Fra stasjonsplassen gjennom muren
Nürnberg er en av de byene der du ganske enkelt kan gå ut av Hauptbahnhof og se hvor gamlebyen begynner. Muren og tårnet ved Königstor markerer overgangen. Innenfor ligger Handwerkerhof, et lite område med verksteder og spisesteder. For en togreisende er dette en lettvint introduksjon til byen. Keramikk, lær, metallarbeid og glass er blant håndverkene som har plass her. Se gjerne på én som arbeider en stund før du går videre. Det gir et klarere bilde av hva som foregår enn en runde langs alle vinduene med kofferten på slep.
Fra sørsiden går turen nordover mot elven Pegnitz. De to delene av gamlebyen har navn etter kirkene St. Lorenz og St. Sebald. Elven og broene gir deg derfor enklere holdepunkter enn alle gatenavnene på én gang. Opp mot borgen blir det mer stigning, og det er denne høydeforskjellen som gir utsikten over bytakene. Har du en barnevogn eller en medreisende som blir fort sliten i bakker, er ikke den korteste streken mellom stasjonen og borgen nødvendigvis den hyggeligste byrunden. Bruk elven eller torget som mål før en pause.
En kunstner med trykkverksted
I nærheten av borgen står bindingsverkshuset der Albrecht Dürer bodde og arbeidet. Han var maler, men også grafiker. Det siste er viktig for å forstå hvordan et verk laget i et hus i Nürnberg kunne nå langt flere enn dem som besøkte kunstneren personlig. Et trykk kunne lages i flere eksemplarer, selges og reise videre. I huset får du et inntrykk av hvordan arbeidsliv og bolig kunne eksistere under samme tak i en velstående by. For besøkende som har vært lenge på jakt etter en bestemt Dürer-original, er det verdt å merke seg at museet først og fremst handler om huset, kunstneren og arbeidsmåten.
Fortsett eventuelt opp til keiserborgen etterpå. I middelalderen reiste herskerne i Det tysk-romerske riket fra sted til sted. En keiserborg i en by som Nürnberg ga dem et sete når de oppholdt seg her. Den tanken gjør inngangen, murene og utsynet over byen mer interessante enn om du bare krysser av enda en borg på en liste. Les besøksinformasjonen for keiserborgen. Velg tårn og utstilling etter hvor mye av dagen dere ønsker å bruke inne. Det kan være vel så hyggelig å bruke tiden på veien ned gjennom gatene ved Tiergärtnertorplatz.
Røyk fra grillen og krydder i bakverket
Nürnberger Bratwürste er små nok til at flere får plass i et rundstykke. Ser du «drei im Weggla», er det tre små grillpølser i brød du får. Det er en enkel lunsj dersom du vil bruke tiden på museer og spasertur. På et vertshus kan de også bli et helt måltid med tilbehør. Ved siden av disse kjenner byen sine Lebkuchen. Dette er krydret bakverk som kan ha en annen konsistens enn de norske pepperkakene navnet gjerne får oss til å tenke på. Prøv gjerne ett stykke før du kjøper en hel gaveeske.
Hvis det viktigste er håndverket, er Germanisches Nationalmuseum et naturlig stopp sør i gamlebyen. Samlingene favner både kulturhistorie og kunst. Det går an å bruke besøket til å følge én ting du har sett ute, for eksempel materialene håndverkerne bruker eller hvordan mennesker har innredet hjemmene sine. Da slipper alle i følget å bli med gjennom hver sal bare for å nå det én person aller helst ville se.
To steder å forstå Nürnberg på 1900-tallet
Rettssal 600 i Justizpalast var stedet der det internasjonale militærtribunalet stilte ledere for naziregimet for retten etter andre verdenskrig. I Memorium Nürnberger Prozesse får du sammenhengen mellom selve rommet, tiltalene og rettssakens betydning. Byens plass i nazistenes historie gjør valget av Nürnberg særlig ladet. Sett av en egen del av dagen til besøket. Det er mye å lese, og dette er et sted det er vanskelig å yte rettferdighet i den ledige timen før toget går.
