Storbyguiden.net

St. Louis fra Mississippi til Gateway Arch

På én og samme spasertur i St. Louis kan du stå ved en rettssal der en familie kjempet for friheten, gå inn under en stålbue som hyller USAs ekspansjon vestover, og ende ved elva som bandt handelen sammen. Det gir mening å ta dem nettopp i den rekkefølgen. Da har du med deg et spørsmål om hvem som egentlig kunne bestemme over sitt eget liv da St. Louis vokste seg rik.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 663 392 innbyggere i det sammenhengende byområdet «St. Louis» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Den grønne kuppelen på Cathedral Basilica of St. Louis i Missouri.
Den grønne kuppelen på Cathedral Basilica of St. Louis i Missouri (2023) Foto: w_lemay · CC BY-SA 2.0 · Tilpasset

Begynn ved det gamle tinghuset

Old Courthouse står mellom gatene i sentrum og Gateway Arch. Kuppelen er stor, men buen bak er så mye større at det er lett å undervurdere hvilken bygning som var det opplagte landemerket på elvefronten for halvannet århundre siden. Innenfor finner du historien om Dred og Harriet Scott. I 1846 gikk ekteparet til sak for å bli anerkjent som frie mennesker. De var holdt som slaver, men hadde bodd med sine slaveeiere i områder der slaveriet var forbudt.

Hør etter begge navnene når du går gjennom utstillingene. Harriet hadde sin egen sak, og utfallet angikk også barna deres. Søksmålene tok ulike veier gjennom rettsapparatet før Dred Scotts sak endte i USAs høyesterett. Dommen i 1857 gikk familien imot og befestet slaveriets stilling i årene før borgerkrigen. Når bygningen er åpen, bør du sette av tid også til selve rommene og kuppelen. Utenfor står en skulptur av ekteparet der det er naturlig å stoppe før du fortsetter mot parken.

Skal du helt til topps?

Buen ble tegnet av Eero Saarinen og er 630 fot, omtrent 192 meter, høy. Fra fortauet virker den nesten for slank til å romme mye mer enn stålskallet. Det forklarer også hvordan turen til toppen kjennes. Små vogner med plass til fem passasjerer går inne i buen, og på toppen ser du ut gjennom en rekke smale vinduer. De som liker å oppleve hvordan et merkelig byggverk fungerer innenfra, har ofte minst like stor glede av selve turen som av utsikten.

Bestill ønsket avgang og vær oppmerksom på tiden det tar å komme gjennom inngangskontrollen. Adgangen til museet og billetten til trikken er to forskjellige ting. Systemet inne i buen krever at du kan komme inn i en trang vogn og håndtere trapper. Den som trenger trinnfri adkomst, bør lese nasjonalparkens besøksinformasjon og velge de delene av anlegget som passer. Det går fint for noen i følget å bli ved museet mens andre tar turen opp.

Under bakken får du en bredere historie om handelen, bosettingen og ekspansjonen vestover. Titt deretter etter buen utenfra fra flere vinkler. Står du nær det ene stålfestet, løper den tilsynelatende loddrett rett til værs. Går du et stykke unna, kan du se begge beina, den lave byen mellom dem og Mississippi bak. Det gir også et inntrykk av hvor mye parken har endret forbindelsen mellom de gamle handelsgatene og elva.

Nordover til Eads Bridge

På elvebredden blir en del av geografien lettere å huske. St. Louis ligger i Missouri. Motsatt bredd er Illinois. La elva bestemme retningen en liten stund og gå mot Eads Bridge nord for buen. Broa, som åpnet i 1874, tok tog og andre reisende over Mississippi ved den store havnebyen. Fra elvebredden er hvelvene oversiktlige nok til at du kan betrakte både broa og vanntrafikken uten å måtte krysse veien.

Et blikk over til Illinois er også en anledning til å tenke lenger tilbake enn dampskipene. I området der ligger Cahokia Mounds. Her lå et stort samfunn med jordhauger og åpne plasser flere hundre år før den europeiske bosettingen på denne delen av elva. Monks Mound er den dominerende haugen, bygd opp av jord over tid. UNESCO har tatt kulturminnet inn på verdensarvlista. Det hører hjemme i en egen utflukt. Sjekk adkomst og åpne fasiliteter direkte hos parken og legg inn kjøretid på begge sider av elva.

