Øya som historisk landskap
Khortytsia omfatter natur, arkeologiske spor og nyere formidling av historien. En rekonstruksjon av et kosakkmiljø er noe annet enn et anlegg bevart fra den opprinnelige epoken. Se etter datering når du undersøker kart over øya.
Byen og regionen
Stedsnavnet forekommer blant annet som Zaporizhzhia på engelske kart. Atomkraftverket som bærer regionens navn ligger ved Enerhodar, en egen by. Under krigen er presis geografisk angivelse spesielt viktig når opplysninger leses videre.
Les UDs reiseinformasjon for Ukraina.
En øy med to forskjellige landskap
Khortytsia ligger i Dnipro ved byen Zaporizjzja. Det ukrainske museumsregisteret beskriver en øy hvor den høye, faste berggrunnen kommer tydelig fram i nord, mens sørsiden historisk har hatt et lavere landskap med kanaler og flommark. Et bilde av en bratt kant og et av et flatt våtmarksområde kan derfor gjelde deler av samme øy. Den forskjellen gir et mer presist utgangspunkt enn bare å kalle hele området for en kosakkøy.
Vannstanden og landskapet lenger ned langs Dnipro har endret seg dramatisk, blant annet etter ødeleggelsen av Kakhovka-demningen i 2023. Et eldre kart over reservoaret dokumenterer dermed også en bestemt periode. Skriv ned kartets årstall hvis du sammenligner før- og etterbilder. Endringer i vannflate eller bredde kan være like viktige som endringer i bygninger når det gjelder å forstå hva et bilde av Zaporizjzja viser.
En framstilling av kosakkenes samfunn
Khortytsia har nasjonal status som verneområde og omfatter både natur- og kulturminner. Den historisk-kulturelle framstillingen av den zaporizjzjiske sitsjen er én del av dette. Sitsj er betegnelsen på et befestet sentrum knyttet til kosakkenes organisering. I en moderne museumsframstilling er husenes plassering og utstyr brukt til å vise hvordan arbeid, tro og politiske møter kan ha vært organisert. Det betyr ikke at alle synlige bygninger er originale hus fra én bestemt sitsj.
Et kart over vernet område, et oversiktsbilde av en rekonstruksjon og et arkeologisk funn fra en elveskråning svarer på forskjellige spørsmål. Holder du dem fra hverandre, blir sammenhengen faktisk klarere. Da kan både kunnskapen om kosakkenes historie og endringene i Dnipro-landskapet få plass i den samme lesningen av Zaporizjzja.
Co-Cathedral of the Merciful Father, Zaporizhia
Co-Cathedral of the Merciful Father, Zaporizhia er registrert som religiøst bygg i byområdet. Åpningsåret var 2004.
Fra januar til juli i Zaporizjzja
Forskjellen mellom vinter og sommer ved Zaporizjzja er tydelig. Januar har et døgngjennomsnitt på -4,7 °C, mens juli ligger på 23,9 °C. I juni faller det vanligvis mest nedbør målt som samlet vannmengde, omtrent 58 millimeter i måneden. Oktober ligger i den andre enden med rundt 35 millimeter.
| Periode | Middeltemperatur | Nedbør i perioden |
|---|---|---|
| Desember–februar | -3,5 °C | 123 mm |
| Mars–mai | 9,5 °C | 132 mm |
| Juni–august | 22,8 °C | 141 mm |
| September–november | 9,5 °C | 117 mm |
Klimanormal for området 1991–2020. Temperaturen er gjennomsnittet over hele døgnet.
Hvor stort er byområdet rundt Zaporizjzja?
FN anslår 566 844 innbyggere i det sammenhengende byområdet i 2025. Kart fra EU-kommisjonens forskningssenter JRC avgrenser området samme år til cirka 136 kvadratkilometer. Det tilsvarer rundt 4 200 innbyggere per kvadratkilometer over hele kartflaten. Fra yttergrense til yttergrense er utstrekningen omtrent 16 kilometer øst–vest og 16 kilometer nord–sør.
I 1975 var anslaget for Zaporizjzja om lag 663 000. Forskjellen fram til 2025 er omtrent 96 000 færre innbyggere. FN følger tettheten og utbredelsen av bebyggelsen fra periode til periode. Steder som har vokst sammen, kan dermed påvirke forskjellen mellom årstallene.
