Storbyguiden.net

Winnipeg ved de to elvene

To elver møtes rett sør for sentrum av Winnipeg. Red River fortsetter nordover, og Assiniboine kommer inn fra vest. I dag fører en av de mest innbydende veiene ut til elvemøtet gjennom en mathall. Den som stanser ved bordene, går imidlertid glipp av grunnen til at folk har kommet til akkurat dette stedet i mer enn seks tusen år.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 679 037 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Winnipeg» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Brua over Red River med Winnipeg sentrum i bakgrunnen.
Brua over Red River med Winnipeg sentrum i bakgrunnen (2026) Foto: Quintin Soloviev · CC BY 4.0 · Tilpasset

En by sett fra vannet

Gå helt ut til elvene før du bestemmer deg for hva du vil gjøre ved The Forks. Se først opp langs Assiniboine, og vend deg så mot Red River. Tenk deg at de to vannveiene var de enkleste veiene gjennom landskapet. Hit kunne mennesker komme fra flere himmelretninger for å utveksle varer og nyheter. For urfolkene på prærien var dette et møtested lenge før europeiske handelsmenn etablerte seg i det indre av Canada. Cree-navnet Nestawaya brukes fortsatt om stedet.

De store husene ved vannet tilhører et langt senere kapittel. Jernbanen hadde verksteder og staller her. I dag står det spisebord i The Forks Market, og du kan bruke hele området uten å ha noe ærend på stasjonen. Finn en plass ute hvis været tillater det, men legg også merke til høyden på elvebredden. I flomtida kan gangveiene nærmest vannet forsvinne under overflaten. Velg den øvre veien mellom bygningene dersom den nedre er sperret. Elvemøtet er like synlig ovenfra.

Om vinteren kan deler av elvesystemet bli preparert for skøyter og gange. Hvilke strekninger som kan brukes, skifter med forholdene. Se på dagens kart og ismelding fra The Forks før du leier utstyr. Et følge med ulike planer kan fint dele seg her. Avtal å møtes i mathallen, der den som går en kort tur slipper å vente ute på dem som vil tilbakelegge hele den åpne strekningen.

Rettigheter under ett tak

Bak markedet stiger Canadian Museum for Human Rights som en helt annen type landemerke. Gangbanene i det store bygget leder deg gjennom utstillingene og gir nye utsyn etter hvert som du kommer høyere opp. Gå inn med ett spørsmål du vil undersøke. Kanskje vil du se hvordan kanadiere har kjempet for rettigheter i arbeidslivet, eller hvordan urfolk har opplevd politikken til staten som reiste museet. Da blir det lettere å vite hvor du skal stoppe og lese ordentlig.

Det er lurt å sette av en sammenhengende del av dagen. Mye av stoffet kommer gjennom personlige vitnesbyrd som trenger mer tid enn en gjenstand på en sokkel. Avtal en pause om dere besøker museet med barn eller ungdom. Museets besøksoversikt viser inngang, tilgjengelighet og aktuelle tilbud. Den er også nyttig hvis du vil forsikre deg om at bestemte gallerier er åpne før du legger turen dit.

Kjøpmenn, korn og generalstreik

I Exchange District er det fasadene som forteller. Kornbørsen Winnipeg Grain and Produce Exchange ble grunnlagt i 1887 og ga bydelen navn. Her handlet forretningsmenn med avlingene fra store områder av prærien. Grossister, banker og lagerholdere hadde bruk for romslige bygninger nær jernbanen. Se etter de lange vindusrekkene og de brede åpningene på gateplan, og sammenlign dem med de mer påkostede inngangene til de gamle kontorbyggene. Bak praktfasadene trengtes det folk som kunne losse kassene og flytte varene videre.

Begynn gjerne ved Old Market Square og gå et lite rektangel gjennom nabogatene. Du rekker å legge merke til flere detaljer slik enn hvis du setter deg fore å se hver eneste verneverdig bygning på kartet. At mange av husene fortsatt står samlet, gjør at et helt gateløp kan fortelle hvordan handelssentrum så ut. Får du lyst på en lengre tur, har bydelens egen organisasjon omvisninger med lokalkjente guider.

