Storbyguiden.net

Voronezj og skipet ved Admiralitetsplassen

På elvebredden i Voronezj ligger en rekonstruksjon av Goto Predestinatsia. Museumsskipet viser hvorfor en by langt inne på det russiske fastlandet har fått en plass i landets maritime historie. Norske UD fraråder alle reiser til Russland.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 879 892 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Voronezh» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Monumentet på plassen foran en lys husfasade i Voronezj i 2015.
Peter den store-plassen i Voronezj (2015) Foto: Роман Дергунов · CC BY-SA 4.0 · Tilpasset

Et rekonstruert skip

Det synlige skipet er en moderne rekonstruksjon av et fartøy fra Peter den stores tid. Se etter dette skillet når du leser om utrustningen om bord. Utstillingen tolker den historiske byggingen gjennom et tilbakeført miljø.

Hvor er elven?

Voronezj er både bynavn og elvenavn. På nyere bilder kan vannet ved byen framstå som en bred innsjø fordi elven er oppdemmet. Admiralitetsplassen og reservoaret er bedre holdepunkter enn en antakelse om at bildet er tatt ved en havn ved sjøen.

Les UDs reiseinformasjon for Russland.

Et seilskip langt fra havet

Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til Russland. I museenes digitale materiale kan man følge både byen og landskapet langs elva. Arbeidet med det historiske skipet Goto Predestinatsia ble besluttet i 1698 under Peter den store. På et moderne kart gir verftet i Voronezj først mening når man følger vannløpene. Elva Voronezj er en sideelv til Don, som fører vannet videre ut til Azovhavet. Dermed kunne et sted langt inne på land inngå i historien om havgående seilskip. Still det geografiske spørsmålet først og se deretter på en tegning av fartøyet. Det forteller mer om byens rolle enn en enslig silhuett av et skip ved en kai.

Museet beskriver den synlige utgaven som en rekonstruksjon. Den ble åpnet som museumsfartøy i juli 2014. Datoforskjellen er viktig når detaljer skal tolkes. En køye, en skottvegg eller et bord kan være historisk begrunnet selv om dagens treverk og montering er moderne. Museumsarbeidet ligger blant annet i valgene av hva man hadde tilstrekkelig dokumentasjon til å gjenskape og hva som måtte tolkes.

Hvem bodde bak hver luke?

Utstillingen skiller mellom kapteinens lugar, fellesrom og øvrige deler av skipet. Det gjør en sosial historie mulig. Hvem hadde et eget sted å trekke seg tilbake til, hvem måtte dele rom og hvor kom dagslyset inn? Fra en liten detalj i et interiør kan en leser nærme seg forskjeller i rang, arbeidstid og privatliv om bord. Bildene får et mer konkret innhold når det er disse forskjellene man leter etter.

Voronezjs større byhistorie forsvinner lett bak navnet til tsaren og det store skipet. Verftsarbeidet krevde også tømmer, håndverkere, transport og mennesker som forsynte stedet med det daglige. Let etter avbildninger som viser elvebredden rundt fartøyet. De hjelper med å sette et kjent historisk navn tilbake i byen og landskapet som gjorde byggingen mulig.

Hvorfor det finnes egyptiske oldtidsfunn i Voronezj

Blant gjenstandene i Kramskoj-museet finnes en betydelig samling fra oldtidens Egypt. Den havnet i byen via dagens Estland. Under første verdenskrig ble deler av universitetets samlinger i Tartu evakuert østover. Universitetets egyptiske samling var blant dem som ble flyttet til Voronezj i 1915. Noen få gjenstander ble igjen i Estland. Det er en av årsakene til at man i dag kan finne materiale om den samme baltiske samleren, Otto Friedrich von Richter, i museer i begge land. Han var for lengst død da samlingen ble flyttet. Det var krigen og avgjørelser tatt av andre som bestemte mye av dens videre historie.

