Storbyguiden.net

Ufa og elven som rammer inn byen

Ufa er hovedstad i Basjkortostan. Bebyggelsen ligger høyt over deler av elven Belaja, som også har det basjkirske navnet Agidel. De to navnene kan derfor stå ved samme elv på ulike kart. Norske UD fraråder alle reiser til Russland.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 880 583 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Ufa» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Den ornamenterte fasaden på Nagareva-bygningen ved et gatehjørne.
Historisk bygård i Ufa (2018) Foto: Неизвестно · CC BY 4.0 · Tilpasset

Utsikten og høydeforskjellen

I bilder tatt fra elven ligger det historiske sentrum tydelig høyere enn vannet. Et kart som bare viser gatenettet, skjuler denne høydeforskjellen. Det forklarer hvorfor utsiktspunkter oppe i byen og anlegg ved elvebredden ikke er samme adresse.

Basjkortostan i samlingene

Republikkens nasjonalmuseum bruker Ufa som utgangspunkt for å vise gjenstander fra en langt større region. Se etter opplysninger om opprinnelsessted når et plagg, et redskap eller et fotografi er registrert som basjkirsk.

Les UDs reiseinformasjon for Russland.

En fløyte og en blomst fra Basjkortostan

Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til Russland. Ufa er hovedstad i Basjkortostan, og byens musikk, dans og kunst er godt dokumentert i digitale samlinger. Et av de tydeligste regionale symbolene er kurai, en langsgående fløyte oppkalt etter planten som tradisjonelt ble brukt til instrumentet. Den stiliserte blomsterstanden finnes også i republikkens våpen og flagg. Ett og samme ord kan dermed føre til tre ganske forskjellige bilder i en katalog, et levende strå, en musiker med et instrument og et offisielt emblem. Det er en fin inngang til hvordan musikk kan være tett knyttet til landskap og politisk identitet på én gang.

Museumssamlingene rommer dessuten eksemplarer i andre materialer, blant annet metall. Det gjør opplysningen om materialet vesentlig. To instrumenter kan være gjenkjennelige som kurai uten å være laget av den samme planten. Finn gjerne både et fotografi og en innspilling. Bildet viser hvordan hendene plasseres og hvor stor fløyten er i forhold til musikeren. Lyden gir opplysninger et heraldisk tegn aldri kan romme.

På høydedraget over Belaja

Belaja slynger seg forbi Ufa, og den historiske bykjernen ligger høyt i forhold til vannet. I museenes digitale materiale om det gamle kremlanlegget kan en tegning eller modell vise deler som ikke lenger står i dagens by. Sammenlign den med et terrengkart. Elva og høyden er mer varige holdepunkter enn de enkelte murene og husene. På denne måten kan man forstå noe av hvorfor bebyggelsen samlet seg her før man prøver å kjenne igjen en bestemt bygning.

Kuraiens blomstersymbol og et gammelt bilde av høyden kan virke som helt ulike kilder. Begge gir likevel innsyn i hvordan et fysisk landskap blir omsatt til et kulturelt kjennetegn. Det ene skjer gjennom et instrument og et bilde på et flagg. Det andre skjer gjennom fortellingene om hvor Ufa først fikk en befestet bykjerne.

Hvem bodde høyt over elva?

Når et gammelt byprospekt viser husene i høyden, forsvinner ofte forskjellen mellom tre og stein. I forfatteren Sergej Aksakovs barndomshjem kan man se nærmere på et av de bevarte trehusene og få en idé om hvordan et av de eldre bymiljøene så ut fra innsiden.

Hos morfaren til Sergej Aksakov

I Zajnulla Rasulev-gaten står huset der familien Aksakov bodde fra 1794 til 1797. Det var morfaren til Sergej Aksakov som eide det, og museet omtaler det som Ufas eldste bevarte trebygning. Forfatteren var liten da familien bodde der. Derfor er det verdt å tenke gjennom hva en fortelling om oppveksten rommer. Barnet kjenner rommene, luktene og menneskene. Den voksne som skriver ned minnene, kjenner også navnene på slektningene, hvorfor de flyttet og hva som senere hendte. Det er i avstanden mellom disse to blikkene at mye av interessen ved Aksakovs familie- og barndomsskildringer ligger.

