Storbyguiden.net

Ribeirão Preto – teaterbyen i kaffeområdet

En dråpe henger under taket i Theatro Pedro II. Kunstneren Tomie Ohtake tegnet den store krystallampen da salen skulle gjenreises etter en brann. Ute på plassen kan du se hvordan teatret står skulder ved skulder med et gammelt hotell og et kjent ølsted. De ble del av samme kvartal fordi et bryggeriselskap i en rik kaffeby fant på å bygge mer enn en fabrikk.

Publisert
Folketall i byområdet i 2025

FN anslår 615 090 innbyggere i det sammenhengende byområdet «Ribeirao Preto» i 2025. Avgrensningen følger tett bebyggelse og kan krysse kommunegrenser. Kilde: FNs World Urbanization Prospects 2025, tabell F21.

Katedralen i Ribeirão Preto med det høye klokketårnet.
Katedralen i Ribeirão Preto med det høye klokketårnet (2009) Foto: Leandro Maranghetti Lourenço · CC BY-SA 3.0 · Tilpasset

Ta plass på den andre siden av torget

Praça XV de Novembro er det enkleste stedet å begynne. Still deg slik at du får fasadene til Quarteirão Paulista i samme synsfelt. Her står Edifício Meira Júnior, som huser Choperia Pinguim, Theatro Pedro II og det tidligere Palace Hotel. Før du går tett på teatret, se hvordan det å ligge ved et slikt torg påvirker et hus. Publikum kunne ankomme godt synlig, folk kunne møtes ute før forestillingen, og de hotellgjestene som hadde råd, kunne bo omtrent vegg i vegg med en operasal.

Companhia Cervejaria Paulista sto bak utbyggingen. Bryggeriet hadde allerede hatt nytte av nærheten til jernbanen. Varer kunne kjøres inn, og ferdige produkter kunne sendes videre. Når virksomheten siden investerte i hus til kultur, handel og overnatting, ble den også med på å bestemme hvordan sentrum av Ribeirão Preto skulle se ut. Dermed kan du lese litt av industrihistorien i en byvandring selv om du aldri er i nærheten av produksjonslokalene.

Se etter dråpen i taket

Theatro Pedro II åpnet i 1930. Femti år senere, under en filmvisning i 1980, oppsto det en brann som ødela taket og store deler av anlegget. Teatret var ikke bare en scene for opera og konserter. Bruken som kino var en del av hverdagen til folk i byen. Da huset skulle settes i stand, måtte det tas stilling til både hva som kunne bygges opp igjen og hvor samtiden skulle få sette sitt synlige avtrykk.

Tomie Ohtake utformet kuppelen over publikum og krystallampen som kalles Gota d’Água, vanndråpen. Teatret åpnet igjen i 1996 med en konsert av byens symfoniorkester. Se opp når du går inn i salen. Taket kan ved første øyekast fortone seg som en del av den opprinnelige utsmykningen. Med historien om brannen i mente ser du hvordan en nyere kunstner har gitt rommet noe eget uten å ta fra det rollen som teater.

Sjekk det kunngjorte programmet hvis du besøker Ribeirão Preto på gjennomreise. En forestilling gir tilgang til salen som publikum. En organisert omvisning gir andre muligheter til å se bygget uten å forstyrre utøverne. Hvis begge deler passer dårlig, er det likevel verdt å gå rundt kvartalet og se hovedfasaden fra torget. En teaterdør som er lukket mellom arrangementene betyr sjelden at huset er ute av bruk.

Kaffe, jernbane og reisende

For å forstå hvor byen fikk penger og publikum fra, må du ut av selve teaterhistorien. Området omkring Ribeirão Preto ble en av de store kafferegionene i delstaten São Paulo. En eier som ville selge en avling, trengte langt mer enn busker fulle av bær. Det skulle skaffes arbeidskraft, avlingen skulle behandles og pakkes, og de tunge sekkene måtte nå en transportforbindelse som kunne føre dem mot kysten.

Jernbaneselskapet Companhia Mogiana ble bygd opp med kapital fra kaffedyrkerne selv. De hadde mye å vinne på å få skinner nær produksjonen. Se på de gamle stasjonskartene i byarkivets materiale og tenk på kontrasten mellom en kaffeplantasje ved et spor og en som fremdeles måtte sende alle varer på landeveien. Toget tok også med seg arbeidere, nye innbyggere og folk som hadde ærend i byen. Det var denne byen som etter hvert fikk plass til et operahus med hotell som nabo.

