Storbyguiden.net

Papeete på Tahiti – markedet, Paofai-hagen og ferga til Moorea

Papeete er hovedbyen på Tahiti og administrasjonssenteret i Fransk Polynesia. Havna har både ferger, frakt og besøkende båter, mens matmarkedet ligger inne blant sentrumsgatene. En natt på Tahiti gir rom for å se byen før du fortsetter rundt på øyene.

Publisert Sist oppdatert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 92 406 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Papeete» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Et opplyst cruiseskip ved kaia i Papeete etter mørkets frembrudd.
Havna i Papeete om kvelden (2007) Foto: Peter Gill / UK · CC BY 3.0 · Tilpasset

Start dagen ved Marché de Papeete

På markedet ligger ferske varer, fisk og håndverk tett. Gå tidlig hvis du er ute etter råvarene, og bruk tid på å se hva som er dyrket eller laget lokalt. På spisestedene er poisson cru, rå fisk med blant annet sitrus og kokosmelk, en vanlig rett å spørre etter. Tahiti Tourisme beskriver Papeete-markedet og hva du finner der.

Langs sjøen til Paofai

Jardins de Paofai ligger langs vannet og er et roligere mål etter handelen. Der kan du se småbåter og padlere, finne skygge og bruke litt tid i byen uten å være avhengig av en ny transportavtale. Har du stor bagasje mellom fly og ferge, er det enklere å avtale oppbevaring før du går til markedet eller hagen.

Mellom markedshallen og katedralen

Følg først varene gjennom markedshallen. Mat, blomster og håndverk bruker ulikt mye plass i bagasjen, og de er interessante på ulike tider av dagen. Kommer du med ferge og skal rett videre senere, gå til markedet før du tar den lengre spaserturen i havneparken. Da kan fersk frukt være lunsj i Papeete, mens et sammenbrettet pareu kan bli med over til Moorea.

Dem som går av et cruiseskip ved havna, skiller bare noen kvartaler fra markedshallen. Det er lett å ta med en liten handlepose og gå tilbake med blomstene eller frukten før neste utflukt. Har du overnatting sørvest for hovedstaden, lønner det seg å kombinere markedet med den gamle bykjernen. En egen tur inn fra Punaauia bare for å kjøpe et pareu tar mer av dagen enn kartet kan gi inntrykk av.

Cathédrale Notre-Dame ligger et kort stykke fra markedet. Katedralen er et godt sted å orientere seg når adresser begynner med bokstavene PK. De betegner kilometerpunkter langs veien rundt øya og regnes tradisjonelt fra sentrum av Papeete. Veiene går ut av byen i begge retninger. Når en adresseanvisning for et hotell eller en marae bare har et kilometertall, trenger du derfor også navnet på kommunen. Ta omveien forbi rådhuset på vei tilbake fra katedralen til havna. Da får du sett flere av byens formelle bygninger på én kort runde.

Promenaden bort fra fergeterminalen

Ved kaien omlastes både mennesker og varer. På en benk i Paofai-hagen går det an å se det som kartet skjuler: sjøen er ferdselsåre, arbeidsplass og idrettsplass i samme del av byen. Legg merke til de lange utriggerkanoene. Det gjør det også lettere å forstå hvorfor et opphold i havnebyen oppleves annerledes enn en strandferie på den andre siden av sundet.

I Paofai-hagen er det plass til å stanse med barnevogn, spise det du kjøpte på markedet eller vente på at temperaturen faller før du går tilbake til sentrum. Når sikten er god, kan du se Moorea på den andre siden av sundet. De høye konturene der borte hører til naboøya. Et par timer senere kan du stå med det motsatte utsynet fra ferga og se hvor smal stripen med bebyggelse mellom vannet og fjellene på Tahiti faktisk er.