Dette er et tilfelle der det er viktig å lese begge museenes egne fremstillinger. I Voronezj forteller Kramskoj-museet om hvordan universitetssamlingen etter hvert ble en del av byens kunstsamling. Universitetet i Tartu viser til at fredsavtalen i 1920 inneholdt en bestemmelse om tilbakeføring av universitetets eiendom. Bare den grafiske delen av kunstsamlingen kom tilbake, opplyser universitetet. Tartu har i samarbeid med andre fagmiljøer publisert en katalog over det som befant seg i Voronezj. Den gjør fotografier og opplysninger tilgjengelige på tross av avstanden. Det betyr mye for en forsker som undersøker en bestemt gjenstand, også når selve spørsmålet om tilbakelevering består.

Sett ved siden av hverandre kan to ellers ganske like museumsetiketter dermed fortelle forskjellige deler av samme historie. Den ene oppgir materialet og alderen og forteller hva gjenstanden ble brukt til i Egypt. Den andre kan fortelle når den kom inn i et europeisk universitets samling, hvem som studerte den, og hvorfor den senere ble pakket ned. Begge er nødvendige hvis man ønsker å forstå mer enn det som er synlig i en monter.

Et palass med plass til flere kunsthistorier

Kunstmuseet har siden 1947 holdt til i et palass fra slutten av 1700-tallet. Huset ble tegnet i barokkstil og hadde altså stått lenge før museet flyttet inn. I flere russiske byer finnes museer i tidligere palasser, men her er det spesielt interessant å se hva som faktisk ble samlet inn lokalt. Arbeider av maleren Ivan Kramskoj ble kjøpt fra familien hans. Han har siden gitt institusjonen navn. At det i dag står Kramskoj på fasaden, betyr dermed noe annet enn at bygget var hans bolig eller at alle arbeidene ble laget i disse rommene.

I den vesteuropeiske samlingen trekker byens turistinformasjon blant annet fram et nederlandsk stilleben av Frederik van Royen. Et stilleben kan virke som en nokså stillferdig nabo til egyptiske oldsaker, men det gir en annen måte å se en gjenstand på. Maleren kan legge blanke og matte flater ved siden av hverandre, flytte en blomst eller plassere lyset der han vil ha det. I et arkeologisk objekt må sporene leses slik de er bevart. At begge finnes i samme museum skyldes flere ulike samleres og familiers vurderinger, og i noen tilfeller krigens tvangsflytting av hele samlinger. Det gjør husets historie langt videre enn historien til én by ved Don.

Dikteren som åpnet bokhandel

Ivan Nikitins familie kjøpte en eiendom i Voronezj i 1844. To år senere ble familiens bolig reist med dikterens egen medvirkning. Bolighuset er den eneste bygningen som er bevart fra det gamle anlegget. På området sto det også et vertshusmiljø der reisende og hester trengte mat, ly og en plass til vognen. Gården man ser på nyere museumsbilder er en gjenskaping av dette arbeidsmiljøet. Det er derfor verdt å legge merke til hvor et bilde er tatt. På den ene siden av terskelen står man overfor et bevart hus, på den andre en pedagogisk fremstilling av hverdagsarbeidet rundt det.

Nikitin åpnet bokhandel og bibliotek i 1859 med økonomisk hjelp fra venner. Forfatteren hadde dermed også et yrke som krevde at han fant lesere til andres bøker. En bokhandel i en regional hovedstad var et sted man kunne bestille eller oppdage titler som ellers bare sirkulerte i større byer. I museet finnes eksemplarer utgitt mens Nikitin selv levde, samt andre sjeldne bøker fra tiden. På et tittelblad kan både forfatter, forlegger og trykkested stå med langt mindre skrift enn tittelen. For den som er opptatt av hvordan litteraturen faktisk kom til byen, er det nettopp disse små opplysningene som er de mest interessante.

To forfattere med samme fødeby

Ivan Bunin ble født i Voronezj i 1870. Han vokste i stor grad opp på landet etter at familien flyttet fra byen mens han var liten. I 1933 mottok han Nobelprisen i litteratur. Byens Bunin-museum holder til i en fløy på eiendommen der han ble født. Når man ser rommene, er det nyttig å holde akkurat dette tidsrommet fast. Voronezj var begynnelsen på livsløpet hans. Et byhus her kan fortelle om familiens forhold da barnet kom til verden, mens landskapene i bøkene og minnene fra barndommen i stor grad leder videre ut av byen.