Museu do Café Francisco Schmidt og det historiske museumsområdet ute ved Monte Alegre gir historisk sammenheng til perioden. Samlingen omfatter langt mer enn kopper og serveringsutstyr. Hensikten har vært å dokumentere arbeidet bak en hel eksportnæring. Museumsbyggene har hatt langvarige utfordringer med vedlikehold og adkomst. For et fysisk besøk må du ha en konkret bekreftelse på at ønsket bygning og utstilling er åpen. Kommunens historie om kaffemuseet kan leses uansett. Den er også en god inngang hvis oppholdet må begrenses til sentrum.

Monte Alegre fra plantasje til universitet

Monte Alegre ligger i dag på kartet som et stort universitetsmiljø. Bak navnet ligger en eiendom som skiftet både eiere og samfunnsoppgave. João Franco bygde opp gården i 1870-årene. Han drev med kaffe og kveg og var også involvert i handelen med mennesker som ble holdt som slaver. I 1890 overtok den tyskfødte kjøpmannen Francisco Schmidt. Han kom til å bli så sterkt forbundet med næringen at han ble omtalt som en kaffekonge. Det er verdt å merke seg at formuen ved Monte Alegre hadde en historie også før det navnet som senere kom opp på kaffemuseets skilt.

På vei gjennom dokumentasjonen kan du lete etter boligene til italienske innvandrerfamilier. Arbeiderne og familiene som kom for å plante, høste og behandle kaffen hørte også til gårdens miljø. En rad med mindre boliger forteller noe annet om hverdagslivet enn hovedhuset eller portrettet av en eier. Senere lå det en landbruksskole på området. Da undervisningen i medisin startet i 1952, tok den i bruk bygninger som hadde tilhørt skolen. Her er det med andre ord mulig å følge fire ulike sider av byens økonomi på samme sted, fra jord og handel til landbruksundervisning og medisinsk forskning. Universitetets områder er store. Velg en bestemt offentlig besøksadresse før du kjører inn.

Hva skjer mellom kaffebæret og eksportsekken?

I en oversikt over kaffemuseets gjenstander beskriver byarkivet en bearbeidingsmaskin som kom i drift i 1908. Ved museumsnavn og gamle fotografier av store avlinger er det lett å tenke på kaffe som brune bønner klare til å males. På en gård begynte arbeidet med frukt som måtte høstes, behandles og tørkes før bønnene kunne sorteres for salg. Beneficiar café er et uttrykk du kan støte på om leddene i foredlingen. Når du ser et fotografi av en maskin, se etter hvor materialet ble matet inn, hva som falt ut på den andre siden og hvilke oppgaver som fremdeles måtte gjøres for hånd.

Kommunen beskriver også en vandreutstilling med fotografier fra de eldre gårdene. Et godt fotografi kan gi informasjon som en løsrevet maskindel vanskelig gir. Se for eksempel på avstanden mellom bygget og plassen der folk arbeider, eller hvor mange hender som er opptatt med en enkelt oppgave. Med dette blikket får man noe nytt ut av selv et beskjedent svart-hvitt-bilde. Det kan også forklare hvorfor kaffehandel satte spor i en så stor del av byen. De samme bønnene var innom gårder, verksteder, lager og transportfirmaer før de kunne selges langt borte fra jordstykket de vokste på.

Huset der selskapet danset inn det nye året

Kunstmuseet MARP holder til i et hus som åpnet som selskapslokale for Sociedade Recreativa. Foreningens første store ball her fant sted på nyttårsaften i 1908. Legg det årstallet ved siden av maskinen på kaffeplantasjen. Samme år som noen betjente nytt produksjonsutstyr, kunne andre samles til fest i en voksende innlandsby. Huset ble utvidet, tilpasset og på et tidspunkt vurdert revet. I en senere periode møttes byens folkevalgte her. Da kunstmuseet åpnet i 1992, fikk det derfor rom med en ganske lang historie før det første kunstverket ble hengt opp.