Båten som kom opp av Dnipro
I september 1999 løftet arkeologer et flere hundre år gammelt båtskrog opp av vannet ved Khortytsia. I de første fotografiene etter hevingen kan skroget virke nokså medtatt. På styrbord side hadde en del av treverket stukket opp av elvebunnen og vært utsatt for strømmen, mens andre deler hadde ligget bedre beskyttet. Nesten hele baugen manglet. Et glatt, avrundet brudd og merker fra en øks var ganske forskjellige spor etter hva som kunne ha hendt. Slike ujevne bevaringsforhold er nettopp grunnen til at noen enkle, ukommenterte bilder av et skrog forteller langt mindre enn arkeologenes tegning.
Forskere fra verneområdet har beskrevet båten i det nautisk-arkeologiske tidsskriftet Archaeonautica. Den tilhørte et miljø der man både rodde og seilte på Dnipro i 1730-årene. Eikespanter dannet deler av den bærende konstruksjonen, og bordkledningen var av furu. I tegningen av innredningen kan man skille mellom plass til roere, last og arbeid på dekk. Det er den typen dokumentasjon som gjør det mulig å bevege seg gjennom båten selv om store deler av treverket er borte. Begynn med å finne plassen for masten. Når den er på kartet, blir det lettere å oppfatte hvorfor lasten og mannskapet ikke kunne fordeles fritt langs hele lengden.
Et viktig arbeid begynte først da båten var kommet opp. Den ble holdt våt for å hindre ukontrollert uttørking, og senere kom den inn i en særskilt hangar. Treverk som har ligget i vann lenge, kan miste formen eller bryte sammen om man ganske enkelt lar det tørke i solen. På et fotografi av en gjenstand i et museum er det naturlig å rette blikket mot selve tingen. I en bildeserie fra hevingen bør man også se på utstyret omkring den og støttene nedenunder. Et svært skjørt trestykke måtte til enhver tid kunne bæres av noe annet enn det som en gang var båtens egne forbindelser.
Forskningsrapportene fra nyere redningsarkeologi ved øya dokumenterer dessuten flere forskjellige fartøysrester. En avbildet baug med rett datering er ikke uten videre baugen som mangler på båten fra 1999. Kontroller om rapporten gjelder den samme utgravningen og det samme skroget. Slik blir utviklingen i forskningen på Dnipro mer interessant. Det kommer til nye funn og nye beskrivelser uten at alle eldre bilder av kosakkbåter derfor må leses som bilder av én berømt båt.
Da leilighetene skulle dele kjøkken
Byens andre store landskapsfortelling fra elvebredden handler om kraftutbyggingen og industrien i mellomkrigstiden. I nærheten av vannkraftverket reiste man en hel boligby for det nye arbeidslivet. Sotsmisto kalles også «den sjette bosetningen». På byens egne arkitekturbilder er det mulig å skjelne konstruktivistiske boliger fra 1930-årene og senere, mer monumentale bygg som kom til under og etter gjenreisningen etter den andre verdenskrigen. Den sirkelformede boligbygningen, tårnhusene, konsertsalen og husene med fellesfunksjoner er deler av et større anlegg, selv om et bilde av en enkelt fasade lett kan få det hele til å ligne en serie løsrevne arkitekteksperimenter.
I kollektivhusene i Metalurhiv-avenyen ble ett- og toromsleiligheter planlagt med felles kjøkken, dusjer og toaletter. Den som leser en etasjetegning med utgangspunkt i dagens leilighetsannonser, kan dermed komme til å «mangle» et helt rom i hver bolig. Det vesentlige er hvor mange skritt en beboer måtte ta og hvilke naboer vedkommende ville møte for å lage mat eller vaske seg. Privatlivet sluttet et annet sted i planløsningen enn i en leilighet med eget kjøkken innenfor hver inngangsdør. Også uten en fullstendig tegning av interiøret kan man stille spørsmål om trappeoppgangene, vindusradene og forbindelsen til fellesarealet.
Kommunens oversikt forteller at bare seks bygninger i Sotsmisto var brukbare da andre verdenskrig var over. Området som er avbildet i senere arkitekturguider, har altså også en gjenoppbyggingshistorie. Prøv å sortere tre bilder etter hva de dokumenterer. På ett er det kanskje det tidlige boligidealet som kommer fram, på et annet en oljemalt eller restaurert husvegg fra en senere periode, og på det tredje hvordan en konsertsal eller et tårn forholder seg til den brede avenyen. Et navn som «sosialbyen» forklarer hvorfor området ble påbegynt. Det daterer ikke automatisk hver enkelt bygning innenfor grensen.
