Storbyguiden.net

Cuiabá – museet i byens gamle vannreservoar

En by kan ha ei stor elv og fremdeles mangle vann på kjøkkenet. Det blir klart når du går inn under murhvelvene på Morro da Caixa d’Água Velha. Her lå reservoaret som forsynte Cuiabá med vann fra slutten av 1800-tallet. Nå er det museum, og et uventet sted å begynne i hovedstaden i Mato Grosso før du følger elva til keramikerne og fiskerestaurantene i São Gonçalo Beira Rio.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 798 772 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Cuiabá» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

De to rette klokketårnene på metropolitankatedralen i Cuiabá.
De to rette klokketårnene på metropolitankatedralen i Cuiabá (2024) Foto: Prburley · CC BY 4.0 · Tilpasset

Hvor vannet kom fra

Det gamle reservoaret ble innviet i 1882 og kunne romme mer enn en million liter vann. Inne i det som nå er museum, er det vanskelig å forestille seg at hele rommet rundt deg en gang sto fullt. Stans under en bue, se opp og prøv å plassere vannlinjen. Den store forskjellen mellom en elvebredd og en brukbar vannforsyning handler både om høyde, lagring og evnen til å få vannet dit folk bor.

Anlegget var i bruk fram til 1940-årene. Da det mistet den opprinnelige funksjonen, kunne det ha forsvunnet helt ut av byens hukommelse. I stedet har rommene fått en ny rolle for utstillinger og kulturarrangementer. Sjekk museets registrerte besøksadresse og dagens åpning før du går opp på høyden. En taxi bestilt til en gate med vannverk i navnet er ikke nødvendigvis på vei til museet.

Bruk dagens kjøligere timer på vandringen i sentrum. I Cuiabá er det mer behagelig å ta en god pause i skyggen eller på et spisested enn å legge inn en sammenhengende runde til fots midt på dagen. Bestill retur til et konkret sted dersom dere går forskjellige veier etter museumsbesøket. Det finnes mange nyere bydeler i Mato Grossos hovedstad, og det historiske sentrum utgjør bare en liten del av kartet.

Fra gull til helgenfest

Cuiabás vekst tidlig på 1700-tallet var knyttet til gullfunn i innlandet. Rio Cuiabá og andre vannveier var en viktig del av forbindelsen til gruveområdene. Før store landeveier bandt Mato Grosso til resten av landet, var avstander og transport langt mer avgjørende for hva folk kunne kjøpe, og hvem som klarte å etablere seg. Se etter kirken Nossa Senhora do Rosário e São Benedito for en nærmere inngang til denne historien.

Kirken er knyttet til religiøse brorskap og til byens svarte befolkning. Festen for São Benedito er fortsatt en del av det religiøse og kulturelle livet i Cuiabá. Begynn med å se bygningen gjennom gatene omkring. Går du inn, husk at det er en kirke i bruk også de dagene den omtales som en av byens severdigheter. Ved en messe eller prosesjon må de som er kommet for å delta i gudstjenesten, få den plassen de trenger.

Det er interessant å se kirken og vannreservoaret samme formiddag. Den ene bygningen ble skapt av et samfunn rundt et tidlig gruveområde. Den andre viser hva en voksende delstatshovedstad etter hvert måtte sørge for til alle som bodde der. Mellom dem får du et mer forståelig bilde av byens alder enn hvis den første opplevelsen bare er de nye innfartsveiene fra flyplassen.

Langs elva i São Gonçalo

São Gonçalo Beira Rio ligger ved Rio Cuiabá og er kjent for keramikk, musikk og mat. Her er det selve hverdagsbruken av elvebredden som forbinder mye av det du kommer for å se. Leire kunne formes til gjenstander for hjemmet, fisk ble en del av kjøkkenet, og sang og dans hørte til på samlinger og fester. Bruk navnet på bydelen når du avtaler transport, og velg et konkret spisested eller håndverksutsalg som møtested.