Museet skulle blant annet samle arbeider fra kunstsalongene i Ribeirão Preto og fra gaver til kommunen. Et verk kjøpt inn etter en åpen salong kan representere et helt annet kunstmiljø enn en serie bilder valgt av én privat samler. Ved en aktuell utstilling kan du se om etikettene oppgir hvordan arbeidene kom inn. For en dag i sentrum gir MARP og Theatro Pedro II også en oversiktlig sammenligning. Begge holder kunsten levende i et bygningsmiljø skapt for andre tiders publikum. Ved teatret kommer mye av opplevelsen først når du setter deg. På museet ligger den i å bevege seg mellom rom som en gang hadde plass til dans og debatt.

Til Brodowski for å se kunsten på veggen

Har du en ekstra dag, ligger Museu Casa de Portinari i egen kommune, Brodowski. Kunstneren Candido Portinari bodde i huset, og noe av det viktigste i samlingen kan bokstavelig talt ikke flyttes til en annen utstillingssal. Flere av motivene er malt direkte på veggene. I Capela da Nonna, kapellet han malte til bestemoren, hører bildene sammen med rommet og med familien som brukte det. Se hvordan størrelsen på en figur virker når du står ganske nær, og hvordan lyset fra huset endrer fargene fra det ene stedet til det andre. I atelieret kommer du nærmere redskapene til den samme kunstneren.

Museets egen reiseinformasjon bruker Ribeirão Preto som et mulig utgangspunkt for den siste etappen. Søk på Brodowski som mål og legg returen inn i dagsplanen før avreise fra bussterminalen. Det er særlig viktig hvis dere har kjøpt teaterbilletter i Ribeirão Preto samme kveld. Har dere god tid, kan dere nesten bruke de to stedene som én sammenhengende kunstopplevelse. I Brodowski er veggene malt for et privat hjem og et lite kapell. I Ribeirão Preto løfter den store utsmykningen i teatret blikket til flere hundre mennesker samtidig. Det som binder opplevelsene sammen er hvordan kunsten er laget for akkurat det rommet den står i.

En spasertur i den japanske hagen

Nærmere sentrum ligger Morro de São Bento, der den japanske hagen inngår i kultur- og parkområdet rundt Bosque Fábio Barreto. Den har en annen beliggenhet enn Curupira. Vil du innom kulturhuset og hagen på samme ettermiddag, bruk besøkskartet for Morro de São Bento til å velge inngang.

Hva betyr «chope»?

I Ribeirão Preto vil du se både chope og chopp på skilt og menyer. Det betyr øl på fat. Choperia Pinguim i Edifício Meira Júnior er en del av byens historie og en enkel adresse å finne igjen etter teaterbesøket. Du kan sette deg ned for en smårett uten å gjøre måltidet til et eget prosjekt. Se etter petiscos dersom du vil ha mat til deling, og spør om størrelsen på porsjonen før alle ved bordet bestiller hver sin.

Siden kvartalet ble bygd av en bryggeribedrift, er dette dessuten et av de tilfellene der et sted å spise faktisk gir mening på en arkitekturvandring. Betrakt fasaden fra torget før dere setter dere. Da blir det lettere å skille dagens serveringssted fra selskapet som i sin tid finansierte en hel husrekke. Den som heller vil ha kaffe enn øl, kan selvfølgelig gjøre det til en kafépause og fortsatt få med seg den samme byhistorien.

En park etter forestillingen, eller før?

For et grønt avbrekk er Parque Prefeito Luiz Roberto Jábali, ofte kalt Curupira, et annet mål enn sentrumstorget. Bruk begge navnene når du sjekker veien, så ser du at det dreier seg om samme park. Ta en rolig runde om morgenen eller sent på ettermiddagen og gi deg tid til å komme tilbake hvis det begynner en forestilling til et bestemt klokkeslett. En spasertur på selve Praça XV er enklere å avpasse til en middagsreservasjon.

Har du bare én kveld og én formiddag i byen, er Quarteirão Paulista et fint sted å bruke kvelden. Om morgenen kan du følge kaffehistorien gjennom kilder og åpne besøkssteder, eller velge parken før du reiser videre. Ribeirão Preto er en by i innlandet av delstaten São Paulo, et eget reisemål et godt stykke fra millionbyen ved samme delstatsnavn. Oppgi hele byen når du leter etter en konsert eller et hotell nær teatret, så havner du på riktig side av det riktige torget.