Storbyguiden.net

Wuppertal med hengebanen – fra Elberfeld til Barmen

Schwebebahn henger under skinnen og følger elven Wupper gjennom store deler av byen. For en førstegangsbesøkende er den både kollektivtransport og en måte å se hvorfor Wuppertal strekker seg så langt langs dalen.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 662 663 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Wuppertal» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Bolighus, kirketårn og grønne skråninger i Wuppertal.
Wuppertal mellom åsene Foto: JensD · CC BY-SA 3.0 · Tilpasset

Toget under skinnen

Fra perrongen på en Schwebebahn-stasjon er det første spørsmålet gjerne hvor skinnene ble av. Se opp. Vognene i Wuppertal henger under banen, med elven eller en gate under seg, og byen glir forbi i vindushøyde. Systemet begynte å frakte passasjerer i 1901. At en så uvanlig bane har holdt seg som vanlig kollektivtransport, er kanskje vel så interessant som selve konstruksjonen. For en som skal på jobb i Barmen, er den neste vognen nettopp det, den neste vognen til jobb.

Wupper er nøkkelen til turen. Tekstilindustrien trengte vann, trafikken trengte plass, og fabrikkene og boligene tok opp mye av dalbunnen. En bane over elven kunne binde sammen gamle bykjerner langs en smal dal. Se etter hvordan vannet bøyer av, og hvor tett husveggene står på begge sider. Ved den vestlige delen av linjen kjører du også over gategrunn. Vil du ha et bilde av den klassiske banen som svever over Wupper, er det altså ikke likegyldig hvilken del du velger.

En tur som også går på bakken

Vohwinkel og Oberbarmen er endestasjonene. Finn byens informasjon om hengebanen før du reiser. Gjør minst én del av reisen til fots. Fra bakken ser du søylene og fagverket som bærer vognene over deg. Det er særlig når et tog passerer at det blir mulig å se hvilken liten del av anlegget som faktisk er i bevegelse. På den neste stasjonen kan du selv gå om bord og se byen ovenfra igjen. En slik kort tur fram og tilbake blir mer interessant for barn enn å skulle sitte pent mellom endestasjonene og oppdage alle detaljene gjennom glass.

Elberfeld er et godt sted å gå av for butikker, kunst og et roligere måltid. Luisenviertel er den delen av Elberfeld man gjerne mener når man viser til gamlebyen. En spasertur her kan kombineres med Von der Heydt-Museum, som viser kunst i sentrum. Har du valgt hotell ved hovedstasjonen, er dette en lettvint første ettermiddag. Det er fullt mulig å oppleve banen skikkelig neste dag, også om du kommer med et sent tog og helst bare vil gå ut og spise.

Barmen og familien Engels

I den andre enden av sentrumsområdet er Barmen et godt sted å undersøke hva som gjorde dalen til et velstående industriområde. Ved Engelsgarten ligger Engels-Haus og museet for tidlig industrialisering. Familien til Friedrich Engels var selv del av tekstilindustriens eierskap. Å se huset i nærheten av de gamle industrimiljøene gir en konkret ramme til historien om mannen som senere skrev om fabrikkarbeidernes vilkår. Det er et særlig interessant besøk for to personer med litt ulike interesser, én som helst vil se på maskiner, og én som vil forstå hvem som eide dem og hvem som betjente dem.

Kulturen i dagens Barmen setter også tydelige spor. Operahuset og teateret ved Engelsgarten ligger nær hverandre. Har du billett til en forestilling, sjekk hvilket av husene som står på den. En ettermiddag ved industrimuseet, middag i nærheten og kveld i salen er en kombinasjon som faktisk tar hensyn til hvordan Wuppertal ligger i landskapet. Du slipper å krysse hele byen mellom hvert innslag.

En jernbane som er blitt til gang- og sykkelvei

Nordbahntrasse er en annen gammel jernbanestrekning. Her går eller sykler man langs den nedlagte linjen. Det gir en tur med langt slakere stigning enn mange vil vente etter å ha sett bakkene opp fra Wupper. Legg merke til forskjellen mellom de to banene. Nede ved vannet svever folk fremdeles til jobben i vogner. På det andre sporet er selve banen blitt en del av byens friluftsliv. Den passer særlig godt hvis du har med sykkel og vil oppleve mer av byen enn elven og handlegatene.

