retter som passer til vidt forskjellige deler av et måltid. Den som kjenner kystbyen bare gjennom et kart med havnen inntegnet, kan bli overrasket over hvor tydelig fjellenes melretter og lokale fyll fortsatt setter sitt preg på forestillingen om et godt bord her.

Også navnene på frukt kan røpe hvor i republikken en oppskrift er kommet til. I en etnobotanisk undersøkelse av kjøkkenet i Dagestan er aprikos registrert under forskjellige lokale navn, blant annet på avarisk, kumykisk og lezgisk. Forskerne skiller dessuten mellom sorter som først og fremst spises ferske, og andre som egner seg særlig til tørking. En pose tørket aprikos kan med andre ord fortelle om både en dal, et språk og det praktiske behovet for å lagre sommerens avling.

Når er det varmest ved Makhatsjkala?

Juli er varmest i klimagrunnlaget for Makhatsjkala, med 25,7 °C i gjennomsnitt gjennom døgnet. I januar er tilsvarende tall 2,5 °C. I september faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 39 millimeter i måneden. Mars ligger i den andre enden med rundt 22 millimeter.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar3,2 °C84 mm
Mars–mai11,1 °C78 mm
Juni–august24,7 °C82 mm
September–november14,8 °C114 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Makhatsjkala?

FN anslår 717 618 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 137 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 5 200 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Bebyggelsen har større utstrekning øst–vest, rundt 22 kilometer, enn nord–sør, rundt 15 kilometer.

I 1975 var anslaget for Makhatsjkala om lag 253 000. Tallet for 2025 er omtrent 2,8 ganger så høyt. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.