Andrej Platonov, født mot slutten av det samme århundret, hadde en ganske annen tilknytning til Voronezj. Her fikk han tidlige tekster på trykk i lokale aviser og tidsskrifter, og her arbeidet han som ingeniør med å bedre jord- og vannforhold. Tørken og sulten tidlig i 1920-årene gjorde sterkt inntrykk på ham. Hos Platonov blir ord for vann, slam, graving og kanaler så konkrete nettopp fordi han visste hva de betydde på et arbeidssted. For en leser som vil utforske denne forfatteren, går det altså en forbindelse fra de første avisspaltene til arbeidet ute i landskapet. I samme by ligger dermed sporene etter en nobelprisvinners korte første leveår og en annen forfatters ganske jordnære arbeidsliv.

Ved beverens elv

I skogen i Voronezj-regionen ligger et biosfærereservat med en ganske bestemt opprinnelse. Da området ble vernet i 1923, gjaldt det særlig å ta vare på beveren. Langs Usman-elva kunne tidlige besøkende følge dyrene fra en plattform ved innhegningene. Reservatets egen historikk forteller om to beverunger som ble født der i 1934. Det lot forskerne følge dyr over tid på en måte man sjelden får anledning til ved bare å lete etter ferske tannmerker eller kvister langs en elvebredd.

Ved vannet vokser det blant annet or, og lenger unna finnes skog med furu, eik og lind. Nyplanting av pil langs breddene har bidratt til at skogen og beverbestanden kunne ta seg opp igjen etter tidligere hogst. Det er interessant å se dette landskapet sammen med bildene fra verftshistorien i Voronezj. For skipsbyggingen var det viktig å kunne ta ut trevirke og føre det fram til arbeidsplassen. For beveren er det avgjørende hvilke trær som fortsatt står ved kanten av vannet. Historien om tømmer og elvetrafikk og historien om reservatet begynner derfor med mange av de samme bestanddelene, selv om formålene er svært forskjellige.

Hunden som venter foran dukketeateret

Utenfor dukketeateret i Voronezj sitter hunden Bim med hodet løftet. Den er laget i naturlig størrelse og står så lavt at et barn kan legge hånden på øret. Bim er hovedpersonen i Gavriil Trojepolskijs fortelling om den hvite hunden med det svarte øret. For å få fram forskjellen i farge brukte billedhuggerne rustfritt stål i det meste av kroppen og bronse i høyre øre og en pote. Når lyset treffer metallet, blir kjennetegnet synlig uten et eneste strøk maling.

En ekte setter satt modell, og forfatteren ga kunstnerne råd mens de arbeidet. Skulpturen ble avduket i 1998, tre år etter hans død. Dermed får en oppdiktet hund beholde den nære kontakten med et virkelig bymiljø selv når fortellingens forfatter er borte. For familier som ser på bilder fra Voronezj sammen, er det et fint sted å begynne. Mens de voksne leter etter teaterbygningen i bakgrunnen, kan barna prøve å avgjøre hva hunden venter på og hvilken vei den tror den rette personen vil komme fra.

Fra januar til juli i Voronezj

Forskjellen mellom vinter og sommer ved Voronezj er tydelig. Januar har et døgngjennomsnitt på -9,2 °C, mens juli ligger på 21,9 °C. I juni faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 60 millimeter i måneden. Februar ligger i den andre enden med rundt 39 millimeter.

PeriodeMiddeltemperaturNedbør i perioden
Desember–februar-8,0 °C134 mm
Mars–mai6,5 °C134 mm
Juni–august20,7 °C159 mm
September–november6,6 °C144 mm

Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.

Hvor stort er byområdet rundt Voronezj?

FN anslår 879 892 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 179 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 4 900 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 18 kilometer øst–vest og 17 kilometer nord–sør.

I 1975 var anslaget for Voronezj om lag 892 000. Forskjellen fram til 2025 er omtrent 12 000 færre innbyggere. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.