Skal du kjøpe keramikk, se først på forskjellen mellom en pyntegjenstand og noe som er laget for praktisk bruk. Snakk med den som selger om overflate, brenning og hvordan en skjør del bør pakkes før flyreisen. Det er ikke gitt at verkstedene både produserer og tar imot besøk når du kommer. En liten samtale om en enkel krukke kan være mer interessant enn en jakt på en oppvisning som aldri sto på dagens program.

I Mato Grosso vil du høre navnene siriri og cururu på lokale danse- og musikktradisjoner. Viola de cocho, et strengeinstrument der kroppen tradisjonelt hules ut av et stykke tre, har en viktig plass i denne kulturarven. Se etter annonserte forestillinger hvis det er musikken du særlig har reist hit for. Tradisjoner som fortsatt hører til familier og lokale fester, trenger ikke ha fast forestilling for besøkende hver kveld.

Be om fisk til lunsj

Mojica de pintado er en av rettene Cuiabá forbindes med. Pintado er en stor ferskvannsfisk i mallefamilien. I denne retten får fiskestykkene følge av maniok, som gir gryta både fylde og konsistens. Spør om det er en porsjon til én eller om den serveres på et fat eller i en gryte til flere. Har dere god tid, er det å dele en fiskerett ved elva en fin måte å få fram råvarene fra regionen uten å måtte velge mellom mange småretter på måfå.

Måltidet passer også som vendepunkt mellom byen og en lengre reise. Her kan du se elva som en del av hverdagen rundt Mato Grossos hovedstad. Selve Pantanal er et annet og langt større landskap, og det begynner ikke ved restaurantbordet eller på grusveien bak verkstedene. En ledig ettermiddag i Cuiabá egner seg bedre til disse elvemiljøene enn til å jage etter et kort glimt av våtmarkene fra bilsetet.

I den gamle fiskehallen ved Porto

Museu do Rio Cuiabá holder til i den gamle markedsbygningen ved elva i bydelen Porto. Bygget sto ferdig i 1899. Her kom fiskere og andre som bodde langs vannet med fangst og varer til byen. Det er derfor et av stedene i Cuiabá hvor det nesten er viktigere å se hvilken vei fasaden vender enn å vite hvilken stil den er bygd i. Snu deg fra gata til elva og tenk deg at ankomsten skjedde fra en lav båt. Da blir avstanden mellom vannkanten og stedet der varene kunne omsettes en helt annen enn den korte spaserturen den er i dag.

Museet bærer navnet til Hid Alfredo Scaff, en kjøpmann med arabisk familiebakgrunn som arbeidet på fiskemarkedet. Navnet minner om at havn og handel også førte mennesker med svært ulike historier sammen i dette innlandsområdet. Samlingen omfatter blant annet fotografier, modeller og håndverk. Leter du etter et bilde av en fiskerfamilie eller av den gamle elvekanten, kan både Mercado do Peixe og Museu do Rio føre deg til riktig hus. Det første navnet beskriver handelen som foregikk der, det andre den senere funksjonen som museum.

Et gårdshus med eldgamle spor etter havet

Også ved Casa Dom Aquino vender huset seg mot Rio Cuiabá. Det ble reist i 1842 som hovedbygning på Fazenda Bela Vista og har to fløyer rundt et åpent parti. I dag rommer det Museu de História Natural de Mato Grosso. Her går turen fra livet ved elva til et mye eldre landskap. I den paleontologiske samlingen finnes blant annet rester etter kjempedovendyr, store beltedyr og sjødyr fra den tiden da området ved dagens Chapada dos Guimarães var dekket av hav.

For en familie på vei videre til høyslettene ved Chapada er de marine fossilene et av museets beste stopp. Du kan senere stå ved et utsiktspunkt langt inne i Brasil og prøve å forestille deg hvordan et sjødyr kunne avsette spor i noe som nå er tørt og høyt terreng. Det er også verdt å gå over til den arkeologiske samlingen. En bearbeidet steinspiss, en polert øks og et potteskår forteller om menneskers valg av materiale og redskap. De er levninger etter arbeid eller bosetting. Et fossilt dyr tilhører en annen tidsregning og blir undersøkt med andre spørsmål, selv om begge gjenstandene nå kan ligge i montrer i det samme huset.

