Kunstneren bak museet
Museets tidlige historie er knyttet til kunstneren Aleksej Bogoljubov. Navnet hedrer Aleksandr Radisjtsjev. Dette forklarer hvorfor ulike personnavn dukker opp i tekster om den samme samlingen.
To byer ved samme elvestrekning
Saratov og Engels er forbundet over Volga. En adresse på motsatt bredd kan likevel tilhøre en annen kommune. Når du prøver å plassere elvebilder eller eldre reiseberetninger, bruk bynavnet sammen med broen eller kaia som er avbildet.
Les UDs reiseinformasjon for Russland.
Et museum for alle samfunnslag
Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til Russland. En av de beste inngangene til Saratov hjemmefra er kunsten. Radisjtsjev-museet åpnet her i 1885. Institusjonen legger i sin egen historie vekt på at museet var tilgjengelig for mennesker fra alle samfunnslag. Initiativet var tett forbundet med kunstneren Aleksej Bogoljubov og hans ønske om å etablere en offentlig samling. Når man ser eldre bilder av bygningen på Teaterplassen, er det derfor verdt å lese trappen og inngangen som noe mer enn en representativ fasade. De var overgangen inn til en samling som hadde fått en ny type publikum.
Museets tidlige historie beskriver hvordan malerier, skulptur, dekorative gjenstander og kunstnerens egne tegninger ble sett i sammenheng. Enkelte tegninger var en del av brev. En slik gjenstand kan leses på to måter. Skriften forteller hvem som henvendte seg til hvem. Tegningen kan få fram noe om kunstnerens arbeid som det formelle maleriet i en kostbar ramme skjuler. Prøv denne sammenligningen når du undersøker museets digitale materiale.
Handelssalen som ble kulturrom
Andre adresser under museumsnavnet har en annen historie. Den eldre børsbygningen på Teaterplassen fikk nye handelshaller i 1904. Senere rommet bygningen både klubbvirksomhet og utdanning før den ble knyttet til kunstmuseet. Et gammelt bilde av en hall på denne adressen trenger derfor en dato for at det skal kunne tolkes riktig. Et rom som opprinnelig var ordnet rundt kjøp og salg, kan senere ha fått oppgaver knyttet til arbeidernes undervisning eller kunstnerisk formidling. Akkurat slike skifter gjør Saratov interessant å utforske gjennom arkivbilder. Plassen binder institusjonene sammen, mens ett og samme hus kan ha båret flere svært forskjellige byhistorier.
Fra Teaterplassen til musikkbyen
Ved kunstmuseet ligger en liten kirke med fargerike kupler, viet et mariabilde som gjerne får navnet «Lindre mine sorger» i oversettelse. I det samme sentrumsområdet reiser konservatoriets spisse tårn seg over gaten. Et utsnitt av takene kan dermed vise både et religiøst bygg og en musikkskole. Kuplene og de nygotiske spirene gjør det mulig å skille dem også på et gammelt fotografi uten bildetekst.
Hva en kunstner brakte med seg fra Paris
Aleksej Bogoljubov var barnebarn av forfatteren Aleksandr Radisjtsjev. Dermed hadde han en personlig grunn til å gi museet navnet det fortsatt bærer. Hans egen vei til Saratov gikk blant annet gjennom et arbeidsliv med atelier i Paris. Ser man bare det russiske navnet på fasaden, kan det være vanskelig å forestille seg hvor internasjonal kontakten mellom kunstnerne allerede var da byen åpnet samlingen. Et verk kunne skifte både land, ramme og eierskap før noen fikk anledning til å studere det i en sal ved Volga.
En tegneskole knyttet til Bogoljubovs initiativ åpnet i 1897. Det gir gaven til byen en dimensjon som er lett å overse. For en som besøkte museet én gang, kunne et maleri være et minne om en bestemt utsikt. For en tegneelev som kom tilbake flere ganger, kunne den samme utsikten brukes til å undersøke hvordan en høy horisont får en elv til å se bred ut, eller hvordan et skipsseil kan tegnes med noen få streker. Kunstneren ga dermed byen både gjenstander og mulighet til å lære et håndverk. Det er et annet ettermæle enn å få et enkelt bilde hengt på en offentlig vegg.