Dokumentasjonssenteret ved det tidligere rikspartidagsområdet handler om noe annet. Her er det arkitekturen og de store nazistiske massemønstringene som står i sentrum. På en kort tur ville jeg valgt det ene stedet etter interesse. For rettshistorien velger du Justizpalast. Vil du forstå hvordan byen ble brukt til politiske iscenesettelser, er partidagsområdet mer nærliggende. De ligger i forskjellige deler av byen. Gjør transporten til en del av planen mens du ennå sitter hjemme, så blir det rom til både middelalderbyen og den vanskeligere delen av Nürnbergs historie.
Jordkloden byrådet bestilte
På en oppdagelsesreise gjennom Nürnberg går det an å begynne med en verden der Amerika mangler. Germanisches Nationalmuseum har den eldste bevarte jordglobusen. Byrådet bestilte den av Martin Behaim, en mann fra Nürnberg med erfaring fra Portugal. Arbeidet foregikk i årene 1492–1494. Mens skip allerede gikk mellom Europa og øyene i Karibia, malte Georg Glockendon den eldre en jordklode som viste hav der leseren av et moderne atlas forventer å finne to store kontinenter. Det er verdt å dvele ved kysten av Vest-Afrika. Her hadde portugisiske sjøfarere nylig samlet mye av den kunnskapen som gjorde globusen til et moderne produkt da den ble laget.
Hvorfor bruke byens penger på en slik gjenstand? Nürnberg lå langt fra havet, men velstanden avhang blant annet av å kunne kjøpe og selge varer over lange avstander. For dem som skulle vurdere handelsmuligheter, kunne en beskrivelse av en havn eller hva som fantes å hente ved en kyst, være like interessant som dens nøyaktige plassering. På kloden finnes miniatyrer, påskrifter og om lag to tusen stedsnavn. Se etter hvilke steder som har fått plass til en lang forklaring, og hvilke områder som blir beskrevet uten at noen av dem som levde der kommer til orde. Museet setter i dag globusen i sammenheng med utvinning av råvarer, europeisk erobring og slavehandel.
På universitetets digitale gjengivelse kan man gå langt nærmere detaljene enn en glassmonter tillater. Det er fint å spare til etter museumsbesøket. Velg en kyststrekning i salen og let opp de små malte figurene hjemme. Et stykke lerret, pergament, papir og maling, omgitt av en metallring, kunne romme både gamle forestillinger og ny informasjon. Innsatsene som skulle til for å lage jordkloden, forteller også om håndverkerbyen du møter på utsiden av museet.
Kjøpmannens hus høyt i Burgstraße
I Fembohaus finnes det festrom som kan få en til å overvurdere hvor praktfullt en velstående familie faktisk levde til daglig. Familiesalen med trepanel og kassettak ble brukt ved selskap og mottakelser. Dagliglivet foregikk i etasjen under, tjenestefolkene hadde plass blant annet oppe under taket. Kjøkkenet er satt sammen av eldre innredning og viser et helt lite produksjonsmiljø. Under husfruens oppsyn parterte de ansatte kjøtt, kjernet smør, laget såpe og sørget for at restene kunne saltes, røykes eller syltes. Tenk på hvor mye arbeid som ligger mellom et dyr på kjøkkenbenken og en røkt skinke som kan skjæres opp til uventede gjester flere uker senere.
Et annet praktrom på museet tilhørte opprinnelig Martin Peller. Han var en innflytter fra området ved Bodensjøen som ble blant Nürnbergs rikeste kjøpmenn. Før den andre verdenskrigen ble rominnredningen tatt ut av Pellerhaus. Selve huset på Egidienberg ble nesten fullstendig ødelagt. Panelet og det malte taket, datert 1610–1611, ble gjenreist i bakbygningen til Fembohaus etter krigen. Når du løfter blikket fra ett utskåret tak til et annet, beveger du deg altså mellom forskjellige adresser. Det er også en god grunn til å ta en liten omvei ut til Egidienplatz etter besøket. Avstanden du legger bak deg ute i gatene, er borte i museets oppstilling.