Har dere én dag, ville jeg valgt enten kunst i Elberfeld eller industrihistorien i Barmen som det lengste innendørsbesøket. Ta hengebanen mellom de to og sett av litt tid til å stå ved vannet mens en vogn passerer. Nordbahntrasse fortjener en egen tur hvis den er grunnen til at du har tatt med sykkelen. Med dårlig vær er et museumsbesøk og en tur i vognen en god nok forklaring på hvorfor akkurat denne byen i Bergisches Land ser ut som den gjør.

Et rådhus som tok inn Picasso før første verdenskrig

Von der Heydt-museet har adresse i det tidligere rådhuset i Elberfeld. Da bymuseet åpnet i 1902, var Elberfeld en egen kommune. Barmen hadde også sin kunstinstitusjon. Etter at byene ble slått sammen, kunne de to ulike miljøene opptre under samme ledelse i Wuppertal. Et besøk blir rikere hvis en holder på begge navnene. Kunstforeningene og giverne som skaffet de første arbeidene, tenkte på hver sin by og sine egne kunstnere, også når vi i dag omtaler dem som én samling.

I 1911 fikk museumsforeningen i Elberfeld gjennom August von der Heydt kjøpt et bilde av Pablo Picasso i Paris. Bildet viste en akrobat og en ung harlekin. På dette tidspunktet måtte lokale innkjøpere selv vurdere en kunstner som fremdeles var ganske ung. De hadde ikke ettertidens ferdige liste over europeisk modernisme som støtte for kjøpet. I 1937 beslagla det nasjonalsosialistiske regimet verket som såkalt degenerert kunst. Det som én generasjon av borgere hadde skaffet for å gi byen en interessant samling, ble dermed fjernet av politiske myndigheter med helt andre mål.

Les derfor museets egen historie ved siden av dagens utstillingsprogram. En tom plass i et galleri viser sjelden at det mangler et bestemt arbeid. På en historisk oversikt kan det fraværet være vel så talende som maleriene som fortsatt henger der. Det betyr også at en reiseguide ikke kan bruke en liste over museets tidligere innkjøp som oversikt over hva som kan ses i dag. I Wuppertal kan et bildes reise fram og tilbake mellom en privat samler, et offentlig museum og en politikkskapt spredning fortelle like mye om byen som veggene i det gamle rådhuset.

En stol er nok til å endre en dans

Et godt sted å begynne med Pina Bauschs arbeid er Café Müller. I 1978 inviterte hun andre koreografer til å lage arbeider med ensemblet i Wuppertal. Hennes eget stykke til musikk av Henry Purcell er blitt en av de mest kjente delene av kompaniets historie. Scenografien med stoler gjør det mulig å stille et enkelt spørsmål mens en ser dokumentasjon fra forestillingen. Hvor mye må noen flytte på før en annen kan fortsette den samme bevegelsen uten å støte mot en hindring?

For en som kommer til Wuppertal uten særlig kunnskap om dans, kan scenebildet være en bedre vei inn enn å prøve å huske en lang liste over betegnelser for trinnene. En stol angir en ganske nøyaktig plass og en viss forventning til hvordan en kropp skal bruke den. Flyttes den mens kroppen fremdeles er i fart, må to mennesker reagere på hverandre. På et fotografi kan det se ut som et underlig møblert rom. I et opptak kan samme situasjon inneholde både tillit, risiko og noe hverdagslig vi kjenner fra alle rom hvor mennesker forsøker å komme forbi.

Fra 1980 viste Wuppertal-kompaniet Café Müller sammen med Vårofferet. Senere har arbeidet også vært innstudert med andre dansere og kompanier. En dokumentert oppføring i en annen by skiller seg altså fra en aktuell forestilling i Wuppertal, og en innstudering innebærer flere vurderinger enn bare å sette stolene tilbake på samme steder. For en reise med en bestemt kveldsforestilling som høydepunkt er kompaniets datofestede repertoar det riktige utgangspunktet. For å forstå stykket finnes materiale hos Pina Bausch Foundation også den dagen salen brukes til noe helt annet.