I 1919 la rundt 30 000 arbeidere ned arbeidet under generalstreiken i Winnipeg. En veltet sporvogn ble stående som et av de mest kjente bildene fra den blodige lørdagen 21. juni. Bak bildet lå strid om lønn, arbeidsforhold og retten til å forhandle i fellesskap. Menneskerettighetsmuseets framstilling gir hendelsen en særlig god sammenheng. Les om den før eller etter turen i Exchange District, så får de store husene i handelsstrøket en annen side også.

Den fransktalende byen over elva

På den andre siden av Red River ligger Saint-Boniface. Her møter du franske gatenavn og en katedral med et underlig åpent ansikt. Brannen i 1968 ødela store deler av kirken, men yttervegger og fasade ble stående. Det nyere kirkerommet ligger innenfor ruinene. Gå et stykke tilbake så du ser hvordan det åpne rosevinduet rammer inn himmelen. Det er lett å overse forholdet mellom de to byggene hvis du går rett til døra.

På kirkegården ligger Louis Riel, métislederen som spilte en sentral rolle ved opprettelsen av Manitoba. Ta deg tid til å lese skiltene her. De fransktalende miljøene og métisfolkets historie er en del av forklaringen på hvordan provinsen ble til. Du har krysset én elv fra sentrum og kommet til en del av Winnipeg som lett kunne falt helt ut av en reiseplan bygd rundt de største museene.

Et skip fra England langt inne på prærien

På Manitoba Museum står et rigget seilskip inne i en rekonstruert engelsk havn. Det virker som en omvei fra Winnipeg helt til du skjønner hvorfor skipet dro. I 1668 seilte Nonsuch fra England til Hudsonbukta for å handle pels. Magre opplysninger om havnebyer og varepartier blir mer håndgripelige når du står nede ved skroget. Dette vesle skipet skulle krysse Atlanterhavet, få med last tilbake og gjøre reisen lønnsom for folk som aldri så de canadiske elvene der pelshandelen foregikk.

Skipet på museet er en seilende kopi som ble bygd i England i 1968 med håndverktøy av samme type som på 1600-tallet. Den rakk selv å seile omkring 14 000 kilometer før den kom til Manitoba Museum i 1974. Hør først på fortelleren Louis Bird, som formidler en beretning om møtet mellom folk rundt Hudsonbukta og de tilreisende. Når du så kommer ut på brygga i engelske Deptford, har du allerede hørt en av stemmene som ikke tilhørte skipets mannskap eller eiere.

I galleriet om Hudson’s Bay Company kan du følge varene videre gjennom en handelsstasjon, en fangstleir og en lastet York-båt. Til slutt kommer du til styrerommet i selskapets hovedkontor i London, med møbler fra det virkelige kontoret. Gå gjerne fra båten til styrerommet før du går tilbake til skipet. Da ser du hvor mange forskjellige mennesker som måtte delta for at ett enkelt skinn skulle ende på et europeisk marked. Museet og de gamle forretningskvartalene i Exchange District fungerer godt på samme dag.

Qaumajuq og kunsten bak glasset

I Qaumajuq ved Winnipeg Art Gallery går samlingene gjennom flere etasjer. Ved inngangen møter du Visible Vault, et glassmagasin fullt av skulpturer i stein. Nær fem tusen arbeider fra museets samling av samtidskunst laget av inuitter kan sees her. Et vanlig museumsmagasin ligger bak en stengt dør. På dette magasinet kan du stå og sammenligne lange rekker av verk og se hvordan forskjellige kunstnere har valgt å arbeide med volumet, overflaten og tyngden i steinen. Midt i magasinet ligger også et verksted for konservering.

Den digitale katalogen gjør det mulig å komme nærmere enkeltarbeider enn du kan fra gulvet. Søk etter navnet på en kunstner, eller velg et sted og se hvilke arbeider som knyttes til det. Plattformen har lyd, film og fotografier med både kunstnere, eldre og yngre bidragsytere fra flere lokalsamfunn. Det er særlig verdt å høre noen snakke om et arbeid du nettopp har sett. Da får det en bestemt avsender og en historie, og blir lettere å kjenne igjen blant de mange skulpturene når du snur deg tilbake til glassveggen.