Mange forbinder ham først og fremst med eventyret om den lille skarlagensrøde blomsten. Han skrev også om fiske og jakt og arbeidet med teaterkritikk. Det gjør museumsrommene mer interessante enn om de bare skulle ha vært kulisse for ett kjent eventyr. Museet fordeler stoffet mellom et gjenskapt hjemmemiljø og en litterær del. En skjenk, en sofagruppe og et dekket bord kan formidle hvordan en velstående familie tok imot gjester den gangen. I den litterære delen er det andre spor, som skolegang og publisering, som forteller hvordan et barn i Ufa fikk et lesende publikum langt unna byen.

Utstillingen i huset åpnet i 1991, på tohundreårsdagen for forfatterens fødsel. En slik dato kan virke underlig når museumsinstitusjonen oppgir et tidligere grunnleggingsår. Her er det bare to forskjellige hendelser. Noen måtte først samle og forberede materialet. Senere kom tidspunktet da publikum faktisk kunne se den ferdige utstillingen i huset. På museets egen tidslinje går det an å følge både familien og institusjonen uten å miste forskjellen av syne.

Nurejev før de store scenene

Rudolf Nurejev vokste opp under knappe kår i Ufa. En danser ved teateret la merke til ham og satte ham i forbindelse med læreren Anna Udeltsova. Faren likte dårlig at gutten ville danse, og undervisningen foregikk en tid i det skjulte. Senere ble han statist ved operaen i byen. Det er en sjelden fin opplysning å ha med seg når man ser opptak av ham som internasjonal solist. Før publikum lærte å følge akkurat hans bevegelser, var en av oppgavene hans å passe inn i et stort scenebilde uten å trekke oppmerksomheten bort fra hovedrollen.

Den basjkirske balletten om tranenes sang var viktig for den unge danseren. Her opplevde han hvordan et lokalt motiv kunne fylle en hel forestilling. Etter hvert siktet han mot den profesjonelle utdanningen i Leningrad. Som syttenåring ble han tatt opp på Vaganova-skolen. Det var seint sammenlignet med mange av medelevene, som allerede hadde flere års systematisk opplæring bak seg. Ufa hadde til gjengjeld gitt ham erfaring av hva det innebar å stå på en virkelig scene med orkester og publikum. Det var en annen slags forkunnskap enn antall undervisningstimer.

Senere i livet ble forbindelsen til Ufa også en personlig og politisk historie. Etter at Nurejev søkte asyl i Frankrike i 1961, gikk det mange år før han fikk komme tilbake for å besøke sin syke mor. Den korte reisen til Ufa i 1987 er på stiftelsens tidslinje plassert mellom internasjonale forestillinger og engasjementer. Den opptar liten plass i kalenderen, men sier mye om hvor vanskelig det hadde vært for ham å vende tilbake til familien. Det er kanskje det sterkeste eksemplet på hva hjembyen betydde etter at han for lengst hadde fått andre scener å arbeide på.

Nesterovs gave til byen

Maleren Mikhail Nesterov ble født i Ufa og tok sine første skritt som kunstner her før han reiste til Moskva for å studere. I 1913 ga han fødebyen en samling russisk maleri og grafikk. Men en gavebeslutning og et museum er to forskjellige ting. Planene for et egnet hus trakk ut, og en tid ble samlingen stående i Moskva. Først i 1919 kom den til Ufa, fulgt av arkitekten Ilja Bondarenko, som også ble museets første direktør. Det gir en konkret forklaring når årstallene spriker litt mellom omtaler av kunstmuseet. Gaven var gitt før byen hadde et lokale å vise den i.

