Settlers Museum og jernbanestasjonen
Toitū Otago Settlers Museum følger livet i regionen før og etter europeisk bosetting. Se etter hvordan transport, arbeid og hverdagsliv knytter sammen rommene. Jernbanestasjonen ligger like ved og er verdt et besøk også hvis du ikke skal reise med tog. Museets egne besøksopplysninger har åpningstider og praktiske detaljer.
Skal du ta et opplevelsestog inn i Taieri Gorge, sjekk hvilken del av linjen som kjøres på datoen din. En tur innom stasjonsbygget gir ingen informasjon om hvor ofte slike tog går.
Albatrossene ytterst på halvøya
Pukekura/Taiaroa Head er et vernet område med en koloni av nordlig kongealbatross. Turene til observasjonsstedet er guidede. Hva du får se, avhenger av vind, vær og hvor fuglene er i hekkesyklusen. Kle deg for en utsatt kyst selv om det er lunt i Dunedin. New Zealands naturforvaltning beskriver adkomst og vern.
Har du også lyst til å se pingviner eller Larnach Castle, må du regne på avstand og tider på halvøya. Hjemreisen kan ta lengre tid enn forventet hvis dere stopper for å se på utsikten.
Stein og glass rundt jernbanen
Ved stasjonen er det verdt å se opp fra fasaden og ned på gulvmønstrene. Går du videre til Toitū, kommer de gammeldagse forestillingene om tog og reiser i selskap med fortellinger om trikker, hjem og arbeid. Fortsett derfra til Octagon. Plassen fungerer som et veikryss for flere av sentrumsaksene og gjør det lettere å finne tilbake hvis du velger en av sidegatene med kafeer og bokhandler.
Dunedin Railway Station markerer overgangen mellom sentrumsgatene og jernbanelinjen ved vannet. Kryss plassen for å se hele steinfasaden før du går inn. På avstand kommer symmetrien og det høye tårnet til sin rett. På nært hold får du øye på kontrasten mellom den mørke steinen og de lyse innrammingene rundt vinduene.
Inne i stasjonen trekker mosaikken blikket mot gulvet, mens glassarbeidet og detaljene langs trappen gir gode grunner til også å se opp. Den som vil fotografere bør gå til side for reisende med bagasje. Går du til museet etterpå, er stasjonen en fin første smakebit på hvilke ambisjoner den unge havnebyen hadde for reisen til innlandet.
Olveston er et godt valg for den som liker herskapshus, interiør og historie. Huset gir et annet blikk på Dunedin enn Larnach Castle. Der slottet er mer storslått og turistpreget, føles Olveston mer intimt og detaljert. Besøket skjer vanligvis som guidet tur, noe som gir mer sammenheng og bedre forståelse av familien og tiden huset stammer fra.
Olveston ligger forholdsvis nær sentrum, og det går fint å gå hit fra sentrale hoteller dersom du liker å spasere i kupert byterreng.
Kjøreturen langs Otago Harbour
Otago-halvøya er én landform, men flere forskjellige besøk. Hus og hager ligger oppe fra havna, mens albatrossområdet er langt ute ved spissen. Legg ett avtalt besøk til grunn for dagen. Da kan du velge stopp langs vannet etter hvor mye tid som er igjen, uten å måtte skynde deg på en smal vei. Ta med et vindlag også når det er lunt i Dunedin. På det ytterste neset er det lite som skjermer for været.
William Larnach lot bygge den store residensen som bærer hans navn oppe på Otago Peninsula. Fra høyden fikk byggherren et overblikk over havneinnløpet som du vanskelig får fra kaiene i byen. Bygg og hage er et sammenhengende besøk, og adkomsten gjør at huset passer best den dagen du allerede skal på halvøya.
Innvendig får man et innblikk i både velstand, familiehistorie og tragedier knyttet til den opprinnelige eieren William Larnach. Utenfor er hager, utsiktspunkter, stier og kafeen i den gamle ballsalen en del av opplevelsen. Mange liker stedet like mye for utsikten og atmosfæren som for selve bygningen.
Ytterst ved Pukekura/Taiaroa Head hekker nordlig kongealbatross. Noen besøkende har ventet en hel Sørøy-reise på å se akkurat denne fuglen. Andre får først øye på havnen nedenfor og skjønner hvor langt ut i åpent farvann halvøya stikker. Begge deler fortjener litt tid fra observasjonsstedet.
