Storbyguiden.net

Joinville – innvandringshistorie langs Rua das Palmeiras

Det ligner en innkjørsel for kongelige. To rekker av høye palmer fører fram mot et lyst hus midt i Joinville, og huset kalles gjerne fyrstepalasset. Men prinsen og prinsessen som ga byen og kolonien navn, flyttet aldri inn her. Det er en passende begynnelse på en byvandring i Sør-Brasil, der det tar litt tid å skille dem som eide jorda på papiret fra dem som faktisk bodde og arbeidet på den.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 534 074 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Joinville» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Veiene inn mot Joinville sentrum sett ovenfra.
Veiene inn mot Joinville sentrum sett ovenfra (2012) Foto: Unmoralisch · CC BY-SA 3.0 · Tilpasset

Hvem kom til Dona Francisca?

Navnet Joinville går tilbake til den franske prinsen av Joinville, som giftet seg med den brasilianske prinsessen Francisca. Jord i dette området hørte til eiendommene knyttet til ekteskapet. Her vokste kolonien Dona Francisca fram fra 1851. De europeiske nybyggerne som kom, hadde helt andre framtidsutsikter enn fyrsteparet. De måtte rydde, bygge og finne et livsgrunnlag i et fuktig landskap mellom fjell og kyst.

Gå langs Rua das Palmeiras og se tilbake gjennom trerekkene før du går inn på museumsområdet. Avstanden fra den ene enden av alleen til den andre gjør det lett å se hvor bevisst hus og hage henvender seg til byen omkring. På bilder blir dette gjerne hele historien om Joinville. Inne i Museu Nacional de Imigração e Colonização kan du i stedet lete etter gjenstander som forteller om arbeid, kjøkken, transport og plasseringen av en bolig i det nye samfunnet.

Finn inngangen ved Rua Rio Branco og se på kommunens besøksside for immigrasjonsmuseet. Museet forvalter mer enn ett hus, og et fotografi av hovedbygget sier lite om hvilke utstillinger som holder åpent akkurat den dagen. Er det vått etter regn, kan dere ta alleen og museumsbesøket i én rolig etappe og utsette utsiktsturen til skyene har lettet.

Nordmennene som egentlig skulle til California

En av de mer overraskende historiene fra Joinville begynner med en reise som gikk galt. I mars 1851 kom en gruppe på 61 norske menn til kolonien Dona Francisca. De hadde satt kursen mot California. Da fartøyet deres fikk alvorlige skader, endret de planene i Rio de Janeiro og tok sjansen på å finne et levebrød lenger sør i Brasil. Byarkivet forteller at de kom fram samme dag som nybyggerne som hadde gått om bord i «Colon» i Hamburg. At datoen var den samme, har gjort det fristende å slå de to reisefølgene sammen. De hadde svært forskjellige grunner til å stå på samme sted.

Det finnes enda en norsk forbindelse her. «Colon» var selv bygd i Kragerø i 1850. Skipsverftet, avreisehavnen og hjemlandet til passasjerene er altså tre ulike opplysninger. I de gamle passasjerlistene kan du blant annet finne sveitsiske familier med navn, alder og yrke. Gruppen på vei til California besto derimot av menn som hadde tenkt å reise videre. Kommunens historiske arkiv forteller at 44 av de 61 forlot kolonien i løpet av de to første årene, åtte døde og ni slo seg ned. En innførsel i en ankomstliste sier dermed mye om én dag på reisen, men langt mindre om hvor folk til slutt bygde et hjem.

Byarkivets skannede lister kan du lese på mobilen allerede før besøket. Følg én familie gjennom en enkelt oppføring. Der kan navnene på de voksne stå på samme linje som barnas alder, og senere tilføyelser kan vise hvor kort tid en nybygger fikk i kolonien. Slike små biografier gir en målestokk for alt det store rundt palmealleen. For familien som gikk i land, var det først og fremst bolig, arbeid og livsgrunnlag som telte.