På en lang, smal jordlapp ved Red River

Har du gått til Louis Riels grav i Saint-Boniface, kan du følge familiens historie videre til Riel House sør i byen. Louis Riel bodde aldri i dette huset. Etter at han ble henrettet i 1885, lå han imidlertid på lit de parade i stua i to døgn. I dag er huset innredet slik at det forteller om familien som bodde her våren etter. Det gjør en forskjell å vite dette idet du går inn. Rommene viser hverdagen til mennesker som nettopp hadde mistet en av sine nærmeste, på et tidspunkt da de politiske følgene fremdeles var uavklarte.

Utenfor lå det opprinnelig en lang og smal eiendom helt ned til Red River. Denne typen eiendomsdeling lot flere familier få tilgang til den samme ferdselsåren, fremfor å samle hele elvebredden hos noen få. Legg merke til hvordan dette endrer forestillingen om et gårdsbruk på prærien. En elv var vei, vannkilde og forbindelsen med naboene. Sjekk åpningen for sesongen før du drar ut til huset. Om besøket faller utenom omvisningstiden, kan Parks Canadas oversikt over gjenstandene gi bakgrunn til byvandringen i Saint-Boniface.

Avtalen ved steinfortet

Vil du komme ut av Winnipeg, kan du følge Red River nordover til Lower Fort Garry. De tunge steinmurene skiller fortet fra forestillingen mange har om en avsidesliggende pelshandelsstasjon i tømmer. Her fantes det plass til å motta, lagre og sende videre varer til andre deler av handelsnettet. I motsetning til en rekonstruert handelspost i et museum står du på den faktiske tomta. Gå derfor også ut til elva. Det var fra den siden en last kunne komme til fortet, lenge før en turist kunne parkere i nærheten av inngangen.

Den 3. august 1871 ble Treaty No. 1 inngått her mellom representanter for Anishinaabe og Swampy Cree og den britiske kronen. Det ble den første i en serie nummererte traktater som la grunnlaget for videre kanadisk bosetting og ekspansjon. Flagganlegget ved fortet markerer forbindelsen mellom nasjonene som inngikk avtalen. Sett av tid til den delen av stedet selv om det er de gamle bygningene som først fanger oppmerksomheten. Med bare noen timer i byen er museet og The Forks enklere å nå. Lower Fort Garry fortjener en utflukt der også veien langs Red River inngår i dagen.

Et grønt avbrekk i Assiniboine Park

På kalde eller vindfulle dager er det stor forskjell på å gå inn på et kjøpesenter og å gå inn i The Leaf. I det store veksthuset sørøst i Assiniboine Park går du fra tropisk vegetasjon til planter som trives i middelhavsklima. Det finnes også et rom med skiftende beplantning og en egen sommerfuglhage. Når det er sesong for å gå ute, har parken blant annet en kjøkkenhage, en sansehage og Indigenous Peoples Garden. Velg gjerne et mindre område hvis flere aldre skal ha glede av turen. Parken er stor nok til at dere rekker å bli både sultne og slitne før dere har gått fra den ene delen til den andre.

I dyreparken er Journey to Churchill viet det nordlige Manitoba. Isbjørnene har sin egen historie. Parken tar blant annet imot foreldreløse unger som provinsmyndighetene vurderer at trenger hjelp. På Leatherdale International Polar Bear Conservation Centre får de stell før noen av dem flyttes videre til de større anleggene. Utstillingen gir anledning til å lære om dyrene og forholdene ved Hudsonbukta for den som ikke selv skal reise så langt nord. Churchill ligger en helt annen reiseetappe unna enn en tur rundt Winnipeg.

En smak av Manitoba

For en enkel lunsj finnes det en nokså upretensiøs lokal spesialitet. Bestill panerte kyllingstrimler med honning- og dillsaus dersom du ser dem på menyen. Kombinasjonen av majones, honning og dill er så forbundet med Manitoba at den selges ferdig på glass. Retten passer godt når flere rundt bordet vil dele noe og heller bruke ettermiddagen ute enn å sitte gjennom en lang lunsj.

Har du en helg i byen, kan The Forks og menneskerettighetsmuseet fylle den første dagen. Bruk den andre til å velge mellom lagergatene og Saint-Boniface, eller gi begge en halv dag. Er været særlig godt den første morgenen, ta elvekryssingen da. Utstillingene og den innendørs mathallen gir deg noe å gjøre når det blåser opp over den åpne prærien.