En verdensutstilling i Forest Park

Vest for de sentrale kvartalene ligger Forest Park. Under verdensutstillingen i 1904 ble deler av dette parkområdet fylt med midlertidige utstillingsbygninger. Palace of Fine Arts var et av byggene som var ment å bli stående. I dag huser det Saint Louis Art Museum. Gå opp på plassen utenfor først og se hvordan bygget ble lagt på høyden for at det skulle synes. Det forteller mer om utstillingens ambisjoner enn en oppramsing av alle paviljongene som senere ble revet.

Forest Park er stor nok til at du bør velge én hovedadresse. Vil du først og fremst se kunst, sett museet som målet for turen fra sentrum og gå derfra ut i parken. Har du barn som er fornøyd med å være ute, kan en pause ved foten av høyden få like god plass som museumsbesøket. Unngå å avtale å møtes «i parken». Et navngitt inngangsparti sparer en overraskende lang ekstra spasertur.

En by ved Mississippi lenge før St. Louis

Det er lett å begynne historien om St. Louis med de franske handelsmennene eller med reisene vestover. På østsiden av Mississippi, i delstaten Illinois, ligger stedet som gjør den begynnelsen altfor sen. Cahokia var et betydelig sentrum for den førkolumbiske Mississippikulturen. På høyden av sin utbredelse rundt 1050–1150 kan stedet ifølge UNESCO ha hatt mellom ti og tjue tusen innbyggere. Det setter ordet storby i et annet perspektiv. En besøkende fra middelalderens Europa kunne ha møtt et samfunn her som var på størrelse med mange av byene hun eller han kjente hjemmefra.

Monks Mound stiger omtrent tretti meter over sletta. Formen er et menneskeverk bygd av jord. For å få en følelse av arbeidet er det verdt å gå et lite stykke nedenfor haugen før du går opp. Da merker du hvor bredt området ved foten er. Fra toppen er det sammenhengen mellom høydene, det åpne rommet og bebyggelsen som en gang lå her, som blir lettere å forstå. Det er to forskjellige måter å se et anlegg på. Nedenfra kan du forestille deg mengden materiale som måtte fraktes. Ovenfra får du et inntrykk av hva store menneskemengder kunne se og hvordan de kunne bevege seg.

Besøksstatusen har også en praktisk betydning for turen fra St. Louis. Delstaten oppgir at formidlingssenteret er under renovering og stengt inntil videre, mens Monks Mound og stier nord for Collinsville Road kan besøkes. Sjekk driftsmeldingen før du kjører over elva, og ta med et kart over området. Har du en dag med dårlig vær eller et følge som ønsker en innendørs utstilling, endrer renoveringen utbyttet vesentlig. På en klar dag kan utendørsanlegget derimot gi et av de sterkeste inntrykkene på en reise gjennom regionen.

Ragtime fra en leilighet i Delmar Boulevard

Scott Joplin flyttet til St. Louis etter at suksessen med ragtime hadde gjort navnet hans kjent utenfor Missouri. Ved Delmar Boulevard er en leilighet der han bodde bevart som besøkssted. Det er noe med størrelsen på rommet som er vanskelig å gjenskape i en konsertsal. En komponist som i ettertid kan fylle en hel festival, arbeidet her i et vanlig bomiljø. Det gjør det lettere å tenke på musikken som noe mennesker øvde på, hørte gjennom en vegg eller lærte fra trykte noter lenge før den ble en egen musikkhistorisk kategori.

Et selvspillende piano gjør det mulig å høre musikk fra periodens pianoruller. En papirrull med perforeringer er noe annet enn et lydopptak. På et opptak har man registrert lyden fra en bestemt framføring. På rullen ligger informasjon som får et faktisk instrument i rommet til å spille. På museet finnes også ruller med forbindelser til Joplins egne framføringer. Lytt etter hvordan melodien trekker seg fram og legger trykket mellom de jevnere slagene i akkompagnementet. For barn kan det være like spennende å følge klaviaturet som å lære navnet på stykket. En pianist ser ut til å mangle, men rommet fylles like fullt av levende pianolyd.

