Hva hadde London med saken å gjøre?
Londrina ligger nord i den brasilianske delstaten Paraná. I 1920-årene fikk britisk kapital en sentral rolle i selskapet Companhia de Terras Norte do Paraná, som kjøpte, delte opp og solgte jord i området. Veier og jernbane gjorde det lettere å nå de nye eiendommene og å frakte avlingene ut. Da byen fikk navn, var den britiske forbindelsen en del av forklaringen. Et lokalt reisemål med navn i slekt med London har altså mer å gjøre med eiendom og handel enn med likheter mellom de to byene.
Det er verdt å skille mellom tidspunktet da denne byen ble målt opp, og historien til landet den ble anlagt på. Området hadde mennesker og ferdselsveier lenge før et selskap kunne tilby nykommere et hjørne på et tegnet kart. Ser du en utstilling om «pionerene», spør hvem de var pionerer for. Noen kom til et kjent arbeidsmiljø med støtte fra familie og kapital. For andre betydde de samme endringene at bruken av jorda ble vanskeligere eller at nye grenser sto i veien.
Den ene stasjonen hadde tog
Museu Histórico de Londrina Padre Carlos Weiss begynte som et museumsprosjekt blant lærere og studenter i 1970. Det fikk tilknytning til Universidade Estadual de Londrina og flyttet i 1986 til den tidligere stasjonsbygningen. Bruk selve museumsnavnet som reisemål. Universitetets campus ligger et annet sted, og dagens bussterminal er heller ikke dit du skal hvis du vil inn i den gamle jernbanehistorien.
La huset selv få litt tid før du går løs på utstillingene. Hvor kom de reisende inn fra byen? Hvor ventet de, og på hvilken side må sporene ha ligget? Så snart du har gjort deg opp en mening om det, får foto og gjenstander fra den tidlige byen en retning. En jernbanestasjon sto for langt mer enn persontransport når den nærmeste kjøperen av en avling befant seg i en havneby mange dagsreiser unna.
Kaffedyrking gjorde Londrina til et av de viktigste handelssentrene i nordlige Paraná. En familie trengte ikke eie store plantasjer for å være avhengig av kaffen. Handelsmenn solgte utstyr, transportarbeidere flyttet sekker, og et helt bysentrum levde godt når avlingen ble god. I juli 1975 traff kraftig frost store deler av delstatens kaffeområder. Den såkalte geada negra fikk konsekvenser for produksjon, forskning og valg av andre vekster. Spør gjerne etter denne perioden på museet. Den viser hvor raskt en by langt fra stranda kunne få endret framtidsutsiktene sine av været.
Den andre stasjonen hadde busser
Museu de Arte de Londrina i Rua Sergipe holder til i det som var byens fjerde bussterminal. Arkitektene Vilanova Artigas og Carlos Cascaldi tegnet bygget, som sto ferdig i 1952. Fremme ved huset er det lett å se at det ble utformet for mennesker som skulle videre, med overdekkede partier og plass til bevegelse. Gå først langs utsiden. Slik får du en fornemmelse av hvor de reisende ventet før du ser hva rommene brukes til i dag.
De to gamle stasjonene passer fint sammen på en kort tur. Du kan bruke hoveddelen av tiden inne i det historiske museet og se kunstmuseets arkitektur utenfra, eller stanse lenger i kunstutstillingene hvis det er et spesielt program der. Se kommunens besøksinformasjon for kunstmuseet. Åpningstidene ved de to institusjonene følger ulike ordninger.
Praça Tomi Nakagawa ligger på grunn som var del av det tidligere jernbaneområdet. Plassen ble innviet i 2008, hundre år etter at skipet Kasato Maru kom til Brasil med japanske innvandrere. Den gir Londrinas japansk-brasilianske befolkning en synlig plass mellom andre minner om hvordan byen vokste fram. Har du tenkt på Londrina som en rent britisk historie på grunn av navnet, er dette et fint sted å justere det bildet.