Kirken med det lyse ytre og de utskårne altrene

Ved Nossa Senhora do Rosário e São Benedito er forskjellen mellom utsiden og innsiden noe av det mest slående. Fasaden har få av de detaljene som trekker blikket til altrene inne. Der møter du treskjæring, forgylling og sølvfargede partier i barokk- og rokokkotradisjon. Kirken ble reist med jord som byggemateriale nær bekken Prainha, i området der et gullfunn fikk betydning for veksten i det tidlige Cuiabá. Den som bare går raskt forbi på vei til et større torg, kan lett undervurdere hvor mye av byens historie som er samlet på denne tomta.

Under festen for São Benedito er det lokalsamfunnet og de troendes forhold til helgenen som forklarer bruken av kirken og gatene rundt. Utenfor høytidene er det gjerne lettere å få et rolig blikk på de små forskjellene mellom alterpartiene. Hvis du vil fotografere interiøret, spør først om det passer. Det er også verdt å skrive ned begge navnene som utgjør kirkenavnet. En kilde kan legge mest vekt på Vår Frue av Rosenkransen, en annen på São Benedito og feiringen. Det kan se ut som to forskjellige reisemål helt til du kjenner den lokale sammenhengen.

Fisk med forskjellige navn og tilbehør

Hvis flere skal spise sammen og én allerede har valgt mojica, kan dere sammenligne med ventrecha de pacu. Det er stykker fra buk- og ribbepartiet på pacu som gjerne serveres stekt. Her bruker du mer tid på å komme til fisken mellom beina enn når det ligger biter av pintado i en gryte. Piraputanga er et annet navn du kan finne på menyen, ofte som helstekt fisk. Spør om farofa de banana, et tilbehør som kombinerer maniokmel og banan. Det gir både struktur og sødme til tallerkenen, særlig sammen med en enkel fiskerett.

For den som foretrekker kjøtt, er Maria Isabel et lokalt navn som er godt å kjenne. Det dreier seg om ris med tørket kjøtt. Et annet navn, escaldado, kan stå for en kraftig rett med blant annet kylling, maniokmel og egg. Det er en god anledning til å spørre vertskapet hva de selv forbinder med Cuiabá. En kokk kan ha en langt mer presis mening om hvilket tilbehør som hører til familiens versjon enn det som kommer fram på en meny oversatt for besøkende. Bestill gjerne én regional hovedrett og ett nytt tilbehør før du fyller bordet med enda en stor porsjon.

Én elvedag før turen videre

Med bare én hel dag ville jeg valgt mellom å følge elva og å konsentrere meg om kirken og reservoaret. En elvedag kan begynne ved det gamle fiskemarkedet i Porto, fortsette til Casa Dom Aquino og ende ved måltidet i São Gonçalo Beira Rio. Slik får du fiskernes handelssted, gården og håndverket i en rekkefølge som sier noe om hvordan de forskjellige samfunnene vendte seg mot vannet. Sørg for at den som henter deg til flyplassen kjenner tidspunkt og siste stopp dersom du skal bo i Várzea Grande før reisen videre.

Hvilken vei inn i Pantanal?

Den kjente Transpantaneira går fra Poconé i retning Porto Jofre. Poconé er en egen by, så det kommer en landeveisetappe fra Cuiabá før turen på selve våtmarksveien begynner. Spør et overnattingssted eller en arrangør om hvor du hentes, hvor langt du skal kjøre på ulike underlag, og hvor siste etappe ender. Vannstanden påvirker landskapet og mulighetene for å komme fram. Det gjør det lite klokt å legge en flyavgang tett etter en lang retur.

Marechal Rondon-flyplassen betjener Cuiabá fra nabokommunen Várzea Grande på den andre siden av elva. Oppgi hele hotelladressen når du planlegger første og siste natt. Vil du spise en ordentlig lunsj i São Gonçalo eller se hvelvene under museet før avreise, velg én av delene og beregn transport til riktig side av elva. Det er en enkel detalj som gjør at en dag i Cuiabá kan avsluttes ved bordet framfor i bilkø.