Planlegg to ulike stopp hvis både fugler og landskap er viktig for deg. Ved et utsiktspunkt kan du bruke god tid på klippene, lyset og havet. Under omvisningen ved hekkekolonien kan du følge guidens blikk mot et reir som ellers ville vært vanskelig å skille fra omgivelsene.
Orokonui ligger nord for byen, på den andre siden av havna fra halvøya. Fuglekikking her er en skogstur der lydene kan være like viktige som det du ser. Reisende med begrenset gangdistanse kan be personalet vise på kartet hvor det går an å snu uten å gå glipp av et bestemt leveområde.
Fra portrettrommet til den kinesiske hagen
En tur rundt Queens Gardens rommer mye av Dunedins historie på noen få hundre meter. Begynn i Smith Gallery på Toitū. Det var museets eneste utstillingsrom da dørene åpnet i 1908. Veggene er fulle av portretter av tidlige europeiske innbyggere, og museet har beholdt mye av måten de opprinnelig ble vist fram på. Du kan bruke navnelistene og ankomstårene til å følge en familie eller studere hvilke ansikter som fikk plass i et museum bygget for å minnes nybyggerne. Mange av menneskene i rommet ville ha gjenkjent hverandre. For oss som kommer utenfra er det like interessant å spørre hvem som levde rundt dem og aldri ble avbildet på denne veggen.
I resten av Toitū kommer du tettere på en større del av befolkningen og på de praktiske sidene ved å bygge en by så langt sør i Stillehavet. Kjøretøyene er gjenkjennelige først, men ikke gå for fort forbi de mindre gjenstandene. Et kjøkken, et plagg eller et arbeidsredskap kan fortelle mer om hva folk kunne ta med seg fra et tidligere hjem. Har du bare tid til ett museum i sentrum, passer Toitū godt for familier der én er interessert i transport og en annen vil se på hverdagsliv.
Like ved ligger Lan Yuan, Dunedins kinesiske hage. Her får den kinesiske delen av byens historie et eget rom. Hagen ble til i samarbeid med Shanghai, som er Dunedins vennskapsby. Materialer bearbeidet av håndverkere fra Shanghai og de mange nøye valgte overgangene mellom stein, vann og beplantning gjør dette til noe annet enn en vanlig offentlig park. Stans der en åpning i en mur rammer inn et nytt utsnitt. Gå så et par skritt og se hvordan utsikten endrer seg. Du kan bruke lang tid selv om arealet på bykartet er lite.
Det er fristende å slå sammen alle tre stoppene til én museumsbillett eller tro at den ene hagen tilhører den andre institusjonen. Lan Yuan har egen inngang og egne besøksopplysninger. Hagebesøket fungerer godt etter en lang omvisning inne, særlig i en oppklaringsperiode mellom regnbyger. Skal du rekke et tog eller et ettermiddagsbesøk på halvøya samme dag, gjør det lett for deg selv og hold formiddagen innenfor dette ene kvartalet.
En formiddag rundt Octagon
Octagon har form som navnet tilsier. Flere av de viktigste gatene møtes ved den åttekantede plassen. Har du allerede vært nede ved stasjonen, kan du bruke plassen som fast punkt for turen oppover mot Olveston eller nordover mot universitetet. Dunedin Public Art Gallery har inngang på selve Octagon. Det gjør det lett å sette av en time uten først å måtte velge mellom flere utflukter som ligger langt fra hverandre. Legg eventuelt inn lunsjen i nærheten før den mer kuperte delen av turen.
Galleriet ble etablert i 1884 og har en samling som både omfatter europeisk maleri og kunstnere med tilknytning til New Zealand. Frances Hodgkins er en særlig interessant inngang for den som besøker Dunedin. Hun kom fra byen og fikk et kunstnerliv som også utspilte seg langt utenfor den. Se hvilke verk av henne som er framme når du kommer. Selv i en utstilling med et annet hovedtema kan et stedsnavn eller en reise i veggteksten hjelpe deg å se forbindelsen mellom den sørlige havnebyen og det europeiske kunstmiljøet. Museets samling er større enn det som til enhver tid henger på veggene.