Vindmøllen som ble utsiktstårn

Wuppertals trafikk langs elva gir lett inntrykk av at hele byen ligger i én lang og ganske flat korridor. Parken på Hardt viser hva som skjer når man går på tvers av den. På en av høydene ble det i 1812 reist en vindmølle. I 1838 ble den forandret til utsiktstårnet Elisenturm. Det er en gjenbruk av både høyden og bygningen, men på litt forskjellig måte. Møllen sto høyt for å nå vinden. Tårnet fikk verdi fordi mennesker kunne komme over bebyggelsen og se fra én ås til den neste.

Der vindmåling og mekanikk har sine faste krav, kan et utsiktspunkt godt få verdi bare ved å ligge riktig i forhold til en sti eller en park. Elisenturm ble med tiden også knyttet til astronomiske observasjoner. Se dermed etter to retninger når dere kommer hit. Horisontalt åpner landskapet seg over den langstrakte byen som er bygd opp av flere eldre samfunn. Loddrett står man ved en bygning som dessuten kunne gi plass til noen som ville se opp på et bestemt punkt på nattehimmelen.

Den botaniske hagen ligger ved Hardt. Her kan et reisefølge skifte fra en tur langs de lange skinnegangene til kortere stier med helt andre mål for øyet. Er det terrenget og roen dere kommer for, er det ingen grunn til å planlegge hele utflukten ut fra adgang til et tårnrom. Se på tårnet fra flere sider og stopp ved et sted der bygningen står tydelig mot den åpne himmelen. Det gjør den gamle vindmøllas plassering forståelig også når dere befinner dere på bakken.

En annen type elektrisk bane i Kohlfurth

På de historiske trikkene hos Bergische Museumsbahnen er skinnen tilbake under hjulene. Besøket begynner ved Kohlfurth, sør i Wuppertal, og museet drives av folk som tar vare på den elektriske lokaltrafikken som tidligere knyttet dalene og åsene sammen. Vognene gikk i et landskap der arbeiderne skulle fram til ulike arbeidsplasser og hjem, også utenfor den flate bunnen ved Wupper. På kjøredager er det mulig å oppleve betingelsene fra vognas perspektiv, der stigningene og svingene betyr noe for både fart og utsyn.

Det er praktisk å vite at billetter til det vanlige regionale kollektivnettet ikke automatisk gjelder for museumsbanen. Se etter konkrete kjøredager før dere drar, og avklar hvordan dere skal komme fram til Kohlfurth med det ordinære nettet. To typer bane blir dermed også to forskjellige reiser. Hengebanen ved elva er en del av dagens hverdagsliv. Museumsbanen i åsen må ha folk som kan holde eldre vogner og strekning i stand før noe kan rulle ut fra depotet. For et barn som er opptatt av hva som gjør et tog gammelt, er en sammenligning av billett, førerplass og skinnenes plassering ofte mer interessant enn bare bilder av begge vognene.

Når et museum blir til to forskjellige arkiver

Byens digitale guide til Von der Heydt-museet gir mulighet til å følge samlingen gjennom årstall som ellers lett går hus forbi. I 1952 bestemte Eduard von der Heydt seg for å gi sin europeiske kunst til hjembyen. Først i 1961 fikk museet det nåværende familienavnet. Å legge merke til avstanden mellom gave og navneendring er nyttig for den som leter etter gamle kataloger. En utstillingsplakat fra 1950-årene kan omtale et museum i Elberfeld eller Wuppertal uten å bruke det navnet som står ved inngangen i dag.

Hos Pina Bausch Foundation finnes et annet slags arkiv, der en enkelt forestilling får en kjede av oppsetninger, ulike medvirkende og forskjellige spillesteder knyttet til seg. Velg gjerne ett bilde eller verk fra hvert miljø etter turen. Et maleri kan finnes igjen med et inventarnummer og en konkret eier, mens en koreografi i praksis må kunne føres videre av mennesker som kjenner bevegelsene. En by med sterke samlinger av begge deler gir anledning til å oppdage forskjellen.