Velg gjerne forskjellig vei ut og tilbake langs dette strekket. På havnesiden følger du båtene og det lange promenaderommet. Noen kvartaler inn blir opplevelsen mer intim, med veggmalerier, bakerier, små butikker og folk på vei ut fra markedshallen. Har du et kort besøk før avreise, er en slik runde en anledning til å bruke litt tid i Papeete selv om dagens store mål ligger på en annen øy.

En kystutflukt østover på Tahiti

Har du en ekstra dag, kan Arue og Mahina knyttes sammen langs kysten. Bestem på forhånd om dere vil prioritere utsikten, et museum eller et lengre opphold ved Point Venus. Legg det viktigste først. Det er lettere å korte ned en hjemtur langs samme side av Tahiti enn å fullføre en improvisert rundtur på hele øya før fergen går.

Pointe Vénus ligger i Mahina, nordøst for Papeete. På odden finner du fyret og den svarte sandstranda, mens sjøen utenfor er Matavai-bukta. Utsiktspunktet Tahara’a ligger på veien mellom byen og bukta. Når dere først ser kystlinjen ovenfra og siden går ned på odden, blir det lettere å forstå hvorfor bukta fikk så stor betydning som ankringsplass. Planlegg henting samme sted som dere går av hvis dere bruker bil med sjåfør.

Ved Belvédère du Tahara’a ser du over Matavai fra høyden ovenfor Arue. Avtal et kort opphold hvis himmelen er klar, eller legg utsikten til returen om skydekket ligger lavt på vei ut. Fortell sjåføren at det er belvederen du vil til. Stranda ved foten av høyden bærer også navnet Tahara’a. Det er to forskjellige stopp og utsikten over bukta får du fra høyden.

Ved Maison de James Norman Hall i Arue får Tahitis plass i litteraturhistorien en adresse. Den amerikanske forfatteren skrev Bounty-trilogien sammen med Charles Nordhoff. Her slo han seg ned etter ankomsten på 1920-tallet, giftet seg med Sarah Teraireia Winchester og stiftet familie. For den som kjenner mytteriet på Bounty gjennom romaner eller film, er besøket en inngang til menneskene som formet disse fortellingene for et utenlandsk publikum. Huset familien holdt til i forfalt senere. Museet åpnet i et gjenreist hus i 2002 etter initiativ fra etterkommerne og myndighetene i Fransk Polynesia. Innredningen og bøkene gir besøket et annet preg enn i de store samlingene i Punaauia. Om begge interesserer deg, kan du legge dem på hver sin dag og få med deg hver sin side av øya.

Hva som ligger på frokostbordet på Tahiti

Det lønner seg å forstå søndagsmarkedet i Papeete som en del av familielivet. Det begynner svært tidlig fordi noen skal hjem med fisk, kjøtt, brød, frukt og annet før en stor del av søndagen har startet. En besøkende som leter etter håndverk klokken langt utpå formiddagen kommer dermed til en annen markedshall enn den som nettopp var fylt av folk på jakt etter frokosten. Gå en kort runde med tomme hender før du begynner å kjøpe. Se hva som faktisk lages der og da, hva folk tar med hjem i større porsjoner, og hva du kan spise underveis uten servise og kjøkken.

Firi firi er en type fritert bakverk som passer inn i dette måltidet. Pua’a roti er stekt svinekjøtt. Poisson cru består gjerne av rå fisk med sitrus og kokosmelk. Det er retter som sier mer om Papeete når man smaker dem ved samme anledning enn når de står som tre løsrevne navn på en internasjonal restaurantmeny. Fisken peker mot havet og tilberedningen mot råvarer fra øyene. Den glaserte steken er også et spor av kinesisk innflytelse på tahitisk mat. En familie kan derfor handle mat med svært forskjellige røtter på den samme korte veien gjennom sentrum.

Se på hvordan kjøperne bestiller. Ved én disk er et måltid pakket for noen som vil ta det med hjem, ved en annen er frukten solgt hel og skal kanskje deles senere. Hvis dere bare skal spise litt før ferga, spør om porsjonsstørrelse. En kurv med råvarer som er ideell til et hus med kjøkken på Tahiti, er ikke nødvendigvis en praktisk håndbagasje for den som skal stå ute på et fergekaianlegg eller fortsette med innenriksfly. Markedet er i stor grad laget for folks vanlige ærender. Det er nettopp det som gjør det interessant for en besøkende.