I områdets arkitekturregister er kollektivhusene ført under flere husnumre i den samme avenyen. Det er et enkelt spor å følge dersom et fotografi av en inngang ellers virker å forestille en helt annen bygning enn naboens fotografi. Begge kan høre til det samme boligprosjektet. De navngitte tårnhusene og det runde huset er derimot egne holdepunkter som bør plasseres hver for seg på oversiktskartet.
Skolebygningen i Rosenthal
Zaporizjzjas historie omfatter også bosetninger som tidligere var egne lokalsamfunn. I området ved øvre Khortytsia lå blant annet den mennonittiske kolonien Rosenthal. Mennonittene var en kristen frikirkebevegelse. I materiale om dem kan man finne navneformen Chortitza, som også brukes om kolonien mange familier knyttet sin historie til. Se på adressene før du plasserer alle motivene på øya midt i elven. Her ligger også tidligere landsbyer på fastlandet som i dag inngår i byområdet, og skriftlige kilder kan bruke en gammel kolonis navn om mer enn ett lite sted.
I Rosenthal ble det i 1912 reist en bygning for lærerutdanning, utformet i jugendstil. Bildene av fasaden gir et godt utgangspunkt for å sette sammen et mer sammensatt kart enn ett med bare kosakkøya og vannkraftverket. Familiene som bodde her, trengte egne skoler og utdannede lærere. En skolebygning uttrykker et ønske om å gi et samfunn varighet, selv om de som senere bruker huset kan være andre enn dem som betalte for det. I kommunens oversikt er det mulig å finne igjen også den mennonittiske kirken som senere ble kulturhus. Samme bygg kan altså ha to navn som viser til helt ulike aktiviteter.
Det kanadiske Mennonite Heritage Archives har fotografier fra Chortitza-miljøet, blant annet av elever og av et strykeorkester ved lærerutdanningen i 1937. Det er et fint korrektiv til et bilde som bare viser eksteriøret. Mennonittiske familiearkiver i et annet land tar ofte vare på ansiktene og navnene, mens en ukrainsk arkitekturoversikt kan være mer presis om huset, byggeåret og hva gaten heter i dag. Sammen gir de en bedre mulighet til å forstå hvordan en skole og et helt nabolag en gang fungerte, også for dem som i dag aldri har hatt mulighet til å se bygningene i virkeligheten.
En liten bil fra en stor fabrikk
Det tekniske universitetets museum rommer en vesentlig mindre transportgjenstand enn båtskrogene fra Dnipro. En ZAZ-965, også kalt Zaporozjets, ble i 2017 gitt til universitetet av familien til Stepan Kravtsjun. Han var tidligere student og hadde selv ledet bilfabrikken i byen. Bilen var i kjørbar stand da den ble overlevert. På et nyere fotografi sitter Kravtsjun i førersetet med døren åpen. Det er et velvalgt perspektiv på hvilken størrelse bilen faktisk hadde. Med en person i bilen er det lettere å lese av forholdet mellom sete, ratt og karosseri enn fra en katalogtegning av hele kjøretøyet alene.
Gaven markerte også tretti år med en avdeling for transportfakultetet ved fabrikken. En liten bil kan dermed fortelle både om privat transport og om hvordan folk i Zaporizjzja fikk den tekniske utdanningen som gjorde produksjonen mulig. Teknikere og studenter kunne forholde seg til den samme bilen som arbeid, som et prosjekt i utdanningen og som et familiemedlem en søndag trengte å bli hentet med. Legg særlig merke til hvor mange forskjellige mennesker som kan kjenne igjen akkurat samme bilmodell uten å ha vært del av samme yrkesmiljø.
Den private kjøretøysamlingen Faeton i den samme byen er et annet museum. Der begynte historien med en klubb av bilinteresserte, og en eldre lastebil hørte til de tidlige samlingsgjenstandene. Universitetets gavebil og kjøretøyene i Faeton blir lett stående ved siden av hverandre i generelle bildesøk. Noter institusjonsnavnet når du finner et interessant bilde. Da kan du spore om teksten gjelder familiens bil i universitetets samling eller en annen utgave av modellen hos private samlere.