Det grønne gullet fikk sin egen kino
I den sentrale gågata ved Rua Maranhão ligger Cine Teatro Universitário Ouro Verde. Navnet betyr «grønt gull». For publikum som først satte seg i salen, var forbindelsen til kaffedyrkingen langt mer åpenbar enn den er for en besøkende i dag. Avlingene på gårdene gjorde det mulig å investere også i kinoer, butikker og moderne arkitektur inne i byen. João Batista Vilanova Artigas, arkitekten du møter ved den gamle bussterminalen, tegnet også dette huset. Ved terminalen skulle folk finne fram til en avgang. Her skulle mange mennesker kunne komme inn fra gata og finne plass foran den samme scenen. Det er interessant å sammenligne inngangene når du nettopp har sett begge bygningene.
Universitetet overtok kinoen i 1978. Siden har salen blant annet vært knyttet til den internasjonale teaterfestivalen FILO og byens musikkfestival. Se derfor etter kveldens forestilling også hvis du ikke er på utkikk etter en kinofilm på portugisisk. Et musikkprogram eller en danseforestilling kan gjøre det mulig å oppleve rommet uten å måtte forstå hver replikk. Ved en billettbestilling er det navnet Ouro Verde og adressen i gågata du skal se etter. Festivaler kan bruke flere scener rundt om i byen selv når det er nettopp denne salen som går igjen på gamle plakater.
Hvilken historie begynner ved jernbanen?
I gamle framstillinger av Londrina begynner fortellingen gjerne med folk som kom for å måle opp og selge jord. Regionens historie er lengre. Urfolk, blant dem kaingang, levde i det nordlige Paraná før koloniseringsselskapene tegnet de nye grensene. Det historiske museet og lokale samarbeidspartnere har arbeidet med hvilke spor etter urfolk som får plass når byen viser fram sin egen fortid. En utstilling i 2019 tok uttrykkelig opp at urfolkenes erfaringer lenge hadde manglet i de faste rommene om kolonisering. Det er et godt spørsmål å ha med inn i museet. Hvem fikk sette navnet sitt på kartet, og hvem visste allerede hvor elvene, skogen og de gamle ferdselsårene lå?
Også et skolehus kan forandre fortellingen om hvem som bygde den nye byen. I Heimtal reiste innbyggerne en skole av tre i 1931. Barna fikk opplæring på tysk og portugisisk. Senere fulgte en ny skolebygning i 1945, kjent som Padre Anchieta. I kommunens bygningsregister kan du se eldre fotografier og følge skiftene mellom husene. Heimtal er i dag knyttet til den sammenhengende byen. Ved kirkegården finnes det fortsatt tyske innskrifter som vitner om et miljø med et eget språk for skole, familie og sorg. Leses disse sporene sammen med den japansk-brasilianske minneplassen, blir den engelske forbindelsen i navnet Londrina bare én av flere tråder i samme by.
Skogen før kaffefeltene
Vil du se hva slags landskap folk ryddet da de anla gårdene, kan du bruke en halv dag på Parque Estadual Mata dos Godoy. Parken ligger rundt atten kilometer fra sentrum i retning distriktet Espírito Santo. Her er det bevart en del av den gamle sesongskogen i det nordlige Paraná. Noen trær feller blader en del av året, mens andre står grønne. Når man kommer fra Norge er det lett å tenke på atlantisk skog som én sammenhengende og alltid like grønn skogtype. På denne turen kan du se forskjeller som blir borte på et lite vegetasjonskart.
Velg sti etter hva du vil få øye på. Parkforvaltningen beskriver blant annet en runde ved perobatrær og fikentrær. Den går inn i tettere skog etter området med rasteplass. Stien Projeto Madeira gir tilgang til dette området. Noter disse portugisiske navnene før avreise, slik at du kan sammenholde skiltene med informasjonen ved inngangen. Et fareskilt etter regn eller beskjed om at en trasé trenger guide gjelder den konkrete turen, selv om en annen tur i samme park er åpen. Delstatens nettside oppgir også bussforbindelsen mot São Luiz. Undersøk returen før du velger hvor langt du skal gå inn i skogen.