Er det lørdag, er stasjonsområdet verdt en ny tur selv om du allerede har sett fasaden. Otago Farmers Market samler produsenter fra regionen om morgenen. Hva som ligger på bordene endrer seg med innhøstingen. Ost, brød, honning, grønnsaker og frukt gir et bedre bilde av hva som produseres i Otago enn en internasjonal hotellfrokost. Gå gjerne en runde før du handler. Spør hvor i regionen en vare kommer fra. Avstanden mellom havnen i Dunedin og hagebruksområdene lenger inne kan vise seg å være nettopp den ruten du planlegger å følge de neste dagene.
Hvem holdt et hus som Olveston i gang?
Olveston var boligen til familien Theomin. David og Marie Theomin hadde allerede etablert seg i Dunedin da de under en utenlandsreise begynte å planlegge huset. Den engelske arkitekten Ernest George tegnet langt mer enn fasaden. Han arbeidet med vinduer, innredning, heis og systemet beboerne brukte til å tilkalle de ansatte. Huset rommer derfor to historier samtidig. Den ene handler om en familie som hadde råd til å bygge stort og velge ut gjenstander fra reiser. Den andre handler om hvordan de som holdt det hele i gang beveget seg mellom rommene.
På kjøkkenet og i rommene der oppvask og forberedelser foregikk, blir de usynlige arbeidslinjene omkring et måltid mer synlige. En manuell vareheis med motvekt forbandt fire plan. Forestill deg en gryte eller en stabel med rent tøy på vei gjennom huset og se etter hvilke dører som måtte åpnes og hvilke korridorer personalet brukte. Etter det ser også det formelle spisebordet litt annerledes ut. Slik blir omvisningen noe mer enn en samling kostbare møbler.
Skal du velge ett av Dunedins store hus, legg merke til hva som interesserer deg mest ved besøket. Her i byen er interiøret, familiens samling og forholdet mellom arbeid og representasjon vesentlig. På Larnach Castle er det særlig plasseringen i landskapet, den lange restaureringen og hagen som gir huset karakter. Olveston kan også passe en dag med ustadig vær, siden du kan krysse tilbake til Octagon og en kafé når omvisningen er over. Regn med en reell stigning fra de flatere sentrumsgatene.
Universitetet og Tūhura Otago Museum
Det er lett å forveksle de to store museene i Dunedin, særlig hvis noen bare har sendt deg ordet «Otago» i en melding. Toitū ligger ved jernbanestasjonen. Tūhura Otago Museum ligger i universitetsområdet, i Great King Street. Det sistnevnte egner seg for en tur fra sentrum nordover gjennom gatene som studenten bruker til daglig. Der inne kan ulike reisefølger velge mellom naturhistorie og historier om mennesker i og rundt Stillehavet.
Galleriet Tangata Whenua gir en vei inn i historien til Māori på Sørøya. En stor waka taua, en krigskano, krever fysisk plass som få av tingene i en monter. Gå langs fartøyet og se hvordan passasjerer og padlere må ha vært plassert i forhold til hverandre. Det er en nyttig kontrast til en bilreise rundt Otago Harbour. Lenge før dagens vei knyttet bosetningene sammen langs land, kunne vannet selv være forbindelsen mellom dem. Te Rūnanga o Ōtākou har fortsatt en sentral rolle i tilknytningen til havneområdet. På halvøya møter du dette igjen i forvaltningen av området der albatrossene hekker.
Animal Attic forteller på sin side om hvordan et naturhistorisk museum så ut på 1800-tallet. Utstoppede dyr står i gamle tre- og glassmontrer under det hvelvede taket. Gå en runde nede og se rommet fra den øvre plassen hvis den er tilgjengelig. Du kan sammenligne måten dyr ble sortert og stilt ut her med arbeidet for levende fugler og krypdyr som foregår ved Orokonui utenfor byen. For barn som liker store dyr finnes det dessuten moaskjeletter i museet. Det virker ofte bedre å velge én av disse samlingene og la barna stille spørsmål enn å haste rundt til alle avdelingene.
Toget gjennom Taieri Gorge
Utenfor stasjonen er det lett å la seg oppta av de mørke og lyse steinflatene, tårnet og blomsterbedene. Men bygningen hører hjemme i en større historie om hvordan en kystby fikk forbindelse til innlandet. Bestiller du Taieri Gorge-toget, får du oppleve den forbindelsen i selve terrenget. Fra bebyggelse og åpent landskap går ruta inn i gjel der jernbanen ble lagt langs fjellsider og over broer. Synet fra ruten skifter når sporet bøyer av. En tilsynelatende ordinær fjellside får plutselig stor dybde når du ser ned til vannet.