I samlingen finnes både Nesterovs egne arbeider, kunst fra andre miljøer og tradisjonell basjkirsk kunst. En interessant måte å begynne å se på maleren på er å sammenligne et landskap med et portrett. I det ene bildet kan en vei, en elvelinje eller en treklynge bestemme hvor blikket havner. I det andre kan de samme tingene stå bak en person og fortelle noe om hvordan maleren vil at vi skal forstå ham eller henne. Det russiske museets digitale katalog gjør det mulig å se eksempler og følge Nesterovs utstillingsvirksomhet til blant annet Paris, München og Roma. Gaven til Ufa var følgelig del av et kunstnerliv med forbindelser langt utover Uralområdet.

Honning fra et hult tre

Et glass honning merket Basjkortostan kan romme en ganske annen historie enn den vanlige forestillingen om kasser på rekke i en bigård. I deler av sørlige Ural har birøktere høstet honning fra hulrom i stående trær. De verner både selve treet og bifolket og følger hvordan det utvikler seg. I skogområdene ved Sjulgan-Tasj arbeides det med å bevare denne tradisjonen. Den bygger på en ganske annen bruk av skogen enn å felle trærne og flytte materialet til en plass laget for mennesker. Her blir en del av birøkternes arbeidsplass værende oppe i stammen, år etter år.

Den som finner gamle fotografier av slikt arbeid under overskriften «Ufa», bør se etter opplysningen om landsby eller distrikt. Ufa er et naturlig sted å vise produktene og fortelle om dem i utstillinger. Skogen der honningen faktisk ble samlet, ligger i en annen del av republikken. Det går derfor heller ikke an å avgjøre hvordan en bestemt honning er produsert bare fordi det står «basjkirsk» på etiketten. En god beskrivelse av denne tradisjonen forteller både om biene, trærne og menneskene som har tatt vare på dem.

Mammuter i de sørlige Uralfjellene

Sjulgan-Tasj er også navnet på en grotte i området ved Belaja, langt fra bygatene i Ufa. Hulemaleriene ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2025. Blant de gjenkjennelige figurene finnes mammut, ullhåret neshorn, hest og en kamel med to pukler. Der finnes også abstrakte tegn. Dyrene er lette å bruke som overskrifter i en kort omtale, men tegnene kan være like interessante å studere. De viser at kunstnerne hadde flere formål enn å tegne dyr så naturtro som mulig. Hva de enkelte tegnene betydde er et helt annet spørsmål enn å kjenne igjen omrisset av et neshorn.

UNESCO har fotografier og dokumenter om hulen. På enkelte er en figur isolert slik at den er lett å se. I et større utsnitt blir ujevnhetene i huleveggen tydeligere. Det endrer opplevelsen av et bilde når man vet at kunstneren måtte ta hensyn til bergflaten, mørket og temperaturen, mens dagens leser ser det belyst på en flat skjerm. Belaja gir dermed to helt ulike innganger til Basjkortostan, fra elvebredden nedenfor dagens hovedstad til bergkunsten fra istiden i sør.

Grotten går også under navnet Kapova. Det er verdt å kjenne begge navnene hvis man vil lete opp eldre billedverk i et bibliotek. Der kan selve fotografiet være katalogisert under Kapova selv når en nyere bok om samme figur bruker Sjulgan-Tasj. Dateringen oppgis gjerne som et intervall. UNESCO plasserer maleriene mellom omtrent 20 600 og 16 500 år før vår tid. Et så stort spenn er en påminnelse om at man ser på spor etter mennesker over lang tid, selv når flere motiver i dag får plass på samme bokside.

Fra januar til juli i Ufa

Forskjellen mellom vinter og sommer ved Ufa er tydelig. Januar har et døgngjennomsnitt på -14,7 °C, mens juli ligger på 19,2 °C. I juni faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 75 millimeter i måneden. April ligger i den andre enden med rundt 45 millimeter.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar-13,8 °C154 mm
Mars–mai3,0 °C158 mm
Juni–august17,8 °C197 mm
September–november2,9 °C192 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Ufa?

FN anslår 880 583 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 123 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 7 200 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 18 kilometer øst–vest og 20 kilometer nord–sør.

I 1975 var anslaget for Ufa om lag 861 000. Forskjellen fram til 2025 er omtrent 20 000 flere innbyggere. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.