Fra perla i disken til lagunen den vokste i

På Tahiti kan du se perler som skifter mellom grått, grønt, blåfiolett og nesten svart. Navnet svarte tahitiperler gir en nokså snever forestilling om hvordan de faktisk ser ut. Det dreier seg om kulturperler, og en stor del av produksjonen foregår i laguner i Tuamotu- og Gambierøyene. En disk i Papeete kan altså vise et produkt som har brukt lang tid på å vokse til langt borte fra selve Tahiti. Det minner om en annen side ved byen som handelssted. Varer fra mange øyer samles her før de går videre ut i verden.

På en perle er glansen noe annet enn fargen. Se først hvor klart en lyskilde eller et vindu speiler seg i overflaten. Flytt så blikket til selve nyansen, formen og eventuelle små ujevnheter. En jevnt rund perle og en skjev perle med et sterkt fargespill kan være interessante av helt forskjellige grunner. Hvis dere ser på perler i ulik belysning i flere butikker, kan øyet lett bli lurt til å huske den forrige varen som lysere eller mørkere enn den var. Be om å sammenligne noen få ved siden av hverandre. Da trenger du ikke være ekspert for å se hvilke du selv liker.

En perleoppdretter må følge østersen gjennom flere trinn før en avling kan sorteres. I Papeete kan perlemuseet gi en innføring i dette arbeidet uten at du påstår å ha besøkt selve farmen ute i en lagune. Skal du reise videre til et område med perleproduksjon, kan du heller ta med deg konkrete spørsmål. Når velges en østers ut? Hvordan vet arbeiderne om den har gode forhold? Hva avgjør om en perle brukes i et smykke alene eller settes sammen med flere som har lik glans og størrelse? Da blir besøket et møte med et yrke og et øysamfunn, i tillegg til muligheten til å finne en suvenir.

Fem øygrupper under samme museumstak

Musée de Tahiti et des Îles, Te Fare Iamanaha, ligger i Punaauia på vestsiden av Tahiti. Det ligger utenfor selve Papeete og passer derfor bedre som en egen formiddag enn som et kort stopp mellom markedet og fergeavgangen. Museet tar for seg de forskjellige øygruppene i Fransk Polynesia. På et moderne rutekart kan alle de små øyprikkene se ut som nokså like steder. For menneskene som bodde der var forskjellen mellom en høy vulkanøy og en lav korallatoll grunnleggende. Hvor kunne de finne ferskvann, skaffe tømmer til redskaper eller dyrke mat? Disse spørsmålene gjør gjenstandene i rommet lettere å lese.

Se på utstyret fra fiske og sjøfart. Hvilke deler måtte tåle lang tid i saltvann, og hvilke egenskaper måtte et materiale ha for at noen skulle velge nettopp dette til et skaft, en sjødyktig farkost eller en del av fangstutstyret? Moderne besøkende med telefon, elektroniske kart og motordrift gjør lett de to tingene sjøfolkene måtte få til om bord, til ett og samme spørsmål. For det første måtte en farkost komme seg fram og tåle sjøen. For det andre måtte besetningen finne et lite mål langt borte. En sterk båt alene var ingen garanti for det siste.

Te Fare Iamanaha viser også arbeid med barkstoffet tapa, redskaper fra hverdagsliv, musikk, dans og gjenstander knyttet til det hellige. Deler av samlingen er til stede gjennom lån fra institusjoner utenfor Polynesia. Se etter hvor de gamle samlerne førte gjenstandene, og hvem som kjenner igjen betydningen av dem i dag. Historien til en enkelt gjenstand kan på den måten omfatte et lokalt samfunn, en lang sjøreise og en langt senere gjenforening med mennesker som kjenner den kulturelle sammenhengen. Fotografiet av en slik gjenstand er sjelden hele historien. En kort tekst om opphav og navn kan være et av de viktigste punktene i besøket.