Et trekkspill som også kan ringe
Saratovs garmon er et lite trekkspill med et særtrekk man både kan se og høre. På instrumenthuset sitter det små klokker. Når de klinger sammen med tonene fra belgen, får musikeren slagverk i tillegg til melodien. Det russiske musikkmuseet dokumenterer blant annet et eksemplar med utskåret hus av valnøtt. Instrumentet kom til samlingen gjennom datteren til en utøver. Det gir to ulike navn å følge i katalogen. Instrumentbyggeren hadde ansvar for klang og utforming, mens musikeren brakte klangen ut til folk og familien hans tok vare på instrumentet etterpå.
Fra 1860-årene begynte denne typen trekkspill å bli kjent utenfor byen. I 1870 kom det et verksted i Nikolskaja-gaten. Senere ble håndverkere organisert i et felles verksted. Den lokale samleren Vladimir Komarov fikk etter hvert etablert et museum med flere varianter. Det finnes til og med et lite instrument formet som en støvel. På russisk forekommer både garmon og garmonika i tekster om disse instrumentene. På norsk kan ordet harmonika lede tanken til et munnspill. Se etter belgen før du bestemmer hva slags instrument du har foran deg.
På en konsertplakat med et langt program kan tre ord som «folkemusikk fra Saratov» virke nokså generelle. Lytter du til en innspilling med lokal garmon, går det an å høre etter én konkret ting. Prøv å skille den ringende lyden med kort etterklang fra tonen som fortsetter så lenge spilleren fører belgen. Da trenger man verken å kjenne melodien fra før eller å se fingrene for å få en anelse om hvordan det spesielle instrumentet virker.
Konservatoriet med de spisse tårnene
I 1912 åpnet konservatoriet i Saratov. Det eksisterende skolebygget hadde fått en ny fasade etter tegninger av arkitekten Semjon Kallistratov. Fra gaten ser tårnene gamle nok ut til at man kunne tro de var bevart fra en middelalderborg. De ble imidlertid utformet for en by som allerede hadde jernbane, kunstmuseum og en etablert handel langs elva. På et gammelt bilde av den tidligere musikkskolen kan man derfor kjenne igjen plasseringen, selv om nettopp de detaljene som i dag identifiserer konservatoriet mangler.
I denne delen av byen ligger det to svært forskjellige historier om musikkutdanning tett på hverandre. En konservatoriestudent gikk inn gjennom en representativ dør, møtte lærere og øvde etter noter eller instruksjon. En spiller på garmon kunne også lære ved å følge en annen spiller, høre en melodi på dans og forsøke å finne den igjen med fingrene. Begge deler krevde øvelse. Men de etterlater ulik dokumentasjon. I det ene tilfellet har vi blant annet studiehistorie og byggeplaner, i det andre et instrument med spor etter hendene til eieren. Det er noe av det fine ved å utforske Saratov gjennom lyd.
Brødet fra hveteåkrene på den andre siden av elva
Saratovs kalatsj er et høyt, lyst brød med fast fot og en rund, fyldig topp. Det minner nesten om en sopp i formen. Mange steder i Russland brukes ordet kalatsj om andre former for bakst, så kombinasjonen med bynavnet er viktig når man leter etter bilder eller oppskrifter. Vavilov-universitetets museum for brødet peker på hveten beloturka, dyrket på østsiden av Volga, som et viktig grunnlag for baksten. Når en lokal spesialitet får navn etter en stor by, kan råvaren med andre ord ha kommet fra jordbruket et godt stykke utenfor selve byen.