På rutebeskrivelsen for 2026 står Pukerangi som mål for den lange turen, med om lag fem timer for rundreisen. Det er en egen utflukt. Skal du bare til et møte eller et hotell i en annen del av Dunedin, bruker du buss eller bil. For den som er på vei til Queenstown, er det også mulig å undersøke den organiserte forbindelsen videre med bil fra Pukerangi. Bestill i så fall en sammenhengende tur og avklar bagasje. Det vanlige returtoget og en videre biltur med guide gir to helt forskjellige sluttdestinasjoner.
Fra sentrum kan et reisefølge gjerne dele seg denne dagen. Den toginteresserte tar turen i gjelet, mens den som har lyst til å gå kan besøke hagen nord for universitetet. Dunedin Botanic Garden har en flatere nedre del med blant annet urtehage og kameliaer, og en øvre del i mer kupert terreng med Rhododendron Dell. Finn riktig inngang etter hvilken samling du vil se. I klart og kjølig vær er dette en fin tur når stranden frister lite. Lenger oppe i hagen kan du også velge en egen inngang i stedet for å måtte gå hele stigningen fra den nedre delen.
Havneveien til Portobello og høyden ved Larnach
Langs Otago Harbour går kjøreveien mellom vannet og den stigende halvøya. Hvis du leier bil etter langflygningen fra Norge, er den mest krevende delen sjelden selve avstanden. Venstrekjøring, svinger og et landskap som stadig frister til å se ut av sidevinduet kan gjøre en tur på kartet mer arbeidskrevende enn du venter. Veksle mellom planlagte stopp og etapper dere kjører sammenhengende. I Portobello kan dere få et annet inntrykk av vannet enn i Dunedin sentrum. Her kan du også undersøke fergeforbindelsen over til Port Chalmers.
For syklister gir den båten mulighet til en rundtur på begge sider av havna. På den ene siden ser du hvordan boligene og småkaiene følger halvøya. På den andre nærmer du deg en aktiv havneby med annen bebyggelse og trafikk. Avtal sykkelplass og sett deg inn i oppmøtested og seilingstid, særlig hvis dere har elsykler eller bagasje. Den korteste linjen over vannet på mobilkartet er ikke nødvendigvis stedet båten kan legge til den dagen.
Vil du besøke Larnach Castle, svinger du av fra kystveien og oppover til huset. Å eie et slikt anlegg handler også om hva som skal til for å bevare det etter at byggherren er borte. Barker-familien kjøpte eiendommen i 1967 og har brukt mange år på å sette den i stand igjen. Det gjør det interessant å spørre hvilke gjenstander som alltid har stått her, hvilke som er funnet igjen, og hva som er restaurert. La det være dagslys igjen når du går ut i hagen. Utsikten og helningen forklarer mye av tiltrekningen ved stedet, men et besøk i tåke kan også lønne seg for den som helst vil se plantene og detaljene rundt huset.
Pukekura i dagslys og skumring
Mange kommer til Pukekura for å se en albatross med vingene utslått over havet. I praksis er det fuglene, vinden og hekkesesongen som bestemmer hva du får se fra observatoriet. Et vindkast som gjør deg kald på hendene er den samme energien som gjør det mulig for den store sjøfuglen å gli gjennom lufta. I stille vær kan et besøk handle mer om reir og om det langsomme arbeidet foreldrene legger i én unge. Kikkerten er nyttig i begge tilfeller. Det er ingen grunn til å bruke mesteparten av omvisningen på å få et nærbilde med mobil.
Pukekura har også stor betydning for Māori. Te Poari a Pukekura, med lokal og offentlig representasjon, forvalter området. Når guiden forteller hvilke steder du kan nærme deg og hvilke partier som er skjermet, handler det om et levende kultursted i tillegg til fuglevern. Det finnes også andre sjøfugler ved neset. Rekkefølgen på hvem du ser og når, kan være ganske ulik opplevelsen til noen som besøkte halvøya for bare en måned siden.