I området rundt museet er det hage ved sjøen med etnobotanisk tilrettelegging. Hvis dere allerede har sett et redskap eller et stoff inne og kan finne en plante knyttet til arbeidet ute, får to deler av museumsturen en naturlig sammenheng. Det går også an å bruke hagen som et pusterom hvis en av dere vil bruke lengre tid i utstillingsrommene. Avtal henting ved det faktiske museet i Punaauia og kontroller om noen sier «muséet i Papeete» bare som en forenkling. I et øyrike med få store veier kan det være adskillig lengre mellom to adresser i samme byområde enn man først regner med.

En marae på vestsiden av øya

Fortsett sørover på vestsiden til Paea hvis dere vil se Marae Arahurahu. En marae kan romme et avgrenset uteområde, en seremoniell plass og en oppbygd plattform med religiøs betydning. I Arahurahu er stedet restaurert, og både terrenget, steinene og det åpne rommet inngår i helheten. Det er lett å lete etter et høyt tempeltak eller en dør som markerer hvor man «går inn». Her kan overgangen fra én del av området til en annen være en lav steinlinje eller et nivåskifte. Følg gangveien og forklaringene på stedet, og la plattformen få være noe mer enn et egnet punkt for et bilde.

Anlegget ble restaurert i 1953. Da det ble tatt i bruk igjen året etter, ble en seremoni knyttet til innsettelsen av en høvding framført der. Arahurahu er dermed både en hjelp til å forstå polynesisk historie før europeisk kontakt og et eksempel på hvordan tahitiere valgte å synliggjøre kulturarven i nyere tid. Et besøk på en helt vanlig formiddag uten opptreden kan være nettopp det som trengs for å oppfatte stillheten, størrelsen og plasseringen av området. En planlagt forestilling kan på sin side gjøre det lettere å se bevegelsene og høre språket. Sjekk hvilket av de to besøkene dere ønsker, før noen lover en seremoni til et reisefølge som bare har fått oppgitt en museumsadresse.

I veibeskrivelser på Tahiti brukes ofte PK, et kilometermerke, sammen med en henvisning til fjellsiden eller sjøsiden av veien. Arahurahu er oppgitt ved PK 22,5 côté montagne ved Paea. Det er en langt bedre beskjed til en sjåfør enn å vise et generelt bilde av grønne trær og mørke steiner. Vær like tydelig om hvor dere skal videre og om transporten omfatter et stopp her på veien tilbake. Hvis bare noen i gruppen ønsker å gå mellom steinene, kan dere la de andre bruke mer tid i museumshagen i stedet for å presse alle gjennom nøyaktig det samme programmet.

Å se på himmelen fra Pointe Vénus

Pointe Vénus ved Mahina er kjent for svart sand og for å være stedet der James Cook og reisefølget hans observerte Venuspassasjen i 1769. Fra jorda ser en slik passasje ut som en liten, mørk skive som flytter seg over solskiva. Formålet var å sammenligne nøyaktige observasjoner fra forskjellige steder på jorda for å lære mer om størrelsen på solsystemet. Et punkt på Tahitis kyst ble dermed en del av et internasjonalt prosjekt. Det virket bare fordi andre mennesker andre steder måtte se etter det samme på riktig tidspunkt, ofte etter en lang og kostbar sjøreise.

Det er verdt å sette dette side om side med polynesisk navigasjon. Da europeiske ekspedisjoner kom med instrumenter og klokker til den samme bukta, fantes det allerede omfattende kunnskap om å finne vei på havet blant folk som bodde på øyene. En fortelling der historien «begynner» med Cook, gjør landskapet til en tom bakgrunn for en europeisk ankomst. Ved å se på sjøen fra stranda og lese om navigasjonen i Te Fare Iamanaha får du i stedet flere kunnskapstradisjoner å sammenligne. Hva trengte en navigatør å vite for å vende tilbake til sin egen øy? Hva trengte astronomene å vite for å sammenligne en måling gjort på Tahiti med én gjort på et annet kontinent?