Den kjente bakerfamilien Filippov åpnet bakeri i Saratov i 1886. Familien tilskrives gjerne oppskriften, men universitetsmuseet skiller uttrykkelig mellom denne tradisjonen og det som kan belegges i dokumenter. Det er lett å forstå hvorfor de to historiene glir sammen. Et bakeri med kunder, en adresse og et kjent navn setter tydeligere spor enn mange forskjellige kjøkken som over tid prøvde seg fram med lokalt mel. Ser du på et fotografi av brødet, er derfor formen og skorpen sikrere kjennetegn enn en fortelling om én bestemt morgen da noen skal ha oppfunnet det.
Hvorfor en familiehistorie kan begynne i Pokrovsk
På motsatt bredd ligger Engels. Byen het tidligere Pokrovsk og var hovedstad i volgatyskernes autonome sovjetrepublikk. Språkforskeren Georg Dinges, professor ved universitetet i Saratov, var med på å grunnlegge museet her i 1925. Tidlige samlinger omfattet blant annet klær og husgeråd fra tyske og ukrainske familier, samt håndskrifter om bosetningene. I 1941 ble den autonome republikken oppløst, tyskerne deportert og museet stengt. For mange familier ble det et brutalt skille mellom stedet som sto i de gamle papirene og stedet barna senere vokste opp.
Bymuseet i Engels dokumenterer denne historien. For en norsk leser som har et tysk familienavn eller et russisk stedsnavn fra området i et gammelt brev, er det verdt å beholde begge opplysningene slik de faktisk er skrevet. Et funn på «Pokrovsk» og et annet på «Engels» kan gjelde samme by til forskjellig tid. Broen mellom Saratov og Engels åpnet først i 1965. Det er derfor ikke sikkert at veien familien tok mellom universitetet, museet og hjemstedet før krigen liknet den man først får opp på et moderne kart.
Gagarins to forbindelser til Saratov
Jurij Gagarin lærte å fly i en flyklubb mens han studerte ved en teknisk skole i Saratov. Den 12. april 1961 endte den første bemannede romferden hans nær Smelovka på Engels-siden av Volga. Når en kort biografi sier at han «landet i Saratov», sikter det altså til regionen. Skolen, flyklubben og stedet der han kom ned er tre forskjellige steder. Et museum i Saratov åpnet i 1965 mens han ennå levde, og Gagarin møtte selv ved åpningen. Her kan man følge den unge studenten og den allerede verdensberømte gjesten gjennom fotografier fra den samme delen av landet.
Spor etter en middelalderby i sør
Ved Uvek i den sørlige utkanten av dagens Saratov ligger restene etter Ukek, en by fra perioden med Den gylne horde. Her ble det blant annet preget mynter. Det setter børsbygningene og kornhandelen i sentrum i et lengre perspektiv. Mennesker hadde allerede organisert handel og betaling på denne strekningen langs Volga flere hundre år før kjøpmennene reiste sine steinhus i Saratov. Arkeologer har brukt gamle registreringsbøker til å følge myntfunn og andre gjenstander som senere forsvant fra samlingene. En kort notis om hvor en mynt ble funnet kan derfor ha verdi også når selve mynten er borte. Se særlig etter om motivet i en digital presentasjon er selve funnet, et lignende eksemplar eller bare en illustrasjon av mynttypen.
Fra januar til juli i Saratov
Forskjellen mellom vinter og sommer ved Saratov er tydelig. Januar har et døgngjennomsnitt på -11,5 °C, mens juli ligger på 23,3 °C. I september faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 44 millimeter i måneden. August ligger i den andre enden med rundt 28 millimeter.
| Periode | Middeltemperatur | Nedbør i perioden |
|---|---|---|
| Desember–februar | -10,2 °C | 110 mm |
| Mars–mai | 6,6 °C | 112 mm |
| Juni–august | 21,9 °C | 110 mm |
| September–november | 6,4 °C | 117 mm |
Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.
Hvor stort er byområdet rundt Saratov?
FN anslår 771 355 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 144 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 5 400 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 17 kilometer øst–vest og 20 kilometer nord–sør.
I 1975 var anslaget for Saratov om lag 826 000. Forskjellen fram til 2025 er omtrent 55 000 færre innbyggere. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