De små blå pingvinene, kororā, kommer i land ved skumring. Blue Penguins Pukekura tilbyr en egen kveldsopplevelse der man kan følge fuglene fra sjøen og opp stranda. Det krever en annerledes dagsplan enn et albatrossbesøk midt på dagen. Sjekk tidspunkt, hva som er tillatt av lys og fotografering, og hvem som kjører inn til byen når det er mørkt. Velger du en tur med avhenting, få bekreftet hvor og når du blir satt av. Når dagene er lange på Sørøya kan ettermiddagen virke som god tid helt til man husker at hele reisefølget fortsatt skal hjem fra ytterst på halvøya.
En strand med sjøløver og et basseng ved havet
Sandfly Bay ligger på den åpne sida av halvøya og er verneområde. Sjøløver og pelsseler kan hvile på sanden eller inne mellom steinene. Hold god avstand og la dyret ha fri passasje mellom land og sjø. Selv når en sjøløve ligger helt rolig, trenger den mulighet til å bevege seg uten å bli omringet. En del av området stenges fra 1. november til og med 28. februar for å skjerme dyrelivet. Se på de faktiske merkene ved stranden. Et bilde fra en åpen vinterdag sier lite om hvilken del som er tilgjengelig midt i sørøyas sommer.
Et annet kystmål er Tunnel Beach sør for byen. I oktober 2026 presenterte naturforvaltningen et oppgradert stianlegg og ny formidling av Kāi Tahu-historien. Her kan du følge et arbeid for å gjøre en populær kyststi bedre rustet mot uvær, samtidig som stedet får beholde flere historier enn bare fortellingen om tunnelen. Sjekk varsel og tidevann hos naturforvaltningen før du tar turen ned. Nedstigningen føles lett på vei mot utsikten. På returen skal de samme høydemeterne tas oppover.
St Clair er et enklere mål med vanlig bybuss. Her ligger en promenade og, i sørenden, et utendørs, oppvarmet saltvannsbasseng. Det er det siste av flere slike bassenger Dunedin hadde på slutten av 1800-tallet. Et besøk gir både badehistorie og nærkontakt med Stillehavet selv på en dag der bølgene gjør åpen sjø lite egnet for svømming. Sjekk driftssesong og åpningstid hvis bassenget er selve reisemålet. Også uten bad er strekningen fra bussen til promenaden kort nok til en ettermiddag uten bil.
Skog på den andre siden av byen
Orokonui Ecosanctuary ligger nord for Dunedin og krever en annen utflukt enn Pukekura. Her får du se hva som kan skje når innførte rovdyr stenges ute fra et sammenhengende naturområde. Gjerdet er bare begynnelsen på opplevelsen. Underveis skifter terrenget fra mer åpne partier til eldre skog med store stedegne trær. Ta et løypekart før turen og spør hvor det er lurt å bruke akkurat de timene du har. Ei gruppe som vil se reptiler som tuatara og ei som vil inn blant gamle rimu- og tōtara-trær har gode grunner til å velge hver sin sti.
Skogpapegøyen kākā ble gjeninnført til reservatet i 2008. Den kan fly på begge sider av gjerdet. Det gjør fuglen til et godt eksempel på hvor viktig også omgivelsene utenfor reservatet er for arten. Å stoppe og lytte lenge nok til å merke hvor lydene kommer fra kan være mer givende enn å gå raskt fra informasjonstavle til informasjonstavle. For reisefølget uten bil er en naturutflukt hit og en kveld ved albatrossområdet to forskjellige transportbehov. Velg heller den opplevelsen dere faktisk har tid til, enn å bruke mesteparten av dagslyset på veien rundt havna.
Sjøfarten sett fra Port Chalmers
Port Chalmers ligger på motsatt side av Otago Harbour fra Portobello. Har du kommet over vannet, er det verdt å gå opp til det tidligere postkontoret før du fortsetter mot Dunedin. Bygningen ble åpnet i 1877 og huser nå Port Chalmers Maritime Museum. Museet åpnet på nytt i 2024 etter en større utbedring. Det gamle huset og et nyere tilbygg gir god plass til historier om havnebyen på nært hold. Legg merke til hvor annerledes et postkontor ser ut når brev og telegrammer skal komme og gå med skip, og når store deler av kontakten med omverdenen går gjennom noen få bygninger nær kaia.