På denne delen av øya ser stranda annerledes ut enn korallstrendene mange har på bildene fra Sør-Stillehavet. Den mørke sanden, bølger og åpent hav setter andre rammer enn en grunn lagune. Undersøk lokale badeforhold, særlig hvis dere reiser med små barn. Det går fint å utforske stedet der Venus ble observert til fots, og utsiktspunktet ved Tahara’a kan gi enda en vinkel på landskapet på vei tilbake. Husk bare at dette er østsiden fra Papeete, mens museet og maraen ligger vestover. Det dere ser som «en liten øy på et verdenskart» kan derfor bety to klart adskilte utflukter.

Når byen blir en scene

Heiva i Tahiti er en betydelig begivenhet for sang og dans, og en helt annen anledning enn et innslag under en hotellmiddag. Gruppene arbeider fram egne programmer. I sangen kan noen stemmer føre og andre svare, eller gruppe og forsanger kan forme rytmen sammen. Dans, stoff, ornamenter og perkusjon kan også fortelle hvordan en gruppe vil framstille et tema. For en gjest er det nyttig å velge minst én ting å lytte etter før hele scenen er full av bevegelse. Hvilket instrument gir tegnet til at rytmen skal skifte? Når løfter flere stemmer seg samtidig? Da blir det lettere å følge det særpregede ved forestillingen selv om man ikke kan alle ordene.

En annen polynesisk tradisjon du kan få øye på fra havnefronten, er va’a, utriggerkano. I en lagbåt må padlerne finne en rytme som faktisk driver den lange, smale farkosten framover uten at kreftene trekker i stykker bevegelsen. Ser du et lag på trening, legg først merke til hvordan årene settes i og løftes opp. Se så hvordan den lille flottøren ligger i forhold til sjøen. Det velkjente løpet Hawaiki Nui Va’a går mellom blant annet Huahine, Raiatea, Taha’a og Bora Bora. Det foregår altså ikke rett foran sentrum i Papeete. En reise som skal følge det på nært hold, trenger transport og bosted på de riktige øyene.

To forskjellige dager i Arue og Punaauia

En søndag morgen er et godt eksempel på hvor forskjellig de to kystene fungerer som utfluktsmål. Markedet i Papeete er et tidlig morgenmål denne dagen. Etter frokosten kan Pointe Vénus og utsikten over Matavai fungere som en fortsettelse østover. James Norman Hall-museet holder normalt stengt både søndag og mandag. Vil du se forfatterhjemmet, er det bedre å legge hele den østlige ruta til en annen dag enn å møte en stengt dør og gjøre samme kjøretur om igjen. En helg gir dermed to fornuftige varianter, avhengig av om det er litteraturen, stranden eller frokostmarkedet som betyr mest for deg.

Har dere flere netter på Tahiti, kan dere la de to museumsbesøkene styre hver sin dag. I Arue møter du et hjem fra Tahitis nyere litteraturhistorie og kan fortsette mot stedet der europeiske ekspedisjoner ankret opp. I Punaauia møter du gjenstander fra en langt lengre periode og fra øyer langt utenfor synsranden fra Papeete, før du kan reise til maraen ved Paea. Med den fordelingen får de enkelte stoppene en forbindelse til hverandre som det er vanskelig å få øye på når navnene leses på rekke i et utfluktsprogram.

Ferga kommer til Vaiare

Ferga mellom Tahiti og Moorea går fra Papeete til Vaiare. Derfra kan det fortsatt være langt til overnattingsstedet på Moorea. Oppgi både rederi og forventet ankomsttid til den som skal hente deg. Fransk Polynesias sjøfartsmyndighet viser forbindelsene og hvilke fartøy som betjener ruten. Sjekk egen innsjekkingsfrist hvis du tar med bil.