Kartforlaget etter Johann Baptist Homann hadde lokaler i Fembohaus fra 1735 til 1852. Virksomheten ble grunnlagt i 1702, da Behaims globus allerede var godt over to hundre år gammel. Her kunne et kart gå i opplag og selges til folk som aldri ville få adgang til et byråds bestillingsverk. Til sammen gir forlaget og globusen to gode adresser for en som er mer opptatt av hvordan kunnskap reiste fra by til by enn av enkeltmalerier.
Ta også en titt opp i taket i ballsalen fra 1668. Maleren brukte kobberstikk av nederlenderen Hendrik Goltzius som forelegg, og motivene er hentet fra den romerske dikteren Ovids fortellinger om forvandlinger. Dermed kom historier fra antikken inn i et selskap i Nürnberg via et hollandsk grafisk blad. Det er nettopp den typen vandring mellom kunstnere og land som trykkverkstedet i Dürers hus gjør lettere å forstå.
Et dukkekjøkken i Karlstraße
I lekemuseet kan man gå rett fra en voksen kjøpmanns hushold til forestillingen om hvordan et barn burde innrede sin egen. Se på et dukkekjøkken eller en butikk før du ser på dukkene. Hvilke varer var viktige nok til å bli kopiert i miniatyr? Hvor står disken mellom kunden og den som arbeider der? En liten modell kan oppbevare minner om et hverdagsliv som ingen tenkte på å ta vare på mens det foregikk. Det er også et sted der barn kan oppdage ting en voksen har gått forbi, som en gjenkjennelig gryte bak en nesten usynlig luke.
Lydia Bayer begynte å samle på slike ting i 1920-årene. Da hun og mannen Paul flyttet til Nürnberg, kunne de finne gjenstander hos familier som hadde oppbevart gamle leker, så vel som hos handlere. På den måten kom dukker og dukkestuer inn sammen med bøker, tresaker og leketøy av blikk. Det var slett ingen selvfølge at samlingen skulle ende i denne byen. Den ble flyttet på landet under krigen, og det første museet med Bayers navn åpnet i Würzburg etter hennes død. Datteren, også hun med fornavnet Lydia, var kunsthistoriker og ble den første direktøren da Nürnberg kjøpte samlingen. Åpningen i Karlstraße i 1971 ble lagt til byens leketøymesse.
Adler reiste med hest før den kunne trekke et tog
I jernbanemuseet betyr ordet «Adler» flere forskjellige fysiske lokomotiver. Det første ble bygd hos Robert Stephenson i Newcastle i England. Det ble tatt fra hverandre for transport og kom til Nürnberg med en blanding av skip, elvefartøy og hestetrukne vogner. Ingen kunne levere Tysklands første lokomotiv med toget. Maskinisten William Wilson fulgte med fra Storbritannia for å sette det sammen og lære opp dem som skulle betjene det. Han ble værende ved banen mellom Nürnberg og nabobyen Fürth. På den offisielle første turen 7. desember 1835 rakk gjestene så vidt å venne seg til bevegelsene før de var fremme. De seks kilometerne tok ni minutter.
Originalmaskinen forsvant etter at selskapet solgte den i 1858. Lokomotivet som ble bygd til hundreårsjubileet, kan derimot kjøres. Det ble hardt skadet under depotbrannen i 2005 og satt i stand i Meiningen. Verkstedet kunne bruke senere forskning da det gjenskapte både skorsteinen og fargene. Dessuten finnes en annen kopi, bygd av jernbanelærlinger i 1952 for å stå på messer. Den har sin plass i kjøretøyhallen. Forvekslingen er lett å unngå hvis man leter etter årstallet ved hvert eksemplar.
Vil du stå ved noe passasjerene den gang faktisk kunne ta og føle på, så let etter vogn nummer åtte. Vognen gikk allerede på den opprinnelige banen i 1835 og er bevart. Ta gjerne et nytt blikk på den etter å ha sett jubileumslokomotivet. Det var tross alt fra vognene de reisende så landskapet gli forbi, mens de fleste av dem aldri slapp opp på fotplaten sammen med Wilson. Har dere kommet med et moderne tog til Hauptbahnhof, tar sammenligningen slutt først når dere igjen finner kupeen eller seteraden på hjemveien.