En skofabrikk som fikk en ny bruk for sjaktene

City Museum har et navn som får mange til å vente seg en kronologisk utstilling om byen. I stedet finner du en tidligere skofabrikk der kunstnere har bygd et stort landskap av trapper, sklier, passasjer og gjenbrukte materialer. Bob og Gail Cassilly står bak ideen. Sjakter som en gang inngikk i flyttingen av varer i en fabrikk, ble del av et miljø der folk selv beveger seg gjennom huset. Det er vanskelig å tenke seg et tydeligere skifte i hva en industribygning kan brukes til. Før skulle produksjonen gå mest mulig direkte fra trinn til trinn. Nå er det omveiene som er en del av poenget.

Dette er et sted der reisefølget bør velge et gjenkjennelig møtested før barna begynner å utforske. To personer som ser hverandre gjennom en åpning, kan befinne seg et godt stykke fra hverandre målt langs gangveien. Det er også nyttig å skille mellom en som vil klatre og en som mest vil se hva kunstnerne har laget. Begge kan få mye ut av besøket selv om de sjelden velger samme passasje. Legg derimot ikke inn en tidsbestemt tur til toppen av Gateway Arch rett etterpå uten god margin. Det tar litt tid å samle alle som har funnet hver sin spennende vei gjennom en gammel skofabrikk.

Regnskog under trekanter av metall

Climatron i Missouri Botanical Garden åpnet i 1960. Dette var det første veksthuset som tok i bruk en geodetisk kuppel til dette formålet. Et nett av små, sammenhengende trekanter gir kuppelen styrke og gjør det mulig å spenne over et stort rom. Utenfra er det geometrien som fanger oppmerksomheten. Inne går stien nedenfor levende planter, og det er lett å glemme hvor mye teknikk som må til for å holde et tropisk miljø gående gjennom en Missouri-vinter.

Se opp der bladene åpner for et glimt av taket. Den samme trekanten kan se ganske forskjellig ut i forhold til en lang palmestamme og til et bredt blad i forgrunnen. Hvis du liker å fotografere arkitektur, kan det være mer interessant å få med en slik overgang enn å forsøke å presse hele kuppelen inn i bildet. Hagen gir dessuten en fin anledning til å sammenligne to av byens særpregede konstruksjoner. Gateway Arch løfter blikket opp over Mississippi. Climatron lar en stor bygning bli rammen rundt noe så lite som en vanndråpe på et blad.

To kirker med nesten samme navn

På vei til buen ved Mississippi passerer mange Old Cathedral. Her førte menigheten kirkebøkene på fransk til langt ut i 1830-årene. Kirken gir dermed en forklaring på noe du kanskje allerede har lurt på ved frokosten eller på bykartet. Hvorfor har en by midt i USA så mange franske navn? Et annet reisemål er Cathedral Basilica of Saint Louis lenger vest. Gå langsomt gjennom forhallen hvis du besøker den. Mosaikkene forteller om den franske kongen Ludvig den hellige, som også ga byen navn. Nede i mosaikkmuseet kan du se hvordan kunstnerne planla og monterte bildene du nettopp gikk under.

Varm ravioli på The Hill

På The Hill, byens gamle italienske nabolag, står det gjerne toasted ravioli på menyen. På norsk er «ristet» en litt villedende oversettelse. Ravioliene er vanligvis panert og fritert, og du dypper dem i tomatsaus. Bestill en porsjon til deling hvis du vil smake og fortsatt ha plass til en hovedrett. Navnet alene røper lite om konsistensen, men den sprø utsiden forklarer raskt hvorfor denne lokale varianten fungerer godt som smårett.

Legg middagen her til en dag da du allerede skal vestover fra elvefronten, og sjekk restaurantens adresse mot neste transportetappe. En god helg i St. Louis kan bestå av tinghuset, museet og Mississippi den ene dagen, Forest Park og The Hill den andre. Cahokia fortjener plass i planen hvis du virkelig vil se hvordan området så ut lenge før noen tenkte på å reise en stålbue ved elva.