Et skip i bronse på Praça da Bandeira

Etter immigrasjonsmuseet kan du følge Rua Rio Branco til Praça da Bandeira og se hva byen ønsket å huske hundre år senere. Til hundreårsjubileet i 1951 laget billedhuggeren Fritz Alt Monumento ao Imigrante. Gå en hel runde rundt granitten. På én side kan du lete etter skipet som førte folk over havet, på en annen etter vogner på vei oppover Serra Dona Francisca. Figurene av en kvinne med barn og menn med redskap gjør innvandringen til en fortelling om arbeid og familieliv. Først når du har sett alle sidene, har du lest den lille byhistorien som kunstneren fortalte i bronse.

Sammenlign gjerne dette bildet med det du nå vet om nordmennene som reiste sin vei. På et monument som feirer en by, får menneskene som ble igjen naturlig nok en mer framtredende plass enn de som måtte dra. Vil du se hvordan billedhuggeren selv bodde og arbeidet, ligger Museu Casa Fritz Alt i bydelen Boa Vista. Oppgi hele museumsnavnet hvis du tar bil dit. Boa Vista brukes også om høyden med utsiktstårnet. Det er fullt mulig å interessere seg for begge, men den som bestiller en tur til mirante har bedt om en annen adresse.

Stasjonsbyen på to hjul

Sør for sentrum, i bydelen Anita Garibaldi, ligger Estação da Memória. Den gamle jernbanestasjonen fra 1906 er bevart som kulturminne. Ved siden av ligger Memorial da Bicicleta, en samling sykler fra flere land og tidsperioder. Legg merke til hvordan et transportmiddel beregnet på én person skifter utseende når eieren skal få plass til en vare, en veske eller en ekstra passasjer. Her er modeller fra så forskjellige land som Sverige, Tyskland og India. For en norsk syklist kan det være minst like interessant å finne en liten hverdagsdetalj man kjenner igjen som å se den eldste eller mest spesielle sykkelen.

Sporene og syklene viser også to måter en industriby kan henge sammen på. Toget fulgte sin faste trase og samlet folk og gods ved stasjonen. Sykkelen kunne følge en arbeider helt fra boligen til porten på jobben. Se de to anleggene i sammenheng, men sjekk besøksstatus for hvert av dem. Kommunen har oppført en midlertidig stenging av selve stasjonen i forbindelse med restaurering, mens sykkelsamlingen har hatt egne besøkstider. For en barnefamilie med særlig interesse for sykler er det dermed Memorial da Bicicleta man bør nevne når man kontakter stedet.

Fra palmealleen til sukkerrørene i innlandet

Estrada Bonita er en bygdevei i kommunen der flere gårdsbruk tar imot besøk. Her kan du møte ordet melado, en mørk sirup kokt av saften fra sukkerrør. På portugisisk er mel honning. Den lille forskjellen i navnet betegner altså to svært ulike råvarer. Et stopp der noen viser pressingen og innkokingen gir et helt annet bilde av sirupen enn en liten krukke til hotellfrokosten. Caldo de cana er selve sukkerrørsaften. Får du anledning til å smake begge, kjenner du hva som skjer med sødme og konsistens når mye av vannet har fordampet.

Velg et bestemt gårdsbruk dersom det er produksjonen du kommer for. Veien er offentlig, mens et arbeidsrom, et lite gårdsmuseum eller en traktortur hører til den enkelte eiendommen. En melding om besøk med barn kan derfor være mer nyttig enn bare å lete etter veien på kartet. På samme tur kan du se etter lokale kaker, syltetøy og andre produkter som gårdene selger. Legg helst turen hit på en dag uten en tidlig forestilling i dansesalen. Mellom en avkjørsel på landet og et nummerert sete i byen ligger det både en kjøretur og et skifte av tempo som er verdt å gi litt plass.

Hvem bodde her før europeerne?

I Joinville kan du gå fra en fortelling som begynner på 1800-tallet til en som begynner tusenvis av år tidligere. Museu Arqueológico de Sambaqui arbeider med spor etter mennesker som levde i kystområdene lenge før kolonien Dona Francisca fikk navn. Ordet sambaqui brukes om store ansamlinger med blant annet skjell, som ble til gjennom menneskelig aktivitet over svært lang tid. Funnene omfatter også redskaper og spor etter begravelser.