På utsiktsplassen i havneadministrasjonens bygg ser du ned på dagens havnearbeid. Store skip og stablede containere ser ofte helt rolige ut på litt avstand. Følg én kran eller én flytting på kaia over noen minutter, så blir det lettere å se hva slags presisjon lasting og lossing krever. For barn som har hørt om alt som må sendes til en øygruppe ute i Stillehavet er dette en god anledning til å se infrastrukturen i virkeligheten. Bruk de oppgitte besøksområdene. En havn med arbeidstrafikk har andre ferdselsveier enn småbåtbrygga dere nettopp forlot.
Lyd, litteratur og skotsk skulptur
Bronsefiguren av Robert Burns på Octagon har en helt konkret forbindelse til Skottland. Statuen ble støpt i Edinburgh og reist med midler samlet inn fra publikum. Ser du lenge nok på omgivelsene, oppdager du også hvor bevisst et slikt minnesmerke er plassert i en ny by. En forfatter fra det gamle landet sitter sentralt i en by der folk hadde reist rundt halve jorda for å begynne på nytt. Fra dette utgangspunktet kan du følge deler av byens skulpturløype ned mot Queens Gardens. Hvert stopp kan brukes til å spørre hvilket lokalsamfunn som ønsket et minnesmerke akkurat her.
For den musikkinteresserte er Hocken Collections, universitetsbibliotekets arkiv og galleri, en annen inngang til Dunedin. Samlingen er åpen for publikum og har mye materiale fra musikklivet i Otago og Southland, blant annet knyttet til musikkmiljøet kjent som Dunedin Sound. Det er en gledelig omvei for den som kommer med en gammel favorittplate i bagasjen. En plakat eller en konsertløpeseddel var ofte ment å vare bare til helgen var omme. Når den blir bevart, kan den fortelle hvilke band som spilte sammen, hva slags lokaler de hadde, og hvordan publikum fant fram.
Hocken er et forskningsbibliotek. Se på katalogen hjemme, noter et konkret band, år eller lokale, og sjekk betingelsene for å få fram materiale. Samlingene leses på stedet. Tar du en vandring i universitetsområdet med en bestemt adresse eller et gammelt konsertnavn i tankene etterpå, får selv forholdsvis ordinære gater en egen betydning. For den som heller vil lese på norsk underveis, er et kort besøk i galleriet eller en tur i det offentlige byrommet enklere å passe inn enn en avtale om å se arkivmateriale.
Base for flere netter på Sørøya
Reisen fra flyplassen starter ved Momona, rundt 27 kilometer fra Dunedin. Beregn transporten fram til riktig adresse i byen, særlig hvis du har et kort besøk før du fortsetter nordover. Flyplassen oppgir blant annet taxi og skyss med minibuss. Noen av de delte tilbudene henter flere reisende før turen går til byen. Avklar hvor du må møte, om du blir satt av ved hotellet og hvor mye bagasje bestillingen dekker. På selve byrutene gjør Orbus det mulig å besøke både St Clair og deler av Otago-halvøya fra sentrum. Portobello og Harington Point er ulike stopp i rutetabellen. Sjekk hvilken avgang som faktisk når fram til målet.
For et lengre opphold betyr boligens plassering mer enn avstanden i luftlinje til Octagon. Et rom på høyden kan ha vakker utsikt og en bratt ettermiddagstur hjem med handleposer. Om vinteren har oppvarming, vinduer og våte sko ved ytterdøra større praktisk betydning enn en lang liste med utsiktspunkter i nærområdet. Velg et sentralt sted med inngang på gateplan hvis den daglige turen helst skal være lett. Ønsker du å bo nær naturstier uten å kjøre ut på halvøya hver gang, har Town Belt og bakkene ved Roslyn og Māori Hill et nett av kortere turmuligheter.
Jubilee Park kan nås fra Māori Road og Serpentine Avenue. Der kan en tur langs bybeltet kombineres med et stopp ved idrettsbanen og eikene. Det gir en helt annen ettermiddag enn den på halvøya. Her ser du hvordan grønne åser også fungerer som nærmiljø for dem som bor i Dunedin, med plass til trening, lek og korte hverdagsrunder etter jobb eller undervisning. Ta bussen én vei hvis stigningen fra sentrum blir for lang.
Neste stopp på Sørøya
Mot nord ligger Christchurch. Mot innlandet ligger Queenstown. Avgjør hvilken retning dere skal videre før dere bestiller en tidlig aktivitet den siste morgenen. Sjekk New Zealands innreisekrav før turen.