Treet som ble til en by
Peroba er et navn man kan ta med seg tilbake fra skogen til gatene. Veden fra peroba-rosa ble ettertraktet som byggemateriale da Londrina vokste. Historikere ved universitetet har samlet minner fra både håndverkere og dem som bodde i trehusene. Så sent som rundt midten av 1950-årene var tre fortsatt det viktigste materialet i byens boligbebyggelse. De store husene i betong som man gjerne fotograferer i dag, gir dermed et ganske annet inntrykk enn det en besøkende i kaffehandelens første tiår ville ha sittet igjen med.
Se på et gammelt gatefotografi i museet og begynn med ett hus. Hvor ligger inngangen i forhold til veien, hvordan går bordkledningen, og hvor kunne en familie sitte i skyggen uten å gå inn? Løft deretter blikket og se hvor ofte den samme løsningen går igjen hos naboene. Da kan du lese en hel gate som håndverkshistorie. For en norsk reisende er det også et fint eksempel på hvordan velkjente materialer kan gi en fremmed by et overraskende gjenkjennelig preg.
Fra skogstur til kaffekopp
En tur til Mata dos Godoy og et besøk ved en produsent på kafferuten kan godt fylle hver sin dag. Skogen gir øyet en målestokk for hva en dyrker måtte forandre for å plante lange rekker med kaffebusker. Hos produsenten kan du deretter spørre hva som skjer fra en moden frukt blir plukket til de tørre bønnene kan fraktes. De to utfluktene henger historisk sammen, men har ulike avtaler og ligger ikke nødvendigvis i samme retning. Har du bare én ledig ettermiddag, velg om du helst vil høre lydene under trekronene eller følge en råvare helt fram til koppen.
Kjøp en kopp, eller oppsøk dyrkingen
Du trenger ikke reise ut på landet for å drikke kaffe i Londrina, men det er forskjell på et vanlig raskt cafezinho og et besøk hvor du får vite hvem som har dyrket bønnene. Spør om opprinnelsen når du sitter på en kafé som selger spesialkaffe. Det er ingen selvfølge at alle bønner kommer fra nabogården selv i en by med så sterke kaffetradisjoner. Har du smakt en type du liker, ta med navnet på produsenten før du kjøper en pose.
Det finnes også en regional Rota do Café, en kafferute med besøkssteder rundt i nordlige Paraná. Oversikten over kafferuten er et bedre utgangspunkt enn å søke etter en enkelt gate med samme navn. Velg et besøk som faktisk tilbys den dagen, og undersøk om du skal ha egen transport. En avstikker til et gårdsbruk krever som regel mer tid enn en lunsj i sentrum. På en kort reise kan et produsentmarked være en enklere måte å møte råvarer fra nærområdet på.
Sett et tall etter Lago Igapó
Lago Igapó er i praksis flere innsjøpartier langs Ribeirão Cambé. Det første ble innviet i 1959 da Londrina markerte sitt 25-årsjubileum. Anlegget var knyttet til drenering og oppdemming, og ble etter hvert en av byens mest brukte utendørsarenaer. Om kvelden blir det særlig tydelig hvordan vannet samler folk som kommer for å gå tur, trene eller bare sitte et sted med friere utsyn enn i sentrumsgatene.
Skal dere møtes der etter et museumsbesøk, oppgi hvilken del av Igapó og hvilket gatehjørne eller hvilken inngang. Det er ikke nødvendig å gå rundt hele vannsystemet for å få glede av det. Velg én bredd og ett vendepunkt. Med en rolig retur langs samme strekning får du dessuten se hvordan de samme høyhusene og trærne speiler seg forskjellig når lyset faller. Da er du langt fra perrongen der dagen begynte, selv om du har brukt hele dagen innenfor én og samme by.