Tenk over avstanden mellom et skjell på en strand og en hel høyde med skjell fra gjentatte opphold. Det krever mange folk, mange generasjoner og ganske inngående kjennskap til hva man kunne leve av i kystlandskapet. Arkeologenes fortelling om området handler derfor om samfunn med egne ferdigheter og tradisjoner, og kan ikke erstattes av et kart med den første europeiske bosettingen på.

Museets samlinger, visningslokaler og formidlingsprogram kan ha ulike besøksordninger. Bruk arkeologimuseets kommunale informasjon for å se hva som faktisk er mulig under oppholdet. Ser du et kulturminne ute ved kysten, la skjell og andre funn ligge der de er. Det er nettopp plasseringen i forhold til alt omkring som gjør en ellers ganske vanlig gjenstand verdifull for arkeologene.

Byen som danser

Dansen i Joinville finnes både som undervisning hele året og som et stort festivalprogram i en avgrenset periode. Festival de Dança samler utøvere, lærere og publikum fra flere deler av Brasil og fra utlandet. Da kan det foregå forestillinger på en stor hovedscene, åpne scener i byen og aktiviteter for deltakerne. Bestill plass til den forestillingen du faktisk vil se, og les arenanavnet på billetten. Et sentralt hotell er praktisk til mye, men gir ingen garanti for at alle deltakerne skal samme vei.

Er du usikker på hvilken forestilling som passer, se først etter om kvelden er en hel forestilling, en sammensatt konkurranse eller et kort innslag på åpen scene. Publikum får ganske forskjellige opplevelser. Et åpent program passer godt hvis noen i følget er nysgjerrige på dans uten å ville bruke hele kvelden i salen. Den som reiser spesielt for festivalen vil gjerne ha bedre utbytte av å følge flere utøvere i samme kategori.

Escola do Teatro Bolshoi no Brasil er et eget utdanningsmiljø i Joinville. Skolens øvinger og festivalens publikumstilbud er ikke det samme. Sjekk om det finnes en annonsert besøksmulighet eller forestilling dersom skolen er grunnen til at du kommer. Et bygg der dansere har undervisning til vanlig, er først og fremst arbeidsplassen deres. Det gir dansen et mer interessant lokalt bakteppe enn en tilfeldig forestilling som bare passerer på turné.

Bukta ligger der borte

Fra Morro da Boa Vista kan du på klare dager få oversikt over byområdet, Babitonga-bukta mot øst og Serra do Mar lenger vest. Før du har sett byen ovenfra, kan kartet få Joinville til å se ut som et enkelt strandstopp. Her oppe blir forholdet mellom byen, elveløpene, bukta og det åpne havet mer forståelig. Gå opp hvis været og formen passer, eller bruk kommunens informasjon om buss og lovlig adkomst til utsiktstårnet.

Regn kan trekke inn og skjule en stor del av utsikten. Dersom skyene henger lavt, er det ofte klokere å flytte høyden til neste morgen og bruke ettermiddagen i sentrum. Besøkende med små barn eller redusert bevegelighet bør se på veien fra avstigningssted til plattform før de velger transport. Et kart som viser bilvei helt opp, innebærer ikke at alle privatbiler kan kjøre samme strekning.

Kaffe og kake på Estrada Bonita

Utenfor bykjernen gir Estrada Bonita en roligere tur gjennom et område med gårder og landlig servering. Her passer det å be om cuca, en kake med røtter i tyskspråklig baketradisjon, ofte med smuldrelag og frukt. Betegnelsen café colonial brukes gjerne om et rikholdigere kaffebord med både noe salt og noe søtt. Spør hva som inngår den dagen hvis du først og fremst har lyst på et lite kakestykke.

Syklister bruker også denne ruten. Skal du sykle, sjekk selve startpunktet og underlaget framfor å ta det for gitt at hele veien fra hotellet er en rolig landeveistur. Med bil er et bestemt gårdsutsalg eller serveringssted et bedre vendepunkt enn et tilfeldig punkt langt inne på veien. En god helg i Joinville kan fint romme både denne lunsjen og en kveld med dans. La dagen mellom dem få plass til dem som bodde ved bukta lenge før noen anla den vakre palmealleen.